Så i dag klikka det for meg…
Jeg har hatt litt utfordringer med mitt temperament men synes selv(og har fått flere tilbakemeldinger på) at jeg har roet det KRAFTIG ned. Nå har det seg sånn at sikkert flere prøver å være så tålmodige med barna sine som de kan. Og dette inkluderer meg selvfølgelig. Men i dag smalt det…
Det er en bragd å klare å være tålmodig, snakke med “innestemme”, ikke hisse deg opp, forklare for barnet, være på deres nivå og bruke enkelt og forståelig språk til en hver tid.
Mine gutter synes det er svært staselig å sparke mamma når hun skifter på dem. Og dette er ikke sånn lekesparking men hardt! Begge ler selvfølgelig frydefult når jeg blir irritert og sier nei. Det var Oscar som begynte med dette da han skjønte at å bruke st sin(han er 104cm og 19,5 kg) kunne fungere til hans fordel. Jeg er rimelig sterk så om han legger seg ned eller fysisk trasser er han en lett match jeg bare lemper han med meg. Med utrolig mange undrende blikk fra folk både i barnehagen og på butikken. Da jeg typ bærer ungen min ut etter dressen mens han hyler. Og lillebror lærer selvsagt av storebror og spraking er kjempe gøy.
I dag ville ikke Oscar noe. Ikke spise, ikke kose, ikke leke og ihvertfall ikke kle på seg. Jeg var så pedagogisk jeg kunne og forklarte og styret på. Jeg trodde jeg hadde han på mitt lag da “PANG”!!!! Han samler beina tar sats og driver rett inn midt i haka mi(det gjør vondt enda)… Da klikka det for mora. Jeg ble så sint og jeg hylte og jeg kjeftet og han gråt men det hjalp ikke. Det bare brant i meg….Det gikk heldigvis fort over til oss begge og vi kom oss i barnehagen og jeg gikk hjem for å sove litt(Odin var oppe 05.15).
Da kom “meltdown” nr 2. Jeg bare gråt og gråt. For en grusom, forferdelig, jævelig mor jeg er….tenk å ha så lite tålmodighet og skrike til den stakkars ungen. Jeg vet jo ikke hva han tenker, han kan jo ikke si det heller…Tenk å kjefte og hyle til en autist…jeg burde bures inne….Herregud hvor mange artikler har jeg ikke lest om at barn blir traumatiserte pga sånn oppførsel fra foreldrene…
Som regel når det renner over for meg nå. Tar jeg med meg en pute inn på badet, hyler inn i den og gråter hysterisk i 5 min. Så går jeg ut igjen og begynner på nytt.
For dere som leser dette å tenker at herregud da, det var da voldsomt. Prøv å ha 2 gutter ALENE hver eneste ettermiddag/kveld hver ukedag(mannen har jobbet kveld det siste året. Han har ikke noe valg da han kun er tillkallingsvikar). Gutta har pga dette blitt sinnsykt mammadalter og jeg får seriøst ikke 2 min i fred til å tisse engang… Da blir man litt sprø. Når man da i tillegg legger på byrden at jeg ikke har sovet en hel natt på snart 3 år, ja så er det jammen ikke lett…
Så nå ligger jeg her da under dyna og får seff ikke sove og vet at imorgen kommer nok en dag….
Det er helt sikkert flere der ute som har “mommy meltdowns”(håper jeg da, uten at det høres feil ut). Men akkurat i kveld føler jeg meg som verdens verste mor…
Men det kommer en dag imorra, hvor det er meldt helsikas til regn, men med blanke ark og fargestifter til. Hvis ungene ikke er permanent skada da selvfølgelig og de fargestiftene kommer Oscar til å spise opp for det pleier han å gjøre og Odin hater å tegne så ja, DETTA SKAL BLI GØY ;)….
Det føles nesten litt rart å kommentere på et fire år gammelt innlegg, det er ikke sikkert du ser det engang.. Kom over bloggen din etter litt googling, da vår sønn på snart 2 år skal utredes. Vi mistenker autisme. Dette innlegget traff meg rett i hjerterota. Det kunne så like gjerne vært meg. Jeg har også kjeftet og grått, og grått enda mer pga dårlig samvittighet. Men jeg er utrolig takknemlig for at du skrev dette innlegget, jeg trengte det. Jeg trengte å se at det ikke bare er meg. Og er det oss, er det flere, tenker jeg.
Stor klem!
Hei kjære du❤ om innlegget er 4 år gammelt eller skrevet i forrige uke så ser jeg det og prøver alltid å svare!❤
Så godt at mitt innlegg hjalp deg og fikk deg til å føle deg bedre! Det er nemlig nettopp derfor jeg skriver! For at vi skal vite at vi er flere! Lykke til med utredning….❤
Jeg er her om du trenger råd eller noen å snakke med. Jeg har skrevet en barnebok som heter; OSCAR har autisme. Den har en egen Facebook side også. Der ligger det mange linker til ting jeg og Oscar har gjort. Der får du også kontakt med meg direkte❤
Håper du vil fortsette å lese og kommentere når du føler for det! Du er ikke alene og jeg føler med deg❤
Stor klem fra Line