Det er viktig å ha fokus på det positive og dele av det fine som faktisk fungerer! Dette er et bilde av Oscar på skolen sin. Han elsker å gå på skolen og nå skal dere få høre hvorfor ❤
Da Oscar skulle begynne på skolen var det mange stemmer og meninger om hvor han burde gå. Flere snakket høyt og spesialavdelinger på skoler andre steder i byen… Jeg vil presisere at jeg på ingen måte er imot spesialavdelinger eller spesielt tilrettelagte tilbud rundt om kring. Og hadde også dislog med skolen at dersom vi så at det ikke fungerte med Oscar i skolen, at HAN ikke trivdes så skulle vi ta oppigjen den diskusjonen…
Men jeg så hvor godt O trivdes i barnehagen med de han har kjent i årevis, de samme barna som da ville begynne i hans klasse. Hvor flinke de var til å tilrettelegge for han og de andre barba. Jeg så hvor trygg han var i nærmiljøet og hvor godt han kunne veien hjem…
Jeg ville at han skulle begynne på nærskolen sin for å se hvordan dette fungerte. Jeg visse om hva slags tilrettelegging han hadde krav på og hadde flere møter med skolens administrasjon og planla overgangen nøye…
Jeg har selv jobbet som spesialpedagog i skolen i 11 år så jeg har god kunnskap om hva han/vi har krav på og kan forvente…
Og det gikk over alle forventninger! Han fant seg til rette men med litt tid til hjelp selfølgeli. Det var mange barn der som ikke hadde møtt Oscar før og det gjorde dem litt usikre og enkelte av de andre synes det var vanskelig å skulle tilpasse seg for en som var såpass annerledes…
Voksesmerter tenker jeg vi kaller det…
Men med god kommunikasjon og samhandling med både elever, lærere og ikke minst en fin foreldregruppe så ble det sakte men sikkert bedre…
Så kom korona…
Da endret det seg… ALT endret seg… Sammarbeide ble dårligere, systemet sviktet, kommunikasjonen forsvant og det ble tatt noen avgjørelser fra skolens administrasjon sin side som på ingen måte var drøftet med meg som mor… Det ble flere diskusjoner og konflikter og kamper… Skolen ønsket å isolere alle barna med utfordringer for seg selv. Da de hadde et gruppeopplegg deler av dagen sammen og var med klassene sine deler av dagen. De ønsket at min sønn bare skulle være nede på spesialgruppa med det de kalte “likesinnede”…
Det provoserer meg ekstremt hardt når noen bruker det ordet! for alle barn med diagnoser og utfordringer er akkurat like ULIKE som det du og jeg er kjære leser…
Så jeg gikk til krig. Min sønn skulle være i klassen sin der han trives og helt tydelig viser at han selv ønsker å være!
Jeg fikk det til slutt det som jeg ville.
Dette er et bilde av Oscar og 3 jenter fra klassen som går tur i skogen i friminuttet, de bytter på hvem som får gå med han for det er mange som har lyst ❤
Oscar går på nærskolen sin. Han går i en “normal” klasse. Der han får masse tilrettelegging spesialpedagogisk. Han trives i klassen, han viser tydelig at han vil være der. Han er med på trinnet sine morgenstunner, får vise bilder fra helgen sin når de andre snakker om hva de har gjort. Han er med på prosjekter og de andre elevene inkluderer han i sine oppgaver. De leser for/med han i leseormen. De spiller med han for å øve på samspill. De går turer og snakker med han og viser han “sin” verden… De passer på han når det er forestilling og de hjelper til når det er matlaging og handletid. De inviterer han i bursdagene sine. De er der for han, med han, sammen med han. Han lærer av dem og de lærer av han!❤
Det er selfølgeli ikke alle som er interessert i å interaktivt være sammen med Oscar. Men det er helt iorden det, de lærer alikevell noe. Han er der og de ser han og han ser dem… Dette har blitt til en magisk symbiose på et trinn. Alle lærer av hverandre ❤
Det å være helt alene går som oftest bra… Det gjør det! Jeg er vandt til stormene, krigene, ulykkene, sykdommene og alt annet rundt av småting folk ikke tenker over at må planlegges… Jeg er vandt til å hele tiden forberede og tenke, planlegge og legge til rette.
