Hei.

Jeg satt å bladde litt i Byavisa i dag og så en far som hadde skrevet at han ikke klarte å synes synd på barn som mobber fordi de har ødelagt barndommen til datteren hans. Da jeg har meget sympati for han og datteren(jeg har selv blitt utsatt for mobbing fra 1klasse til jeg gikk ut lærerskolen, ja du leste riktig. Jeg ble også fryst ut og baksnakket, mobbet av flere på lærerskolen) og som dere vet har Oscar også blitt utsatt for mye uheldig allerede i barnehagen. MEN det går ikke ann å skylde bare på barna. Det er en grunn til at de er som de er og oppfører seg som de gjør. Her kommer to historier fra Oscar’s perspektiv som kan skinne litt lys på hvorfor barn blir som de blir og hvordan vi som foreldre kan lære dem det som vi ønsker de skal ta med seg videre.

Nr1:

Jeg fikk en tlf fra en far i barnehagen en onsdag ettermiddag. Jeg tenkte det hadde noe med foreldremøtet som skulle være seinere på kvelden å gjøre men det var det ikke…Han fortalte at da han hadde hentet barnet sitt i barnehagen den dagen hadde han overhørt to foreldre som hentet sine barn snakke/oppføre seg grusomt mot Oscar. Ja jeg bruker ordet grusomt for det var virkelig det. De hadde stått å snakket utenfor da alle barna var ute å lekte, de hadde hvert sitt barn i vognene sine. En av dem var mann og som dere vet er Oscar glad i menn. Så Oscar gikk bort til han og strakk seg mot han og kavet/”snakket”/ropte på sin måte. Mannen så bare ned på han og snudde seg vekk. Oscar gikk inntil han og dro han i genseren. Han hadde sagt: hva vil du? Oscar hadde “ropt” tilbake. Han bare; du må jo si ka du vil da, ka e det med dæ??? Oscsr hadde skuffet gått videre. Mannen snudde seg mot damen og sa; ka faan e det som feile han der? Hvorpå damen hadde svart; veit itj æ, han e vel no reatard eller sånn da…så lo de…

Jeg kjente meg kvalm og hysterisk og knust og alt på en gang. Jeg tok Oscar på fanget her hjemme pg gråt og gråt og gjentok om og om igjen; mamma elsker deg…Han skjønte jo ingenting stakkars. Men tørket tårene mine og gav meg “pus” bamsen sin og ville leke. 

På foreldremøtet seinere på kvelden reiste jeg meg opp gikk fram og fortalte alle sammen om det som hadde skjedd og fortalte at om noen lurte på hvorfor Oscar er som han er kan de spørre meg eller de som jobber i barnehagen(vi har gitt dem lov til å snakke om han). At de som hadde gjort det sikkert ikke hadde ment det vondt men at vi MÅ passe på hva vi sier og gjør foran barna våre. Enkelt og greit!

Nr2:

Jeg fikk en mld på Facebook i dag fra en nabo. Hun og barnet hadde møtt Oscar og en voksen ute på tur på vei til barnehagen. Han fikk sitte på akebrett. Denne moren hadde sagt: Hei, Oscar og satt seg på huk så hun kom ned på hans nivå. Oscar hadde sett henne rett i øynene og svart med et STORT smil. Mammahjertet blir fylt av glede når jeg hører sånt. Både at Oscar har fremskritt på øyekontakt fronten og at han “ser” de rundt seg. Men også det at denne mammaen tar seg tiden både til Oscar og til å fortelle det til meg. Nå vil hennes barn se hvordan moren oppfører seg mot andre barn og så vil kanskje hun gjøre det samme…

Det jeg vil frem til med disse historiene er ganske enkelt dette;

Vi er de største forbildene ungene våre har, det ER VÅRT ansvar å lære dem hvordan de skal oppføre seg mot hverandre 💙

Mvh Line