STORM.

Right now i’m in a storm. So overwhelmed by the oceans shapeless form.

The water is getting harder to thread. With these wawes rolling in over my head.

If I could just reach you, everything would be allright. If I could reach you, this darkness would turn to light.

And I would walk on water, and I could catch you when you fall.

And I could get lost inside your eyes and know everything would be allright. Know everything is allright.

I know I am not supposed to drown. So why am I ten feet under and upside down?

Bearly surviving has become my purpose. I’m getting used to living underneeth the surface.

But if I could just reach you, everything would be allright. If I could reach you, this darkness would turn to light.

And I could walk on water, and I would catch you when you fall.

And I could get lost inside your eyes and then I’ll know everything is allright.

I would know ewerything will be allright…

I dag har min mamma og pappa(aka mommo og best) hentet begge gutta og tatt de med seg på overnatting. Fredrik er sendt på butikken for å handle inn råvarer til en bedre middag og jeg skal straks til å senke kroppen ned i et boblebad.

Ungene har vært oppe siden 05.15 så det blir nok en tidlig kveld. Men forhåpentligvis får vi sove litt lengre imorgen tidlig. Jeg er sliten og trøtt. Har egentlig 10.000 ting jeg burde ha gjort nå mens ungene er borte men jeg har bestemt meg for å legge det på is til imorgen. I dag har jeg PAUSE…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er mange tanker om dagen. Tanker i forhold til huset her. Skal vi pusse opp her eller skal vi flytte til noe større? Skal vi flytte på Oscar? Vi trives enormt godt akkurat her vi er. MEN sliter litt med plassmangel…

Mye tanker i forhold til jobb…Hvor mye skal jeg jobbe etter ferien? Hvor mye orker jeg å jobbe, hvor mye kan jeg jobbe? Hva med Oscar osv…

Og der kom jeg inn på den siste og mest altoppslukende tanken OSCAR…I går tok jeg mot til med å sendte inn søknaden om avlastning og i dag har jeg meldt oss inn i autismeforeningen. Fremtiden er usikker og gråten sitter løst. Det er vanskelig å finne ut av hva som er rett for Oscar om dagen. Vi er inne i en svært utfordrende fase. Det er godt med litt tid for seg selv til å tenke og reflektere. Men også gi seg selv mulighet til å sørge. Kroppen og hodet mitt trengte en pause for imorgen er vi tilbake i det samme og barna krever meg, HELE meg med kropp og sinn…

Men hvis man ikke slipper følelsene ut innimellom så sprenger de seg vei har jeg merket. Med pustebesvær og kraftige migrener som har styrt hverdagen i det siste.

Så i dag tar Line en PAUSE!

I dag var vi på Tronsletten og Oscar ble observert av 2 eksperter. Det gikk både bra og dårlig. Oscar var seg selv og ergo fikk han diagnosen i dag…Jeg var veldig forberedt og klar over at dette kom til å skje men det er allikevel et slag i ansiktet. Pusten har gått ut og man er kvalm og har vondt i hodet…

Det har ligget et håp å lurt under overflaten hele veien, en liten stemme har hvisket; det er ennå en sjanse, det er ikke over enda, det står ikke på papiret, det kan gå over, det er enda tid….

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Nå er stemmen borte, den er revet vekk og igjen er et tomt, svart hull…Et hull i hjertet…

Som sagt så er det ikke et sjokk, men allikevel er det nå en sorg. Sånn er det, sånn blir det og sånn står det skrevet. Dette må vi leve med for resten av livet. Han kommer ikke til å vokse det av seg, det vil ikke gå over uansett hva jeg gjør. Uansett hvor mye vi tilrettelegger og jobber. Oscar er Autist…

Vi starter nå på en lang og slitsom vei. På en vei fylt av ulike søknader, mennesker og ulike instanser. På et hjelpeapparat og på et sammensurium av forvirring i NAV systemet. Jeg får ikke puste…Det er for mye akkurat nå! Det gjør så ulidelig vondt å tenke på at min sønn mest sannsynlig aldri vil få det som jeg ønsker så sterkt for han…Den framtiden jeg så for meg er ikke der lengre. Nå venter bare total uvisshet.