Så treninger, foreldremøter, bursdager, 17 Forbanna Mai! Hvor man må dele seg i 2 for at ungene skal få være “normale” å gå i barnetoget for eksempel… Her må det planlegges og koordineres, Odin må gå bakerst i toget med sin klasse, Oscar foran i sin, så jeg kan gå med Oscar og holde øye med Odin… Plutselig kan noe skje og Odin kan finne på å løpe ut av toget og forsvinne på 17 mai…Den ikke så morsomme siden av ADHD og impulskontroll utfordringer… Ikke den enkleste jobben å finne han da si… Og joa, det kan også gå bra. Kan gå knirkefritt med store smil og ingen drama, men jeg må ha planen klar i fall det går til helsvingen… Sånn er livet mitt. Hver dag… Hver ting… Hver aktivitet…
Så har man assistenter da som skal hjelpe til, men der er det sykdom og div som gjør det systemet ekstremt sårbart og ustabilt. Lister må lages, må endres, igjen og igjen og igjen…folk kan ikke, vil ikke jobbe da og da… Jeg kan aldri bare slappe av, lene meg tilbake og tenke at; dette ordner seg… Nå skal jeg få litt tid til meg selv,nei! For det skjer faker’n meg noe hele tiden…
I dag; Foreldremøte for klassen til Oscar. Assistent syk, må få på plass ny Assistent. Det gikk bra men ja…
Jeg gruer meg til 17 mai! Har en assistent satt opp på jobb, men kommer vedkommende, kommer vedkommende ikke… jeg må derfor ha 4 back up planer klare ifall ting ikke går etter original planen… Jeg er så jævlig sliten…
Du må ta vare på deg selv sier; legen, psykologen, kommunen, venner, familie…
Når da???
Når skal jeg “ta vare på meg selv”… Jeg føler av og til at jeg ikke får puste, at det strammer seg i brystkassa og luften vil ikke ned…men jeg kommer meg igjennom det…hver gang…alene… Men det er vondt, skikkelig vondt…
Så kommer vi til de situasjonene der det er JEG som trenger hjelp. Når jeg ble operert for eksempel så stilte en nydelig veninne opp og hjalp meg, og jeg brukte masse ekstra BPA timer i etterkant for hjelp her hjemme… Men de timebe må jo hentes inn nå. Nå må jeg stramme inn og stille opp selv for at timene ikke skal gå i minus… Det er ikke bare å spørre om hjelp skal jeg si dere… Det står ikke noen på sidelinja og bare; Jo, her Line, her har du 50 timer til. Gå å “ta vare på deg selv” du nå…
Det er bare meg…
Ingen å grine til, ingen å søke trygghet hos, ingen å sparre med, ingen å dele ansvaret med og ikke noe mykt sted å falle…
Dette gikk sånn opp for meg i fjor etter ulykken til Oscar, da var jeg helt alene… Med alt, sykehus, medisiner, nettene med smerter, og ingen som kunne støtte MEG i det jeg gikk igjennom. Ungen min hadde amputert, livet snudd på hodet, redselen, panikken, sorgen, jeg satt med det alene…
Så var Odin involvert i en bilulykke nå i påsken(vil ikke skrive om den pga respekt for de involverte) og igjen så sto jeg her, helt alene med etterdønningene… Jeg vet ikke hvem jeg skal ringe…
Jeg ble kalt inn til legen på lørdag som kommer… hæ? Tenkte jeg og ringte til dem. Jo da skulle jeg ta en undersøkelse som krever litt mer forberedelser og etterkant hjelp enn bare; hei og hallo gitt… Ledsager må bli med og ditt og datt… Hvem er min ledsager da??? Jeg har jo ingen…
Kan ikke forvente at noen tar seg fri fra jobb for å være med å holde meg i hånda og hjelpe meg i etterkant… Men jeg MÅ ha med noen sier de… Men jeg har jo INGEN!!! Fikk flyttet timen 1 mnd fram i tid… Så må jeg bare jobbe igjen da…
Så i dag da… I dag er/har så langt vært en utfordrende dag, med mange realiteter jeg ikke får gjort noe med slengt i trynet på meg, som jeg som oftest tar en base ball kølle og bare dryler til siden… Men i dag fikk jeg ballen rett i fleisen og det svir… skikkelig…
Det går bra, gjør alltid det, må det, ikke noe valg si… Det går bra, men…
I dag gjorde jeg noe som jeg aldri har gjort før… Da jeg satt her imorres alene og den svarte boksen inni meg åpnet seg på gløtt og tankene, følelsene ble for mye, så filmet jeg en snutt av det jeg følte der og da og la ut på Facebook… Ikke for sympati eller noe sånt. Men for ta et steg i riktig retning i forhold til å ikke være flau over følelsene mine.
Imorgen har Oscar bursdag. Og jeg satt der imorres ved bordet med en handleliste og skulle ordne i stand til familieselskap imorgen… Det tikket inn en mld om hva Oscar ønsker seg i bursdagsgave… DA slo det meg, som en hard knyttneve i magen…Hvor annerledes han er, vi er, alt er…
For jeg aner faktisk ikke hva han ønsker seg… Han har ingen ønsker rundt dagen sin. Han har ikke gått i ukesvis, kanskje til og med månedsvis å gledet seg. Han har ikke bestemt legotema eller ridderbursdag eller kakeønske. Han har ikke sagt hvem han ønsker skal komme. Han får ikke engang fortalt meg om han vil feire i det hele tatt…
Og de tunge tankene renner over; Forstår han hva bursdag er? Vet han at 9 tallet betyr at det er HAN som har blitt 9 år??? Forstår han at jeg elsker han så uendelig høyt og bare vil hans beste resten av livet…?
