TRAKASERT av 4 gutter på trampolineparken…

Mammahjertet blør litt ekstra i kveld 💔🥺

I dag fikk en av våre ansatte assistenter virkelig kjenne tett på kroppen hvor vonde noen kan finne på å være mot Oscar…

Oscar ELSKER å hoppe og elsker å være på RUSH trampolinepark!
Men i dag fikk både han og assistenten som var med en skikkelig vond opplevelse.

Odin var invitert i bursdag i dag på Rush og da fikk Oscar bli med og fikk hoppe mens det var bursdag.

Han er såpass høy og tung at han får lov til å hoppe på 10 år pluss trampolinen.
Der var det 4 gutter i dag som var ordentlig stygge mot Oscar.
De ropte ut stygge ting, ba han fjærne seg, lo av han og harselerte mot han…
Det var vondt for Oscar og også veldig vondt for hun som var med han…

Hun forsøkte å forklare for guttene at han er litt annerledes og slikt men de var IKKE interessert…
Hun ble ordentlig såret og satt ut av opplevelsen. Jeg har fått hennes tillatelse til å dele dette og hun vil også dele det selv på sin egen Facebook side for å skinne litt lys på at dette faktisk skjer i samfunnet i dag…

Unge gutter som plager en mentalt handikappet gutt…
4 mot 1…

Jeg kom bort etterhver for jeg la merke til at assistenten så litt fortvilet ut. Hun fortalte hva som hadde skjedd. Og jeg gikk sporenstreks bort til en vakt og informerte om at jeg kom til å ta dem for meg om de våget å komme med noe igjen…

De prøvde seg pinadø på nytt…

En gutt gikk bort å ba Oscar fjærne seg og sa noe jeg ikke hørte helt men som tydelig gjorde Oscar oppskaket. Jeg gikk rett bort og spurte hva som var problemet.
Han får ikke være her. Sier gutten…
Han er ikke normal og hopper ikke normalt, han skal ut.
Det finnes INGEN regler for HVEM som får hoppe her, så jeg. Han har like mye rett til å være her som deg. Har du et problem med det så får du gå å snakke med vaktene så skal vi ta oss en prat…

Gutten himler med øynene, slår ut med armene og går…

Det går et par minutter så er hele gjengen tilbake, de setter seg på rekka. Fortsetter å peke og himle med øynene og si stygge ting. Jeg stirrer dem i senk med mord i blikket…
Det koker inni meg og jeg er klar for å rive i en salig salve da de finner det for godt å gi opp og gå…

Går å klager til samme vakten jeg nettopp snakket med(skulle likt å høre hva hun sa men…)

Det endte med at de lot han være i fred…
Men man kunne se at han var preget, assistenten var preget og jeg lot som jeg ikke var det. Holdt maska for både Oscar og henne sin skyld…men inni meg hylte jeg…

Det er så vondt at han må oppleve sånt!
Så vondt at de rundt må se og høre det også.
Den fine gutten min som bare elsker å hoppe og aldri gjør en flue fortred…💔🥺

Men vi må skrive om det, vi må tørre å snakke om det…jeg orket ikke gjøre noe større sak utav det akkurat der og da men i etterkant burde jeg fått dem hevet ut!

Det er harselering og trakassering!
Faktisk så er det det, selv om de er barn!

Jeg håper dette innlegget kan deles og at kanskje noen foreldre som forlot eller sendte 4 stk gutter i 12-14 års alder på Rush klokken 13.00 ish i dag kan ta seg en alvorlig prat med ungene sine…

Det var grusom å se og å høre på!

💔

Noen ganger kan andres behov settes foran sine egne og å trakassere en handikappet liten gutt på Rush er på INGEN måte ok!

Heldigvis møtte Oscar også 3 klasseveninner som hoppet litt med han så han tok med seg noe positivt ut av dagen i dag uansett…

Men mora sliter litt med å se det positive akkurat nå…For nå var det verre…
Virkelig verre💔🥺😭

Trappa.