Mange tenker kanskje at en uansett ikke vet hva fremtiden vil bringe for barna sine, men jeg håper dere kan forstå at dette er annerledes. Dette er på et annet nivå. Jeg må omstille tankene fullstendig….Får han seg familie? Kjæreste? Barn? Egen leilighet? VENNER???Tenk hvis vi dør…Hvordan skal han klare seg…

Tusen millioner tanker kverner rundt og jeg trodde jeg var forberedt men jeg var ikke det.

Hjertet verker og jeg sliter med å trekke pusten. Jeg hører han puster over baby callen og det krever enorm viljestyrke akkurat nå å ikke springe opp og holde rundt han å ligge der å gråte å se på han natten igjennom.

Han er bra nok som han er og jeg elsker han og han er min Oscar uansett hva…

Men ordet ringer i hodet mitt;

Oscar er AUTIST…

I dag tok vi spontant turen til Verdal til en oppdretter av katter. Siden vi har hatt rasekatt før og vi var veldig fornøyd med den rasen ville vi teste om guttene reagerte allergisk på samme sorten. Vi har også tidligere hatt kontakt med denne oppdretteren og synes hun er helt fantastisk!

Jeg var litt nervøs og engstelig på forhånd da jeg vet at begge gutta kan være litt energiske. Men spesielt Oscar som er helt besatt av katter gjorde meg litt nervøs…

Da vi kom til huset var det første som møtte oss en katt så allerede her var Oscar i ekstase. Men da vi kom inn og det bare vrimlet av katter fra alle kanter kjente jeg pulsen steg betraktelig. Oscar hylte av fryd og hoppet mye. Når han er glad og lykkelig hopper og hyler han. Jeg begynte å skulle roe han ned og unnskylde han osv. Men oppdretteren var helt rolig og var så utrolig fantastisk mot både Oscar og Odin da. Jeg slappet helt av og etter en kort stund roet også Oscar seg(så mye det lot seg gjøre situasjonen tatt i betraktning! Ha ha ha).

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Begge gutta koste seg glugg ihjel og de var så forsiktige og gode. Det var både store og små katter der og de behandlet dem veldig pent. Jeg ville bare fly av lettelse og skal ikke legge skjul på at jeg virkelig kjente på kattesavnet mitt. Jeg koste alt jeg kunne med alle jeg fikk tak i…;)

Etterhvert så avtok også guttenes interesse for de små kattene og det var også greit å se. At de fikk sove i fred osv. Det betyr mye i forhold til tankene om muligens å anskaffe en ny katt.

Jeg er selvfølgelig frelst og vil gjerne ha katt imorgen. Både for min egen del og guttenes. F derimot er ikke helt ombord på skuta enda. Han tenker mye på ferier og kattepass, kattestell og dokasser, veterinær og jobben generelt med å ha katt i hus.

På en måte er det bra at han tenker på alt det “negative” altså alle utfordringene på en annen måte skulle jeg så gjerne hatt han ombord. Han lurer på om guttene enda er litt små…

Jeg vet ikke riktig jeg…pengene tenker vi ikke på, det er om vi har tid og energi til å ta vare på dem akkurat nå. Jeg mener ja, F er mer usikker. Naboene klaget jo sist. Men ny søknad skal uansett sendes. Sist søkte vi om å ha innekatt, nå skal vi søke om terapikatt. Vi vet jo at en av naboene ikke liker at vi har katt og at hun sikkert kommer til å klage. Da hun ofte klager på både to og firbente i hele borettslaget men skal dette virkelig stoppe oss…? Det er jo så mange andre som har katt. Skal denne ene dama få ødelegge for oss atter en gang???