Sånne dager, når man sitter der med handlelista og man vet nøyaktig 2 ting; Han liker ballonger og sjokolademuffins. Sånne dager er ekstra tøffe… Da kjenner man hvor vondt det er, tungt det er, annerledes det er. Da kjenner man hvor alene man er oppi alt sammen…
Ingen far til gutta å støtte seg til. Han er borte, gudene vet hvor, ikke interessert, ikke tilstede… Ingen kjæreste å gråte i armene på, ingen famile som er tett på og som man vil ringe til, for å belemre dem med mine tunge tanker… For ingen forstår dette… Man er helt alene…
Alene i huset. Alene med tankene. Alene med tårene. Alene med ansvaret…
For man har det ansvaret, og man tar det på alvor! Hver dag snur jeg opp ned på verden for gutta mine. Jeg er der for evig og alltid! Hver dag, hvert minutt, hvert sekund… Og jobben som mamma er jeg stolt av og gjør med så emormt mye glede!
Og gledene deles med de nærmeste, med familien og med venner. Gleden deles. Men ikke sorgen…
Sorgen bæres i en svart boks, en svart stålboks med lås og bare jeg vet koden til låsen. Jeg har gjemt den godt så ingen kan se den! I hverdagene er det ingen som ser den,når jeg er mamma er det ingen som ser den, på møter er det ingen som ser den, når jeg er med venner er det ingen som ser den! Svært få vet at den er der. Og ingen får se nedi…
Og på dager som denne så åpner den stygge boksen seg, når jeg ikke er forberedt, når jeg ikke har satt på rustningen. Når jeg er alene hjemme og ingen er rundt og det er stille… Når det er stille…da lirker den seg opp… Når jeg skal hvile…da sniker den opp med lokket… Når jeg skal ta vare på meg selv…da åpner den jævla boksen seg…
Jeg elsker ungene mine! De er unike, nydelige, smarte, morsomme, empatiske og fantastiske gutter❤ Det er jeg som har skapt dem, formet dem og oppdratt dem. Og jeg blir så rørt og stolt når jeg får så mye skryt av dem fra de rundt oss. Lærere, helsesøster, leger, venner! Jeg er en flink mamma kan det se ut som…
Og de fleste tror jeg er tøffere enn toget,sterkere enn supermann og modigere enn de fleste…De fleste ser henne…
Men i dag så tok jeg et steg, jeg åpnet opp for at folk skulle få se litt av hun andre… Hun jeg gjemmer laaaaaangt inne i meg, hun som sitter å tviholder på den jævla boksen. Hun fikk litt tid i rampelyset i dag…
Responsen har vært enorm! Folk har kommentert og delt videoen i sosiale medier… Folk har sendt messenger, sms og mld på instagram… ALLE meldingene har vært støttende og positive og folk har takket for at jeg deler…
De har kalt meg modig og et forbilde. De har grått med meg og sendt gode ord og klemmer min vei…
Så det betyr vel at man ikke trenger å være sterk hele tiden? At jeg ikke alltid må være positiv og se det beste og svelge ned det vonde… For hvis jeg er modig når jeg legger ut en video av at jeg sitter å gråter og skammer meg over følelsene mine. Hvis det er modig for dem at jeg åpner meg, deler litt innhold fra den svarte boksen. Hvis jeg er modig og et forbilde da…
Da er vel det å tørre å vise svakhet den aller største styrken! ❤
Takk for støtten alle sammen! Dere vet hvem dere er❤
I dag er jeg såret! Såret og skuffet… Både på veiene av meg selv men også alle folk egentlig, for jeg tror ikke at et eneste menneske har sluppet unna det jeg sliter med i dag. Nemlig dom! Det å bli dømt uten at noen egentlig vet en dritt om hva de snakker om…
Kommentarfelt i aviser og sosiale medier renner over av folk som har meninger. Alt har de meninger om, og alt “vet” de. Men det er nettopp der det blir så hinsides feil for hvem “vet” egentlig noe som helst???
Folk TOLKER og TROR dermed tror de at de vet. De får korte innblikk, eller ser noe, leser noe og gjør seg opp en mening. Men det er faktisk sånn at ingen kan vite noe som helst helt sikkert. For ingen vet alt om alle, ingen vet absolutt alt om en sak. Det er ikke mulig det faktisk…
Og så uttaler folk seg i bastante terminologier. Sånn ER det! Istedenfor å spørre, være søkende, tvilende og tenke at hvis jeg spør, er nysjerrig og åpen for ny input kanskje kan jeg lære noe mer, noe nytt, få et nytt syn på en sak…
Jeg har tatt en avgjørelse om å blogge og å stå fram i media og om å fronte og tørre å snakke om ting, emner og følelser som er vanskelige. Jeg har sånn sett stilt meg selv ved en vegg og må ta imot det folk velger å kaste på meg… Noen ganger er det blomster, andre ganger er det dritt… Jeg vet at de ikke vet og jeg vet at mye av det som er tøft og vanskelig og kan virke dømmende på meg og mine kommer av uvitenhet… Som regel inspirerer det meg bare til å fortsette å dele, fortsette å snakke, fortsette å vise fram livets berg og dalbane. For sånn er det for absolutt alle!