Denne historien skrev jeg da jeg var 17 år.
Det var ikke en skoleoppgave men jeg viste den til læreren min alikevell.
Jeg husker at læreren var imponert og også litt sjokkert, det kom flere historier etter denne og de kommer jeg også til å dele med dere…
Men akkurat denne blir først for den er veldig spesiell føler jeg…
For lite visste jeg da hva den kom til å bety 20 år senere…
Den heter trappa;

TRAPPA.
Trappa er ikke lang.
Fire store solide trinn har den.
Støpt i betong.
Solide, sterke,trygge…

Han sitter der.
På trappa.
Den lyslyggede lille gutten.

Teller 4 trinn.
Legger hånda på dem.
Kjenner på det solide fundamentet.
4…

Han ser opp.
Lytter.
Det er helt stille.
Selv om det er liv i alle hus.
Er det stille.

Han er alene.
Alene på trappa.
Ser nedover veien.
Minnes…

Minnes siste gang han så han.
Han snudde seg aldri.
Ryggen hans som gikk ned trappa.
Bortover veien.
Rundet hushjørnet.
Ble borte…

Han minnes de brede skuldrene.
De lange stegene.
Den mørke jakken.
Og hvor kaldt det var.

Så kaldt.
Å sitte igjen.
Å vente.
Alene.
På trappa.

Inni seg venter han enda.
Av og til på trappa.
Det var der han så han siste gang.
Men han vet han ikke vil komme.
Tilbake.
Pappa…

Godt/vondt alene…

Det gikk bra❤

Korona kom, låste oss inne i 8 dager sammen og korona dro…
Jeg er ekstremt takknemlig for at vi ikke ble hardere rammet og jeg er virkelig ekstremt stolt av meg selv som sto i dette helt alene…

For det gjorde jeg!
Alene!
Bare jeg…
Mamman til gutta…
Ansvar for ALT…
Alene…

Og det gikk bra.
Vi har fine folk rundt oss som stilte opp og handlet og slike ting. Folk som ringte for å sjekke at psyken min var på plass 😅
Kanskje ikke de man har forventninger om at skal ringe også…og de man trodde skulle bry seg…vel…man lærer mye av en sånn prosess…

Det gikk bra!
Jeg er overrasket over det ekstra giret som bodde i meg da. Selv om jeg hadde et bittelite sammenbrudd dag 3 ca, hvor gutta kranglet og sloss hele dagen. Da fikk de se mora sårbar, da fikk de se at jeg også kan gråte og hvor hjeøpesløs jeg følte meg…
Det hjalp for de var engler etter det.
Men det satte også spor…
Dype spor…

Det gikk bra?
Jo det gikk bra. Men spesielt Odin sitter igjen med noen store spørsmål og tunge tanker. Hva skjer hvis du dør mamma? Hvem tar seg av oss da? Må jeg passe på Oscar?
Får vi en ny pappa? Hvorfor har du ikke kjæreste? Alt dette må en mor forsøke å gi et svar på…Og det tøffeste er at svaret egentlig er; Jeg vet ikke!!!???!!!

Det gikk bra;
Vi kom oss igjennom det. Dagene gikk og vi fikk i oss mat og vi danset og vi hoppet og vi skapte bånd for livet. Vi knyttet oss sammen vi tre. Bare oss i 8 dager. Vi leste hverandre på godt og vondt og dette er noe vi kommer til å bære med oss for resten av livet. Det går over og verden går videre men sporene dette har satt i oss alle vil alltid være der…Oss 3 sammen for alltid!

Det gikk bra,
For det er sånn det er. Oss tre sammen, meg og gutta, en i hver hånd, på veien frammover, noen ganger må de bæres, noen ganger er de tunge, bakkene lange og seige, andre ganger går det lettere, men veien går og går…meg og dem…

Det gikk bra🤷‍♀️
Og nå har jeg fått litt tid for meg selv. Gutta er på avlastning. Og jeg skal få slappe av, sove, spise,ta vare på meg selv…Det er godt, men fy faan så vondt det er også…
Så sinnsykt stille det er, tomt og ensomt…
Bare meg…
Alene…

Men det gikk bra🙏

Og det kunne vært verre 🙄

Hvem bryr seg?

