En dag så kom du kjørende i din gråe BMW.
Vi hadde møttes en gang før, men første gang du kom hjem til meg så jeg var spendt som bare det.
Du kunne så mye, var så flink, og så stor og sterk og kjekk. Og alle fiber i min kropp var livredde for at jeg skulle skremme deg vekk.
For du tok et steg inn i mitt liv, men det var ikke bare mitt men vårt. Og du fikk se alt av kaos,sorg og svik og falleferdig i vårt slott.
Det var så mye her som kunne sendt deg springende ut vår dør. For det er overveldende for hvem som helst å se på alt det vi faktisk gjør.
Jeg ville ikke skremme deg men måtte være ærlig. For livet vårt er vanskelig,komplisert, ja ikke alltid herlig.
Men du kom inn med et smil,en ro og en elskelig hjelpende hånd. Og både med meg og mine sønner knyttet du sterke bånd.
Du er min helt,min klippe,min ridder,min kjæreste og ikke minst min aller beste venn. Og jeg håper og ber og ønsker av hele mitt hjerte at du blir her og ikke drar fra oss igjen.
For hvem som helst kunne dette blitt for mye, for vanskelig,for tøft og for hard. Men du har kommet inn i vår stue og du holder rundt meg hver eneste natt.
Du trøster meg når jeg gråter, du holder rundt meg i sorger,du hjelper du støtter og forstår. Og jeg ønsker så inderlig at du vil fortsette med dette i alle de kommende år.
Når jeg er sliten får jeg en klem,et kyss og støttende ord. Og i tillegg står det veldig ofte varm mat ferdig på mitt bord!
Du fikser,reparerer, du leker, du lærer og tar vare på mine små. Dette gjør du helt av deg selv, av egen fri vilje,det er noe du vil og ikke må.
Og du skal vite min skatt at du betyr hele verden for meg. Du er min klippe,min støtte,mitt vell og ve…
Og jeg takker øvre makter for at de sende deg den dagen da du kom i din gråe BMW!
(Som forøvrig nå har blitt til en blå Audi,men who gives å shit! ;)…)