Mitt liv er muligens litt mer unikt og fylt opp av litt større utfordringer enn naboene minr har i sine liv. Men de har også sine utfordringer og tøffe tak. Forskjellen er at jeg snakker åpent og i offentligheten om våre ting…
Jeg har blitt bedt om å holde et innlegg/apell og lese fra boka mi 2.april på Verdens autismedag. Det er ungdommer/unge voksne med autisme som har tatt kontakt med meg. For de liker mine budskap og de vil at jeg skal snakke på veiene av dem. De har oppfattet at selv om jeg skriver om tøffe ting i livet vårt, så skinner det igjennom at jeg er sterk og stolt og har et brennende ønske om å gjøre verden til et bedre sted for de som er litt annerledes!
De vil feire verdens autismedag! De vil skinne og få fokus på at de er stolte av den de er og at autisme er en del av det som gjør de til unike individer som beriker samfunnet vårt med sine perspektiv. Og de er like forskjellige og unike innad i sin “gruppe” som jeg og nabofruen min er ulike…
Ulike oppvekster og hendelser i livet skaper oss og gjør oss til de vi er uansett hva vi måtte bære i baggasjen vår av ulike utfordringer. Ingen er like og alle er unike…
Men de er også redde. Redde for å bli dømt, missforstått og feiltolket. Redd for at fokuset skal bli feil og folk skal se ned på dem… Det er så trist… Folk kommer til å dømme og vi må tåle å stå i det…Sånn er livet…
Men fy faan så urettferdig det er noen ganger!
Jeg har opplevd noen ting som gjør skikkelig vondt i det siste. Folk som har dømt uten å vite, uten å spørre og blitt avvist med en frekk og nedlatende tone.
Jeg vil snakke om dette nå. Ikke for å henge ut noen, nei virkelig ikke, men for at folk kanskje kan tenke seg om to ganger før de svarer noen eller kommenterer noe…
Odin ønsker seg veldig en katt til, å få lov å ha kattunger i huset slik jeg hadde som barn og sånn vi har hatt her i huset før barna ble født… Odin er en nydelig, empatisk, snill og god gutt. Oscar elsker dyr, han er rolig, forsiktig og kontaktsøkende. Jeg er flink, pliktoppfyllende og ansvarlig. Katten vår Bagheera har et godt liv, og det er ingenting som tilsier at vi ikke skulle klart å hatt en pusemamma og kattunger her i huset…
Ei dame annonserte at hun var på leting etter et forhjem for en sibirkatt(jeg er allergisk mot vanlig katt så vi har sibir). Jeg tok kontakt for å høre om vi kunne være aktuelle? Dette hadde vært midt i blinken nå med noe sånt fint og positivt etter div vi har vært igjennom i de siste årene. Men nei… Vi var på ingen måte aktuelle med ALT jeg hadde i livet og ALT jeg sto i, da måtte jeg forstå at det ikke blir noe av… Jeg hadde vistnok mer enn nok å holde på med…
Jeg svarte høflig tilbake at ok… Men det gjorde altså så utrolig vondt i hjertet mitt…
Er liksom ikke min familie god nok eller kapabel nok til å kunne gjøre denne “jobben” på tross av “alt” vi har i livet? Og hva vet denne damen om hva “alt” er og hvordan vi sammen takler hverdagen???
Hun vet det hun ser på Facebook og leser i blogg og så dømmer hun, gjør seg opp en mening i negativ forstand. Og snakker med andre i negativ terminologi… Istedenfor kunne hun sett det i et positivt lys, alt Line og familien står i. Så sterke de er, så flinke de er! Så kjærlige og fine mennesker. Line har en fleksibel jobb, er mye hjemme, har mye hjelp rundt seg til gutta, fint, rent, ryddig hus alltid!!!Økonomien på stell og alt på plass!
Men nei…Sånn ble det ikke…Og det gjør faktisk mer vondt enn jeg liker å innrømme at det gjør… Jeg vet at hun ikke kjenner oss, for de som virkelig kjenner oss de ville aldri sett det fra et slikt ståsted. De ville tenkt at Line og gjengen klarer alt! Og tenkt at er det noen som fortjener en slik glede som dyr er så er det dem… (Kan også nevne at jeg har vært forvert før for mange år siden så jeg vet godt hva det innebærer…)
Hva er kriteriene for å være en “god” familie egentlig? Er ikke andre folk på jobb, har hobbyer og fritidsaktiviteter? Drar ikke andre folk på ferier, hytta og slike ting. Er det noen som aldri krangler eller har tøffe tak. Er det sånn at andre familier aldri blir syke eller utsatt for ulykker, dødsfall, alvorlig sykdom, uheldige hendelser??? Er det bare vi som blir det? Eller handler det om noe annet? Hva blir jeg dømt ut i fra? Hva betyr “alt” jeg har i livet??? For hun vet ingenting! De aller fleste der ute vet svært lite om hva som foregår bak disse dørene… Så hva med å SPØRRE istedenfor å tro at de “vet”…?