Dette er et bilde av min lille familie,
Perfekt, uperfekt❤

Etter X antall døgn alene i isolasjon etter å ha blitt smittet av korona så får man virkelig kjent på litt saker og ting…
Både fysiske smerter, redsler for hva som skal skje, bekynring for ungene og at de skal bli syke og ikke minst bekymring for hva som evt kommer til å skje om jeg skulle bli syk…💔

Jeg sitter i dag og er veldig takknemlig ovenfor den personen som sendte blogginnlegget mitt i går til skolen, for en person fra skolen tok kontakt i går kveld og utfordringene rundt henting og levering av Oscar mens jeg enda er i isolasjon ser ut til å ha løst seg.
For denne gang…

Mulig det virker utakknemlig og pragmatisk på noen av dere at jeg skriver “for denne gang”, men det er desverre sånn livet vårt har blitt…

Evige kamper, evige møter, evige rop om å bli forstått, sett, hørt og få det vi har krav på og fortjener av hjelp rundt oss…

For det er ingen som er på tilbudsiden i “systemet” skal jeg love dere!
INGEN som sier; oi faan, du har litt mer på hjemmebane enn du har behov for du og kan klare å takle alene, kan vi hjelpe deg litt kanskje???

Nei, alt er en kamp…

Og som jeg også har skrevet før så har jeg en slags forståelse for at enkelte instanser ikke bryr seg. De får inn drøssevis av søknader og klager og fandens oldemor og “vi” brukerne som trenger støtte, vi blir bare tall og statistikk…
De leser ikke med hjertet, de leser tall og regler. Hvis du ikke holder på å daue kan du sikkert gå litt til, og hvis du nesten dauer så har vi ja…et slags system…
Eller har vi egentlig det???
Ja, ja samma det! Bare ikke treng oss for mye du så går det nok bra…

De som jobber i helsevesnet organisatorisk og kommunen og de som jobber på NAV og lignende, de ser ord på ark, ser diagnoser og avregner…De ser ikke menneskene, de ser ikke helheten. De kan umulig forstå!
Så derfor trenger de ikke å bry seg…

MEN hva så med de du ser i øya hver dag?
De som jobber tett på, de nære, de kjære, naboer, venner, skole, familie…
Hvem bryr seg???

Det er faktisk ikke de du nødvendigvis trodde skulle ha forståelse og stille opp som gjør det…Det er faktisk ikke de du trodde du skulle krige med du nå må krige med, de som vet alt, har sett alt og kan hjelpe…Om de vil…

Det er ofte der man må ta kampene i tillegg til de “der borte”, de som ikke ser, ikke vet…Når man må ta kampene med “de nære” det er da man virkelig kjenner på stillheten og ensomheten når man sitter i sitt lille isolat…

Når man er syk og svak og har alt ansvar alene…

Hvem er det da som ringer, som sender meldig, som sender mat på døra og kommer med koselige kort og gaver til ungene?

Det var mange som brydde seg!
Uventede og ventede!
Jeg HAR gode venner rundt meg som har stilt opp, som har sendt mat på døra og handlet inn ekstra spesialvarer for at ungene skal ha det fint og tilbud har rent inn fra naboer om handling og annen hjelp innenfor restriksjonene…

Folk har ringt og sendt sms og snap og ja!
Folk bryr seg!
Når man får en tlf fra en tidligere veninne som man gikk på ungdomsskolen med som tilbyr seg å hjelpe, da kommer gråten!
Og når Odin og Oscar får godteposer på døra for at Odin ikke fikk bli med i bursdag i går, da gråt jeg også!

Jeg er takknemlig!
Jeg er heldig!
Jeg har folk rundt oss!

Men jeg er sliten…

Det å sitte sånn alene i så mange dager og gjøre absolutt alt på egenhånd det har krevd noen krefter av meg…Det har krevd en bit av både psyken og fysikken jeg ikke er sikker på om jeg noen sinne får satt på plass igjen…

Da man MÅ lytte til den enorme stillheten, kjenne på frykten og ensomheten, stå i det helt alene…og vi kom oss igjennom det, vi gjorde det…

Og nå vet vi hvem som virkelig bryr seg…

Ledelsen på skolen “spytta” oss i annsiktet💔

Da er vi alle tre bekreftet smittet av PCR, selv om hurtigstster har vært negstive…

En ting er at komunen har sine “regler” og restriksjoner i forhold til sikring og hjelp når sårbare i samfunnet trenger hjelp. Det er på ingen måte ok slik systemet er i dag heller forøvrig og den kampen skal jeg love at jeg skal ta når jeg er på beina igjen!

