Jeg føler jeg ikke har det helt greit om dagen…
Onsdag for 14 dager siden traff jeg bunnen. Jeg klarte å glemme annsvarsgruppemøtet i barnehagen til Oscar. Der alle var til stede. Lege, helsesøster, BFT, barnehagen og det dom skulle ha vært meg og F.
De ringte da jeg var på jobb og jeg brøt fullstendig sammen. Jeg har heldigvis noen gode kolleger nære meg som prøvde etter beste evne å støtte og hjelpe meg og det gjorde de men det hjelper lite på følelsen av å være en fullstendig mislykket mor…JEG GLEMTE DET!!!! Det er jo helt sinnsykt. Dette er noe av det viktigste som foregår om dagen og jeg var så påvirket av stress og andre faktorer at hjernen min bare koblet ut…Dette var tøft å takle.
Helga etter var tøff. Oscar vil ikke sove på natten mer og kommer stadig over i min seng og holder leven. Etter onsdag ble det plutselig vanskelig å puste. Jeg måtte trekke pusten veldig for å få nok luft og mye stress i helga førte til en del indre ticks som forverret situasjonen enda mer og det ble enda verre å puste. Så på mandag så jeg ingen annen råd enn å dra til legen. Hun sendte meg ned på sykehuset…de tok en del prøver og fant ut at det ikke er noe alvorlig(de mistenkte blodpropp i lungen) men bare stress og en tøff livssituasjon…
Nå ligger jeg å kjenner på at jeg har dårlig samvittighet for det meste. Det at jeg glemmer, det at jeg stresser fordi jeg ikke har kontroll over situasjonen. Det at jeg er lei meg for at ting er som de er og at jeg ikke klarer å være positiv akkurat nå.
Jeg vet at jeg har utrolig mye å være takknemlig for i livet mitt. Jeg er frisk, F er frisk og Odin er frisk. Vi har en flott familie som støtter oss. Vi har det greit økonomisk osv….
Men dagen jeg har gruet meg til nærmer seg…Jeg prøver å tenke rasjonelt. At et svar, en diagnose er positivt. Noe å forholde seg til, noe som utløser midler, støtteordninger osv…Jeg har en liten stemmer inni meg som sier at det enda ikke er over, det kan enda skje ting. Vi kan bli overrasket…Han kan endre seg…Det kan gå over, det kan bli bra….
Men dagen nærmer seg og håpet falmer og morhjertet gjør så vondt og det er tungt å puste og jeg har på meg maska mi og later som om jeg er rasjonell….
Men inni meg knuses det litt etter litt og det er tungt å bære klumpen i magen om dagen…Dagen nærmer seg hvor det ikke er noen vei tilbake. Jeg gruer meg og vil bare at Oscar skal klare seg så godt han bare kan…Men vet at dette blir tøft og vanskelig og ikke minst EKTE…
Det er sånn vi har det hver dag, det er dette vi lever med, jobber med og må hanskes med. Det er Oscar på godt og ondt. Vi ser mange fremskritt, men jeg vet i hjertet mitt at det aldri vil bli nok….Han er ikke som alle andre og det går det ikke ann (uansett hvor mye jeg jobber for han) å forandre…