Jeg har tatt en operasjon nylig også. Forrige uke fikk jeg endelig koordinert hjelpen rundt oss, så jeg fikk muligheten til å ta en bukplastikk operasjon på Røros. Dette er en drøm jeg har gått med i årevis. Ja! Årevis faktisk…
Hva er det første folk tenker når du sier at du har tatt en bukplastikk tror dere? At det handler om utseende… Er du så “grunn” at du skal utsette deg for narkose og potensielle bivirkninger for noe så smålig som å fikse litt på magen liksom???
I mitt tilfelle handlet det om at jeg hadde en ekstremt dyp navle(jeg har hatt det hele livet)som til stadighet ble betent og jeg ikke klarte å holde tørr og ren. Ikke for at jeg ikke er renslig eller har gjort iherdige forsøk men pga veldig stor vektnedgang den siste tiden ble det også litt ekstra hud på magen som gjorde problemet enda verre… Og derfor fikk jeg innvilget en operasjon hos sankt Olavs hospital. De lagde ny navle på meg og fjærnet også litt hud. Jeg er ikke flau over dette, men jeg vet samtidig at folk snakker og dømmer…. Og i går fikk jeg det bekreftet atter en gang…
Folk har kommet med noen “morsomme” kommentarer rundt operasjonen. At jeg har fått tidlig “overgangsalder panikk” og fokus på å se bra ut nå som jeg er single og skal finne meg ny mann… Jeg ler med, men blir samtidig lei meg…
I går var det en som dro den litt lengre og kalte meg for en Hollywood hore og Kardashian wannabe… Altså med å insiuere at fordi jeg er blogger og “kjent” så trodde jeg at jeg var bedre enn andre og utseende var viktig for meg… en stram mage var viktig for mitt image ut i samfunnet…
Han var en tosk og jeg vet at han egentlig ikke vet en dritt om meg og mitt liv tydeligvis. Og kan umulig ha lest et eneste blogginnlegg på bloggen min for å komme med et sånt utspill…
Men poenget mitt folkens er nettopp det! Folk uttaler seg og har meninger og ytringer som de bare MÅÅÅÅ få ut… Uten at de egentlig vet en dritt om hva de snakker om eller har en formening om! Og det sårer! Det gjør vondt faktisk! Det er folk det er snakk om! Det er komplekse situasjoner og liv… Ingen vet alt… Dine kommentarer og meninger kan skade noen, såre noen, potensielt ødelegge noen… Så slutt å “tolke” og begyn å SPØRRE! Spør! Grav! Vær interessert i å belyse ting du ikke kan og vet! Vær åpen for at du kan lære noe nytt, at du faktisk kan ta FEIL!
Og kjære, kjære folkens, værs så snill, på veiene av meg selv og alle andre folk og fe i verden;
I går ringte det en journalist fra en lokal avis. Hun hadde lest bloggen min og avisen ønsker å skrive en sak om det som skjedde med Oscar på søndag…
Jeg synes det er så flott at midia tar tak i slike hendelser og vil skrive om dem. Selv om det er tøft og vondt, selv om det ikke er kjendissladder og OL gull…
Vi snakker om black lives matter, og gay pride, og alt mulig annet… Og det er viktig og bra altså!
Men de handikappede og deres rettigheter skal vi liksom ikke snakke om… Det er en mindre viktig sak???…
Det er innimellom at noen mediehus gilmter til å slipper opp og slipper ut, som Tv2 som har hatt noen innslag på God morgen Norge(der vi også var med blant annet) og noe småtterier på nyhetene…
Men hvorfor er ikke Mammapåhjul, som er en av Norges topp bloggere med i nettopp Bloggerne på tv? Hvorfor blir ikke VI spurt, som kan vise fram en annen side av et annet liv, som alikevell er mer normalt for flere enn vi aner??? For å få muligheten til å normalisere det “unormale”…
For vi skal liksom ikke vises vi, vi skal ties og gjemme oss bort og skammes til å ikke tørre. For vi blir ikke hørt og vi blir ikke sett… Hvorfor???
I går ringte også en meget hyggelig ung mann med autisme som lurte på om jeg var henne bloggeren som hadde skrevet barnebok? Og det kunne jeg jo bekrefte at jeg var da, han lurte på om jeg kunne tenke meg å komme på en lokal kafe her i byen å holde et foredrag/apell svare på spørsmål fra publikum 2.april som er verdens autisme dag…
Selfølgeli ønsker jeg det! Det er jo AKKURAT det jeg ønsker! Å få spre kunnskap og kompetanse og forståelse og øke toleransen i samfunnet!
Han var litt nervøs for pris og slike ting om kaféen hadde budsjett til å hyre meg inn…
Men jeg tjener NULL kroner på å blogge og jeg gjør gjerne et slikt oppdrag uten å ta en krone fra noen for det! Jeg sa til han; du kjære deg, jeg skal ikke ha en krone! Dette gjør jeg med stor glede helt gratis og det er en ære å bli spurt!
Han ble altså så glad at ja, jeg ble helt rørt!
Så ringer journalisten og gjør intervjuet rett etterpå og det var tøft og sårt og vondt. Men samtidig godt å føle at vi og alle andre barn som er annerledes blir hørt!