For her må! Vi få på plass et nytt system og nye løsninger for barn og familier med spesielle behov!

Det er kommunen, de kjenner oss ikke, har ikke kjenskap og er på en måte unnskyldt for sin iskalde og avvisende holdning, for de vet ikke bedre! De ser ikke, de opplever ikke og de har ikke noe forhold til oss…

MEN!!!

Skolen til ungene har det!
De vet absolutt ALT om oss som familie, alt om Oscar sine behov, alt om Odin sine behov og alt om mine behov og mine begrensninger!
Jeg har ikke lagt skjul på noe!
Jeg har sittet i UTALLIGE møter og grått og fortalt om omstendighetene rundt gutta.
Om en far som frivillig signerte over alle rettigheter til meg og snudde seg og gikk, om mine sykdommer og utfordringer…
Alt vet de!
De vet jeg er alene, har lite nettverk, har utfordringer med systemet rundt…

Men fy faan det skal ikke være lett å sammarbeide med ledelsen på skolen, jeg har flere ganger vært i krig med dem om ulike temaer og tilrettelegging. Seinest i desember måtte kommunen ringe dem for å sette dem på plass i forhold til rettighetene våre!
Det er så sinnsykt slitsomt…
Det er så jævlig unødvendig 😭

Men på fredag toppet det seg!
For da sendte jeg mld til spesialpedagogen til Oscar og fortalte at han er ute av isolasjon på lørdag og om noen kunne være så snille å hjelpe meg å få han på skolen på mandag for jeg og Odin er isolert ut tirsdagen…

Vi bor 150 meter unna skolen, Oscar kunne i teorien gått dit alene men han er jo den han er…Hver dag fra skolen starter 08.15 har han en assisten på seg, 1 til 1…
Så jeg spurte om kanskje han kunne hentes her hjemme i TO!!!!! dager bare…?
Siden jeg er i isolasjon og aner ikke hvordan formen min er…

NEI!!! DET!!! kunne de på ingen måte nei…
DET!!! Var for mye å be om!!!
Men om dere utsetter det til 08.30 da sa jeg så dere er sikre på at noen er på han?
Vær så snill liksom…
NEI! Det var alt for mye å be om…

Men vet dere hva de evt KUNNE tilby???
TAXI!!!!
At en fuckings taxi skal komme å hente han, med en vilt fremmed sjåfør og kjøre han alene 350 menter(for da må de jo kjøre på veien og ikke inne i borettslaget, som tar 2 min å gå, ikke det engang heller tror jeg men…)
Ungen hadde jo blitt traumatisert!!!
Snakkes om tilrettelegging og å tenke på barnets beste eller???

Fy farao!!!

De spytta meg regelrett i annsiktet!
Så da må jeg da,kle meg opp i FULT smittevernutstyr for å ikke få BOT for å forlate hjemmet, og følge Oscar til skolegrensen for jeg får ikke gå inn på skoleplassen. Levere han der…
Sremme alle de andre ungene og “henge” ut både meg selv og ungen min…

Dette er faan ikke greit altså💔💔😭💔💔
Jeg er så sint og så lei meg!!!

Som om ikke vi har nok!
Det hadde ikke kostet skolen en dritt! Og det finnes INGEN lovverk som nekter dem i å sammarbeide og hjelpe oss i en slik situasjon!
Jeg kunne stått på trappa med god avstand og Oscar ferdigpakket og klar…
5 minutter hadde det kostet dere!
5 FORBANNA minutter!
Og han har 1 til 1 vedtak så dere har ingenting å komme med når det gjelder den biten heller…

Så takk skal dere faan meg ha skolen!
Håper dere leser dette og SKAMMER dere!
At man skal måtte sitte her å føle seg så liten og dritt og betydningsløs…
SKAM på dere!!! Virkelig!!!
Her kunne dere hjulpet og dere hadde villet…