Nei vi får sette oss dypt ned i tankeboksen denne gangen…Men gleden over dagen i dag og gleden som sto skrevet i ansiktet på Oscar kan ingen ta i fra meg.

Fra vi satte oss i bilen tok han tak i pusebamsen sin og har ikke sluppet den siden da. Nå ligger han ved min side i sengen og bamsen holder han fast i hånda si…

Da vi kjørte hjem sa jeg; har du fått leke med pusekatter i dag du da Oscar? Da så han på meg og smilte, holdt opp bamsen og sa PUS!

😻💖😺💖

I går fikk jeg et uventet kompliment fra en uventet person.

Jeg fikk vite at denne personen leser bloggen min og ville bare fortelle meg at han/hun liker det jeg skriver og at det har en betydning i hverdagen for denne personen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette betydde/betyr UTROLIG mye for meg. Jeg ble helt rørt og glad! Det har vært en del kritikk rettet i min retning i det siste. Går ikke inn på hvem men det har handlet litt om bloggen. Hvorfor jeg skriver, om jeg ikke er litt forut for min tid. Oscar har jo ikke fått diagnosen på papiret enda.(vi har jo fått relativt klare indikasjoner både fra legene på sankt olavs og overlegen på Tronsletten om at dette er innenfor hva de forventer seg. Men dette vet jo de som faktisk leser HELE bloggen min ;)) Kritikken har nok også handlet litt om eksponering.

Jeg har ikke skrevet så mye i det siste. Gått noen runder med meg selv osv. Men jeg vet jo hvorfor jeg skriver. Jeg skriver først og fremst for meg selv. For å bearbeide og for å dele. For å skape forståelse og ikke minst for kanskje å få muligheten til å hjelpe andre i samme situasjon.

Komplimentet i går bekreftet nettopp dette for meg 🙂 Jeg tolker det som et kompliment og jeg setter enormt pris på alle dere som leser og deler. Dere holder meg oppe og hjelper også andre som kanskje trodde de var alene med slike tanker en vekker på at de faktisk ikke er alene 🙂

Så TUSEN TAKK! Fra meg til dere alle 💖

Vi har siden Oscar var rundt 2 år(sikkert litt før men) forsøkt å få Oscar til å sitte på både potte og på do. Oscar likte potta en stund da den sto foran tv’en. Han gikk å hentet den på badet og satte den på stuegulvet og satte seg. Men fult påkledd. Da vi prøvde et par ganger uten klær fikk han potteskrekk.

Så gikk vi over på å prøve toalettet. Vi har en sånn ring for barn men der skulle han iallefall ikke sitte. Det var alt fra høylytte protester til gråt, til panikk tendenser til tider så vi la det fra oss. 

Legen anbefalte at i og med at han er som han er så burde vi bare vente litt, la han modne og bli mer klar. Velge “kampene” våre som han sa.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men Oscar har vært interessert i doen. Synes det har vært svært så spennende til tider å se på når jeg er på do(vi som er mammaer vet jo hvilken ENORM utfordring det er å få gått på do i ensomhet, så den kampen gav jeg opp for LENGE siden) få putte papir nedi og trekke opp. Løfting på dolokket for å kikke nedi og ikke minst fiske opp sånne toalettrensere. Selv den sorten som man klistrer fast vil han pelle løs. Så vi måtte bare slutte med det. 

Vi har fra tid til annen bare satt han på do om så i bare ti sekunder for å få bort skrekken. Og det har fungert. Han er ikke lenger redd for å sitte på doen. Men UTEN barnering må vite.

Så i går skjedde det! Hver dag etter at Oscar og Odin har badet er det et sjansespill. I og med at de begge har atopisk eksem er det godt å få lufttørke før vi må smøre dem inn. Da er det er relativt STOR sjanse for tiss på gulvet både fra den ene og den andre. Men i går var vi litt føre var og vi så det før Oscar skulle til å tisse så faren sprang med han inn på do og dæven døtte meg ta, HAN TISSET!!!!