For de har akkurat like mye rett til å være med på offentlige arrangementer og parker og ulike aktiviteter. De har rett til å være der og bli tatt hensyn til og forstått og ikke mobbet og fryst ut!
Nå er det på tide at Norge ser og hjelper til så disse barna og de voksne får like verdige liv som oss uten diverse utfordringer!
Jeg skrev i mitt siste innlegg at jeg skal jobbe med å bli tøffere! Og i dag er første dagen i resten av mitt liv og jeg tok første skritt opp stigen til å bli enda tøffere!
Jeg er stolt og glad for at veien frammover er mer åpen og de vi møter på den veien er mer villige til å lytte å forstå!
Jeg skal fortsette å gå og fortsette å snakke, skrive, filme, blogge og stå opp for alle som trenger det! Et skritt av gangen og for hvert skritt litt tøffere!
Håper jeg kan vært til inspirasjon og støtte for mange der ute!
Og håper mange vil komme å høre min apell/tale/foredrag/spørsmålsrunde den 2.april!
MANGFOLD er det samfunnet trenger for å fungere❤
Og min lille familie er en del av et større mangfold❤
Jeg er så stolt i dag! Håper flere er stolte med meg!
Denne fine gutten hadde i går en skikkelig tøff og ubehagelig opplevelse med noen gutter som trakasserte og mobbet han når vi var på Rush Trampolinepark.
4 eldre gutter mot en 8 åring med barneautisme og psykisk utviklingshemming…
Assistenten sa i fra til dem, det hjalp ingenting. Jeg sa i fra det hjalp ikke mer enn at de i det minste dro vekk fra der Oscar var…
Jeg ga også beskjed til en vakt inne i parken og hun var veldig tydelig på at hun også gjerne kunne snakke med dem om jeg ville.
Men akkurat der og da var jeg så satt ut av det hele og redd for å “miste det” at jeg ville ha minst mulig drama…
I retrospekt burde jeg laget drama!
Leder av parken ringte meg i dag og han var veldig lei seg for å lese om det som hadde skjedd!
Han var meget tydelig på at slik oppførsel fra andre besøkende på ingen måte er akseptabelt og at hadde jeg vært tydeligere når jeg sa i fra så hadde de blitt utvist sporenstreks og foreldrene deres hadde blitt kontaktet!
Han ønsket å gi oss 3 gavekort på hopping så Oscar kan komme tilbake å få en ny og bedre opplevelse ❤
Jeg sa at dette ikke er nødvendig for det er jo JEG også som burde vært enda tydeligere til de ansatte på RUSH om hendelsen.
Jeg ble bare så satt ut, så lei meg, så sint!
Jeg så at det preget gutten min…💔 Og jeg ville ikke skape mer drama der og da…
Grunnen til at jeg skrev bloggen i går var at alle kunne få lese om slike ting vi utsettes for, for dette er ikke første gangen! Og det blir nok dessverre ikke siste gangen heller🥺
Men det er utrolig godt å vite og få høre at man har sånn god støtte av de rundt! At Rush trampolinepark tar dette skikkelig på alvor og er meget tydelige på hvordan de ønsker å ha det!
For dem er Oscar en ønsket gjest og hans vel og ve er viktig for dem! Like viktig som alle barn som er annerledes❤ Og slik mobbing og trakassering slår de hardt ned på! Det er godt å vite i tiden fremover og gjør kanskje at det blir lettere for meg men også for andre foreldre i samme situasjon å tørre å si i fra, tørre å stå opp for og tørre å snakke på veiene av barna våre…
Vi har blitt så alt for vandt til enkelte ting at vi kanskje er blitt redde eller rett og slett ikke har styrken eller energien til å ta kampen…💔
Da er det utrolig godt å få høre at det vil Rush hjelpe oss med!
Oscar ELSKER å hoppe og elsker å være på RUSH trampolinepark! Men i dag fikk både han og assistenten som var med en skikkelig vond opplevelse.
Odin var invitert i bursdag i dag på Rush og da fikk Oscar bli med og fikk hoppe mens det var bursdag.