Men det er “min egen feil” som satte to unger til verden…
Min feil at omstendighetene ble som de ble,min feil at ungene har diagnoser som gjør at de har ekstra behov, min feil at far sviktet, min feil at jeg har blitt syk og sliten etter alle kampene helt forbanna alene, min feil at man ikke har større nettverk…
For det var akkurat sånn jeg planla det når jeg for snart 10 år siden ble lykkelig gravid med, mann og hus og bil, det var dette jeg så for meg da liksom💔
Jeg GRINER…Virkelig hjelpesløst krampegråter…
For når jeg sitter her nå med ekstrem hodepine og kvalme og er aleine med gutta helt uten hjelp på X antall døgnet så føles det virkelig som at akkurat nå kan det faan ikke bli verre…💔

Hvis jeg blir syk, må gutta i beredskapshjem…

Det gikk iskaldt nedover ryggen på meg og kvalmen steg i kroppen…

Lite visste dama fra kommunen hva hun hadde satt igang i hodet mitt når hun sa ordene;
Hvis du blir så syk eller havner på sykehuset og ingen kan hjelpe deg med gutta kommer barnevernet å henter dem og setter dem i BEREDSKAPSHJEM…😳

Vi har korona, alle tre(tror jeg da, venter enda på bekreftelse på PCR test på Odin) men jeg og Oscar er bekreftet smittet.
Jeg er syk…
Jeg, alenemoren med 100% ansvar for gutta er smittet og usikkerheten om hvordan dette skal gå river i kropp og hode…

Vi har til vanlig BPA hjelp til Oscar og avlastningshelg annenhver helg til Odin, igjennom kommunen.
Men når Odin er i karrantene blir det ikke avlastningshelg og de er heller ikke tvunget under noe lovverk til å hjelpe meg eller bistå med noe som helst…

BPA regnes derimot som helsepersonell og SKAL komme på jobb…Dette har derimot ikke skjedd. Folk er sykemeldte, syke med korona selv(ikke smittet av oss,kun en som potensielt kan være smittet av oss),noen sa opp jobben med umiddelbar virkning og noen truet med oppsigelser om jeg tvang dem på jobb…

Så ja…
Her sitter jeg da, aleine med 2 små med ekstra utfordringer i isolasjon.
9 dager, for vi ble ikke smittet samtidig…
Folk rundt oss handler og hjelper til,men alle har sine egne liv og utfordringer så jeg skjønner at ingen vil INN hit å bistå…
Jeg har faktisk forståelse for det…❤

I går var formen min på synkende kurs virket det som, jeg lå våken store deler av natten i frykt for å bli veldig syk og ikke klare å ta vare på gutta alene…
For hva skjer da liksom?
Hva skjer om jeg blir så dårlig at jeg ikke kommer meg opp for å gjøre alt jeg må gjøre for dem???

Hvis ingen kan hjelpe meg?
Hele familien min er i begravelse 40 mil unna(der skulle jeg også ha vært egentlig men…). Mange av vennene mine har barn med utfordringer selv eller er i risikogruppen om de skulle bli smittet…

Så jeg ringte kommunen og spurte dem;
Hva skjer om jeg får 40 i feber og ikke klarer å stå opp eller må legges inn på sykehus??? Hva skjer med gutta hvis jeg “bare” er så syk at jeg kan ligge på sofaen kan vi da få hjelp i hjemmet??? Jeg må vite dette i fall det går gæli. Hvis jeg våkner og ikke klarer mer…
Assistentene er vistnok styggdårlige, så dårlige at de ikke har sjangs til å komme å hjelpe til…Tenk om det skjer med meg???

Da sa hun; hvis du blir så syk at du ikke klarer å ta vare på ungene dine, eller du havner på sykehuset må du ringe barnevernsvakta og så henter de ungene og setter dem i BEREDSKAPSHJEM!!!

Det smalt i kroppen min!!!
Hææææ!!!???!!!
Er det eneste løsningen???

Får de være sammen da???
Det kunne hun ikke svare på!

Er det noen der som har erfaring med autisme da???
Det visste hun heller ikke!