Og det var vill jubel i stua og vi klappet og danset og roset han opp i skyene. Så mye så at han tok seg en tur til på do for samme showet. Han tisset ikke da men fikk selvfølgelig stormende jubel allikevel.

Det virket som han ble stolt og glad så nå skal vi ta en dotur hver dag og øve oss. De begynte i dag i barnehagen også:) Kanskje vi får en forståelse fra han etterhvert på hvorfor vi går på do osv…Vi kan bare håpe!

Men 1 skritt i riktig retning iallefall og det tar jeg og løfter det herfra til månen! 

Jeg føler jeg ikke har det helt greit om dagen…

Onsdag for 14 dager siden traff jeg bunnen. Jeg klarte å glemme annsvarsgruppemøtet i barnehagen til Oscar. Der alle var til stede. Lege, helsesøster, BFT, barnehagen og det dom skulle ha vært meg og F.

De ringte da jeg var på jobb og jeg brøt fullstendig sammen. Jeg har heldigvis noen gode kolleger nære meg som prøvde etter beste evne å støtte og hjelpe meg og det gjorde de men det hjelper lite på følelsen av å være en fullstendig mislykket mor…JEG GLEMTE DET!!!! Det er jo helt sinnsykt.  Dette er noe av det viktigste som foregår om dagen og jeg var så påvirket av stress og andre faktorer at hjernen min bare koblet ut…Dette var tøft å takle.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Helga etter var tøff. Oscar vil ikke sove på natten mer og kommer stadig over i min seng og holder leven. Etter onsdag ble det plutselig vanskelig å puste. Jeg måtte trekke pusten veldig for å få nok luft og mye stress i helga førte til en del indre ticks som forverret situasjonen enda mer og det ble enda verre å puste. Så på mandag så jeg ingen annen råd enn å dra til legen. Hun sendte meg ned på sykehuset…de tok en del prøver og fant ut at det ikke er noe alvorlig(de mistenkte blodpropp i lungen) men bare stress og en tøff livssituasjon…

Nå ligger jeg å kjenner på at jeg har dårlig samvittighet for det meste. Det at jeg glemmer, det at jeg stresser fordi jeg ikke har kontroll over situasjonen. Det at jeg er lei meg for at ting er som de er og at jeg ikke klarer å være positiv akkurat nå.

Jeg vet at jeg har utrolig mye å være takknemlig for i livet mitt. Jeg er frisk, F er frisk og Odin er frisk. Vi har en flott familie som støtter oss. Vi har det greit økonomisk osv….

Men dagen jeg har gruet meg til nærmer seg…Jeg prøver å tenke rasjonelt. At et svar, en diagnose er positivt. Noe å forholde seg til, noe som utløser midler, støtteordninger osv…Jeg har en liten stemmer inni meg som sier at det enda ikke er over, det kan enda skje ting. Vi kan bli overrasket…Han kan endre seg…Det kan gå over, det kan bli bra….

Men dagen nærmer seg og håpet falmer og morhjertet gjør så vondt og det er tungt å puste og jeg har på meg maska mi og later som om jeg er rasjonell….

Men inni meg knuses det litt etter litt og det er tungt å bære klumpen i magen om dagen…Dagen nærmer seg hvor det ikke er noen vei tilbake. Jeg gruer meg og vil bare at Oscar skal klare seg så godt han bare kan…Men vet at dette blir tøft og vanskelig og ikke minst EKTE…

Det er sånn vi har det hver dag, det er dette vi lever med, jobber med og må hanskes med. Det er Oscar på godt og ondt. Vi ser mange fremskritt, men jeg vet i hjertet mitt at det aldri vil bli nok….Han er ikke som alle andre og det går det ikke ann (uansett hvor mye jeg jobber for han) å forandre…