Han er såpass høy og tung at han får lov til å hoppe på 10 år pluss trampolinen. Der var det 4 gutter i dag som var ordentlig stygge mot Oscar. De ropte ut stygge ting, ba han fjærne seg, lo av han og harselerte mot han… Det var vondt for Oscar og også veldig vondt for hun som var med han…
Hun forsøkte å forklare for guttene at han er litt annerledes og slikt men de var IKKE interessert… Hun ble ordentlig såret og satt ut av opplevelsen. Jeg har fått hennes tillatelse til å dele dette og hun vil også dele det selv på sin egen Facebook side for å skinne litt lys på at dette faktisk skjer i samfunnet i dag…
Unge gutter som plager en mentalt handikappet gutt… 4 mot 1…
Jeg kom bort etterhver for jeg la merke til at assistenten så litt fortvilet ut. Hun fortalte hva som hadde skjedd. Og jeg gikk sporenstreks bort til en vakt og informerte om at jeg kom til å ta dem for meg om de våget å komme med noe igjen…
De prøvde seg pinadø på nytt…
En gutt gikk bort å ba Oscar fjærne seg og sa noe jeg ikke hørte helt men som tydelig gjorde Oscar oppskaket. Jeg gikk rett bort og spurte hva som var problemet. Han får ikke være her. Sier gutten… Han er ikke normal og hopper ikke normalt, han skal ut. Det finnes INGEN regler for HVEM som får hoppe her, så jeg. Han har like mye rett til å være her som deg. Har du et problem med det så får du gå å snakke med vaktene så skal vi ta oss en prat…
Gutten himler med øynene, slår ut med armene og går…
Det går et par minutter så er hele gjengen tilbake, de setter seg på rekka. Fortsetter å peke og himle med øynene og si stygge ting. Jeg stirrer dem i senk med mord i blikket… Det koker inni meg og jeg er klar for å rive i en salig salve da de finner det for godt å gi opp og gå…
Går å klager til samme vakten jeg nettopp snakket med(skulle likt å høre hva hun sa men…)
Det endte med at de lot han være i fred… Men man kunne se at han var preget, assistenten var preget og jeg lot som jeg ikke var det. Holdt maska for både Oscar og henne sin skyld…men inni meg hylte jeg…
Det er så vondt at han må oppleve sånt! Så vondt at de rundt må se og høre det også. Den fine gutten min som bare elsker å hoppe og aldri gjør en flue fortred…💔🥺
Men vi må skrive om det, vi må tørre å snakke om det…jeg orket ikke gjøre noe større sak utav det akkurat der og da men i etterkant burde jeg fått dem hevet ut!
Det er harselering og trakassering! Faktisk så er det det, selv om de er barn!
Jeg håper dette innlegget kan deles og at kanskje noen foreldre som forlot eller sendte 4 stk gutter i 12-14 års alder på Rush klokken 13.00 ish i dag kan ta seg en alvorlig prat med ungene sine…
Det var grusom å se og å høre på!
💔
Noen ganger kan andres behov settes foran sine egne og å trakassere en handikappet liten gutt på Rush er på INGEN måte ok!
Heldigvis møtte Oscar også 3 klasseveninner som hoppet litt med han så han tok med seg noe positivt ut av dagen i dag uansett…
Men mora sliter litt med å se det positive akkurat nå…For nå var det verre… Virkelig verre💔🥺😭
Denne historien skrev jeg da jeg var 17 år. Det var ikke en skoleoppgave men jeg viste den til læreren min alikevell. Jeg husker at læreren var imponert og også litt sjokkert, det kom flere historier etter denne og de kommer jeg også til å dele med dere… Men akkurat denne blir først for den er veldig spesiell føler jeg… For lite visste jeg da hva den kom til å bety 20 år senere… Den heter trappa;
TRAPPA. Trappa er ikke lang. Fire store solide trinn har den. Støpt i betong. Solide, sterke,trygge…
Han sitter der. På trappa. Den lyslyggede lille gutten.
Teller 4 trinn. Legger hånda på dem. Kjenner på det solide fundamentet. 4…
Han ser opp. Lytter. Det er helt stille. Selv om det er liv i alle hus. Er det stille.
Han er alene. Alene på trappa. Ser nedover veien. Minnes…
Minnes siste gang han så han. Han snudde seg aldri. Ryggen hans som gikk ned trappa. Bortover veien. Rundet hushjørnet. Ble borte…
Han minnes de brede skuldrene. De lange stegene. Den mørke jakken. Og hvor kaldt det var.
Så kaldt. Å sitte igjen. Å vente. Alene. På trappa.
Inni seg venter han enda. Av og til på trappa. Det var der han så han siste gang. Men han vet han ikke vil komme. Tilbake. Pappa…
Korona kom, låste oss inne i 8 dager sammen og korona dro… Jeg er ekstremt takknemlig for at vi ikke ble hardere rammet og jeg er virkelig ekstremt stolt av meg selv som sto i dette helt alene…
For det gjorde jeg! Alene! Bare jeg… Mamman til gutta… Ansvar for ALT… Alene…
Og det gikk bra. Vi har fine folk rundt oss som stilte opp og handlet og slike ting. Folk som ringte for å sjekke at psyken min var på plass 😅 Kanskje ikke de man har forventninger om at skal ringe også…og de man trodde skulle bry seg…vel…man lærer mye av en sånn prosess…
Det gikk bra! Jeg er overrasket over det ekstra giret som bodde i meg da. Selv om jeg hadde et bittelite sammenbrudd dag 3 ca, hvor gutta kranglet og sloss hele dagen. Da fikk de se mora sårbar, da fikk de se at jeg også kan gråte og hvor hjeøpesløs jeg følte meg… Det hjalp for de var engler etter det. Men det satte også spor… Dype spor…
Det gikk bra? Jo det gikk bra. Men spesielt Odin sitter igjen med noen store spørsmål og tunge tanker. Hva skjer hvis du dør mamma? Hvem tar seg av oss da? Må jeg passe på Oscar? Får vi en ny pappa? Hvorfor har du ikke kjæreste? Alt dette må en mor forsøke å gi et svar på…Og det tøffeste er at svaret egentlig er; Jeg vet ikke!!!???!!!
