I dag er dagen!

Jeg skal på Sirkus shopping på Polern og pyret og lese boka mi for første gang offentlig. Jeg gleder meg og GRUER meg veldig. 

Hva hvis det ikke kommer noen? Hva hvis jeg blir en flopp, hva hvis ingen bryr seg???

Det er tankene som strømmer igjennom hodet. Jeg er ikke kjent nok, vi har ikke forlaget som jobber for oss og reklamerer…

Jeg står ALENE, helt alene på egne bein!

Det er skikkelig skummelt, helt for jævelig faktisk. Det å ikke ha kontroll på situasjonen. Jeg som eks mobbeoffer er så dum å setter meg i denne situasjonen. Jeg som er så livende redd for å feile, jeg som trenger støtte og trygghet. 

JEG gjør faktisk dette mot MEG SELV!

Nå ligger jeg i senga med dundrende hodepine og prøver å tenke at ja, ja… Kommer det bare tre barn er det mer enn ingen. Da har jeg fått muligheten til å lære hele TRE barn om autisme, vennskap og inkludering. Dette prøver hjertet å holde fokus på.

Men hodet, det stygge hårete, slimete, jævlige monsteret som bor i hodet hun hvisker:

Ingen kommer, ingen bryr seg, du har ingen venner som gidder, du er ikke verdt tiden til folk, du er en taper, du får ikke til dette…. 

Så nå er det en dragkamp mellom hodet og hjertet. Men jeg har allerede bestemt at hjertet skal vinne! Jeg skal møte opp og gjøre mitt beste! Jeg håper det kommer noen men gjør det ikke det er det ikke min feil… Jeg har gjort alt jeg kunne med midlene jeg har tilgjengelig.

Skulle selfølgelig ønske media var interessert, men forstår at dette blir lite og ubetydelig for dem. Men det er så viktig!!!

Dette er anti mobbing, dette er en bro mot forståelse, dette er faktisk bra! Jeg vet det, jeg vet at boka har en verdi og alle tilbakemeldinger sier det samme…

Men så var det dette monsteret da, som man ikke blir kvitt… 

Men NÅ! skal jeg stå opp, spise litt og gjøre meg klar! Jeg håper å se dere folkens, jeg håper, jeg håper, jeg håper… 💖

På bursdagen til Oscar sendte jeg en melding på Facebook til Diplom-is. Som dere som leser bloggen min vet er Oscar litt over gjennomsnittet begeistret for is. Og det er bare en sort som gjelder, nemlig Kroneis med sjokolade fra Diplom-is.O

scar ikke har språk, han bruker bilder til å kommunisere. Men det er et ord han bruker akrivt. Nemlig IS!

Så vi har fått råd om å gi han is så ofte vi kan når han ser oss inn i øynene og sier is. Og da er det kroneis fra Diplom-is som gjelder. Vi har prøvd mye forskjellig, både andre merker og andre sorter. Men dengang ei…

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Så jeg sendte en mld om kanskje Diplom-is ville sponse oss med litt is da vi har brukt veldig mange tusen kroner på is de siste årene og mer kommer det til å bli. 

Dagen til Oscar blir bedre uansett om han er lei seg, sint, frustret eller utenfor når han får seg en is. Så kanskje vi er heldige å få litt is som hjelper både han og oss…

Jeg fikk svar på Facebook fra Diplom-is om å sende en mail til en gitt person i bedriften, så nå krysser jeg fingre og tær for positivt svar! 💖

Ønsk oss lykke til da folkens?!? 😉 💖 

Det er ganske skummelt å leve i disse dager egentlig. For folk virkelig elsker å HATE…

Folk hater politikerne. De hater innvandrere, de hater kapitalisme, de hater de svake, de hater de rike og de hater de fattige. De hater svart og de hater hvit. Folk hater religion men også de troløse. De vil at alle skal være enige, men alle skal ha egne meninger. Det er flott å være unik, men alle skal passe inn i samme formen. Man skal ha egne meninger men man skal ikke snakke for høyt om dem. Man skal være erlig men innenfor visse rammer. Det er lov å føle men det er ikke lov å dele… 

Nå har noen også funnet ut at bloggen min er feil. Jeg får ikke lenger lov å dele den på visse sider på Facebook for eksempel fordi folk føler seg visnok støtt av den. Fornærmet på et vis.

Det er flott at man vil dele og lære og normalisere. Men også her har folk en mening om det meste. Det jeg skriver om er på kanten, det henger ut Oscar. Jeg skjemmer han ut. Jeg gjør narr av diagnosen hans. Jeg har lest igjennom de fleste av innleggene jeg har lagt ut. Noen er personlige, noen er triste, noen er tøffe, noen er morsomme. ALLE er fra hjertet. Alle er lest igjennom igjen og igjen. Alle er gjennomtenkt og alle har en mening…

Meningen med bloggen er at folk skal få et innblikk i hvordan livet med en autistisk sønn er. “The good, the bad and the ugly”…

Mange kan sikkert kjenne seg igjen i mye selv uten å ha barn med nedsatt funksjonsevne. For mye er universalt. Men mye er spesielt for vår familie. Jeg ELSKER Oscar 💖 Jeg har ingen intensjoner om å henge han ut. Han er unik og spesiell, men det er viktig for meg at folk vet om han og oss nettopp på grunn av at hans diagnose ikke synes utenpå. 

Jeg synes det er forferdelig trist når nett troll stikker de stygge hodene sine frem og begynner å hate. De hater at jeg deler, de hater at jeg synes,  de hater at vi får oppmerksomhet. De sammenligner situasjoner. De snakker om at de også har barn med diagnoser men at de IKKE har behov for å blogge om SINE barn. De sender meldinger til hverandre hvor de hater og sprer hat…

Så blir det debatt på nettet om det skal være lov å dele blogg eller ikke. På offentlige sider, der det i utgangspunktet er lov til å dele det man selv ønsker. Og istedenfor å skrolle videre og la være å lese innlegget. Leser de og de HATER. De fråder og de yngler. Hvorfor?!?

Hvorfor slikt hat, hvorfor slike følelser. Er det gammel etikette som sitter frosset i ryggraden? At vi ikke skal synes, ikke skal snakke, ikke skal dele. Ikke skal skinne og ikke skal vises. Er det sjalusi???

Det er utrolig egentlig at det skal gå ann å bli så engasjert og hate så mye… 

Jeg deler ting om Oscar, jeg deler personlige ting. Men det er også ting jeg dropper å dele. Ting jeg deler kan jeg like gjerne fortelle dama i kassa på butikken. Det er viktig å dele, for det er gjennom deling man får til normalisering. Det er derfor jeg står fram på tv og oppfordrer andre foreldre til å gjøre det samme!

Men så får man slikt hat servert i fanget. Det gjør det vanskelig for andre å dele. De tåler ikke kritikken, de tørr ikke stå imot røkla…

Folk elsker å hate. De elsker å lage kvalm, de elsker å trykke andre ned for å føle seg bedre. De elsker å ha STERKE meninger og de elsker å dele dem, tråkke på andre for å ha rett. 

Hva om vi endrer på den tanken, hva om ikke du har rett, eller jeg har rett… Hva om ikke din mening er viktig eller min mening er viktig…Hva om vi slutter å hate Og begynner å akseptere, støtte, hjelpe og elske hverandre?

Hva med et klapp på skulderen, en koselig melding, en klem et smil, et positivt ord. Selv mot det du ikke er enig i. Hva med respekt og forståelse?!?

Som jeg avsluttet sist vil jeg avslutte igjen. Slutt med sjalusi og hat… 

Vær snille mot hverandre 💖