Bare en statist…
Du var sterk og meningene dine,
betydde alltid mer enn mine.
Du var voksen og visste hva du ville,
jeg krympet, ble liten og ble stille.
Du var sjefen i vårt forhold, du hadde hovedrollen,
det var viktig at det var du som hadde all kontrollen.
Du hadde ditt eget liv og var fokusert på deg og dine,
det var derfor lite plass til meg og mine.
Selv om jeg var der for deg og dine og brukte tid og energi.
Var du like streng på det, at du ikke hadde noe å gi.
Du ville ha meg, men helst være mest for deg selv,
Kunne være litt sammen, men ville helst ha tid alene hver en kveld.
Du ga kjærlighet i starten og du sa i fremtiden skulle det være oss.
Men så trakk du deg tilbake, ble kald, avvisende og stille og hver samtale føltes som å sloss.
Du ble sint og du ble sliten, ville være helt i fred.
Og ville ikke jeg skulle bry meg, ikke vise kjærlighet, ikke være med.
Jeg sitter her i dag og tenker hva ville du med meg?
Jeg vet jeg ikke er perfekt men fikk du ikke det du trengte, ga jeg ikke nok til deg?
Jeg er ikke ven og vakker og har mange rare feil.
Men jeg prøvde veldig, veldig og være ditt livs speil.
Behandle deg med khærlighet og vise deg omtanke, gaver og ro.
Snakke, dele, varme nærhet, være snill og god.
Men det var sjelden gode ord å høre, det var kulde og kritikk.
Det var din vei som var riktig og du så lite feil på egen sjikk.
Jeg sitter her i dag på en dato som skulle være så betydningingsfull og fin, det var dagen jeg var lykkelig, dagen jeg ble din og du ble min…
Men det varte ikke lenge, du måtte alene ha hovedrollen.
Jeg nådde ikke opp til standarden din, klarte ikke å klatre opp den volden.
Du var stjernen i mitt liv, du var den jeg ville ha.
Men for deg så var det enkelt å skru følelsene av.
Og selv om jeg jobbet for å vise deg din verdi. Er det det vondt å se i speilet nå og at jeg må svi.
For jeg satte deg så høyt, gjorde virkelig alt jeg kunne,
og da er det veldig trist…
At du hadde hovedrollen i mitt liv,
men for deg var jeg bare en statist…