Det gikk bra; Vi kom oss igjennom det. Dagene gikk og vi fikk i oss mat og vi danset og vi hoppet og vi skapte bånd for livet. Vi knyttet oss sammen vi tre. Bare oss i 8 dager. Vi leste hverandre på godt og vondt og dette er noe vi kommer til å bære med oss for resten av livet. Det går over og verden går videre men sporene dette har satt i oss alle vil alltid være der…Oss 3 sammen for alltid!
Det gikk bra, For det er sånn det er. Oss tre sammen, meg og gutta, en i hver hånd, på veien frammover, noen ganger må de bæres, noen ganger er de tunge, bakkene lange og seige, andre ganger går det lettere, men veien går og går…meg og dem…
Det gikk bra🤷♀️ Og nå har jeg fått litt tid for meg selv. Gutta er på avlastning. Og jeg skal få slappe av, sove, spise,ta vare på meg selv…Det er godt, men fy faan så vondt det er også… Så sinnsykt stille det er, tomt og ensomt… Bare meg… Alene…
Dette er et bilde av min lille familie, Perfekt, uperfekt❤
Etter X antall døgn alene i isolasjon etter å ha blitt smittet av korona så får man virkelig kjent på litt saker og ting… Både fysiske smerter, redsler for hva som skal skje, bekynring for ungene og at de skal bli syke og ikke minst bekymring for hva som evt kommer til å skje om jeg skulle bli syk…💔
Jeg sitter i dag og er veldig takknemlig ovenfor den personen som sendte blogginnlegget mitt i går til skolen, for en person fra skolen tok kontakt i går kveld og utfordringene rundt henting og levering av Oscar mens jeg enda er i isolasjon ser ut til å ha løst seg. For denne gang…
Mulig det virker utakknemlig og pragmatisk på noen av dere at jeg skriver “for denne gang”, men det er desverre sånn livet vårt har blitt…
Evige kamper, evige møter, evige rop om å bli forstått, sett, hørt og få det vi har krav på og fortjener av hjelp rundt oss…
For det er ingen som er på tilbudsiden i “systemet” skal jeg love dere! INGEN som sier; oi faan, du har litt mer på hjemmebane enn du har behov for du og kan klare å takle alene, kan vi hjelpe deg litt kanskje???
Nei, alt er en kamp…
Og som jeg også har skrevet før så har jeg en slags forståelse for at enkelte instanser ikke bryr seg. De får inn drøssevis av søknader og klager og fandens oldemor og “vi” brukerne som trenger støtte, vi blir bare tall og statistikk… De leser ikke med hjertet, de leser tall og regler. Hvis du ikke holder på å daue kan du sikkert gå litt til, og hvis du nesten dauer så har vi ja…et slags system… Eller har vi egentlig det??? Ja, ja samma det! Bare ikke treng oss for mye du så går det nok bra…
De som jobber i helsevesnet organisatorisk og kommunen og de som jobber på NAV og lignende, de ser ord på ark, ser diagnoser og avregner…De ser ikke menneskene, de ser ikke helheten. De kan umulig forstå! Så derfor trenger de ikke å bry seg…
MEN hva så med de du ser i øya hver dag? De som jobber tett på, de nære, de kjære, naboer, venner, skole, familie… Hvem bryr seg???
Det er faktisk ikke de du nødvendigvis trodde skulle ha forståelse og stille opp som gjør det…Det er faktisk ikke de du trodde du skulle krige med du nå må krige med, de som vet alt, har sett alt og kan hjelpe…Om de vil…
Det er ofte der man må ta kampene i tillegg til de “der borte”, de som ikke ser, ikke vet…Når man må ta kampene med “de nære” det er da man virkelig kjenner på stillheten og ensomheten når man sitter i sitt lille isolat…
Når man er syk og svak og har alt ansvar alene…
Hvem er det da som ringer, som sender meldig, som sender mat på døra og kommer med koselige kort og gaver til ungene?
Det var mange som brydde seg! Uventede og ventede! Jeg HAR gode venner rundt meg som har stilt opp, som har sendt mat på døra og handlet inn ekstra spesialvarer for at ungene skal ha det fint og tilbud har rent inn fra naboer om handling og annen hjelp innenfor restriksjonene…
Folk har ringt og sendt sms og snap og ja! Folk bryr seg! Når man får en tlf fra en tidligere veninne som man gikk på ungdomsskolen med som tilbyr seg å hjelpe, da kommer gråten! Og når Odin og Oscar får godteposer på døra for at Odin ikke fikk bli med i bursdag i går, da gråt jeg også!
Jeg er takknemlig! Jeg er heldig! Jeg har folk rundt oss!
Men jeg er sliten…
Det å sitte sånn alene i så mange dager og gjøre absolutt alt på egenhånd det har krevd noen krefter av meg…Det har krevd en bit av både psyken og fysikken jeg ikke er sikker på om jeg noen sinne får satt på plass igjen…
Da man MÅ lytte til den enorme stillheten, kjenne på frykten og ensomheten, stå i det helt alene…og vi kom oss igjennom det, vi gjorde det…