Kødder du? Sa jeg!
Er det den eneste løsningen?
Å ta to trygge barn ut av sitt trygge hjem, der de er sammen og plassere dem hos vilt fremmede i andre hus???!!!???
Det kan du ikke mene!
Oscar hadde jo bikka over…Han hadde jo blitt så traumatisert at gudene måtte vite om jeg noen sinne hadde klart å rehabilitere han tilbake til “normalen”…💔

Jo! Det var desverre den eneste løsningen de hadde i kommunen. Når foreldre som har ansvar alene ikke klarer å ta vare på barna sine uavhengig av grunn så kommer barnevernet.

Nå vet de som leser bloggen min fra før at akkurat barnevernet er det verste av det verste kommunen kunne foreslått og jeg hadde nesten tydd til drastiske løsninger for å unngå det kan jeg si dere…
Men vi går ikke der!!!

Heldigvis har jeg noen gode venner og en svigersøster(som ikke var i begravelsen hun heller)som har sagt at om vi skulle havne der så får de flytte inn her med gutta og bare gjøre det de kan for å sikre dem, det er mer enn traumatisk nok for dem det…

Men i natt så lå jeg å tenkte på at jeg kan da umulig være den eneste som har det sånn i Norges land…Er dette virkelig alt kommunen får til, det må da gå ann å få på plass en annen løsning???
En slags Nanny 911, når folk blir syke???
Det er jo helt forkastelig at barnevernet skal være eneste løsningen…

Ikke faan om mine gutter skal i beredskapshjem for at jeg datt og brakk foten liksom!
Så dette blir noe jeg må ta tak i når korona slipper min kropp…
For dette er på ingen måte ok!

Heldigvis har gutta milde symptomer, med svak feber og små reduserte bare.
Og jeg er rett og slett så sliten nå etter X antall dager alene her at jeg er nummen i hele kroppen…dau rett og slett…
Men snart er det over forhåpentligvis!
Og familien er på vei hjem igjen…
Sikkerhetsnettet er snart på plass!
For den lina har vært helt sinnsyk å balansere på alene i 2 dager nå. Med frykt og angst og redsel…

Og atter en gang har jeg klart det alene…
Stelling, medisinering, febermåling, matlaging, klesvasking, kos og omsorg…
Helt alene,alt(utenom handling🤪🙈)…

Men dette systemet er sårbart altså…
Virkelig, det å ligge der på natta å bekymre seg for om en ikke skal være i stand til å stå opp…
Det tærer på psyken💔

Men! Det kunne vært verre!
Jeg kunne vært dau(eller hatt 40 i feber og vært tilnærmet dau🥴😅)!
Og dæven døtte, tross alt så lever jeg!!!

Jeg er supermann…

Smilet det er alltid på plass.
Og utad så stråler man, følelsene er låst bakom glass.

Jeg har min rustning på for å vise hvor tøff jeg er.
Og i min rustning er jeg uovervinnelig og svær.

For jeg er supermann, jeg hjelper alle som jeg kan.
De andre kommer først,jeg stiller opp for alle mann.

Og jeg tar alltid telefonen når den ringer.
Alt hva folk kan måtte trenge, jeg kjører og jeg bringer.

Jeg har min rustning på da er jeg sterk som få.
Og inni rustningen er det ingen som kan nå.

For jeg er supermann, jeg hjelper alle og en hver.
Ja jeg er supermann, jeg er sterk og tøff og svær.

Mine venner snakker om sine følelser og liv.
Og jeg vil lytte, støtte, jeg vil aldri skape tvil.

Jeg har min rustning på da kan jeg tåle alt.
Alle sorger, alle klager, løfte opp alle som falt.

For jeg er supermann, jeg har superdrakten på.
Når jeg er supermann, er det null problem å stå.

Men bak min maske er det ingen som for se.
Når noen spør; går det bra?
Kan jeg snu meg bort å le.

Jeg har min rustning på for da kan ingen såre meg.
Da vet de andre at, at jeg vil alltid redde deg.

For jeg er supermann, jeg trenger ikke batteri.
Ja jeg er supermann, jeg er full av energi.

Min rustning skinner, den er nydelig og ren.
Men under panseret er sår og brekte ben.

Jeg har min rustning på,i annsiktet et smil.
Men under overflaten, lurer tårene og tvil.

For jeg er supermann og det er ingen som får vite.
Ja jeg er supermann jeg kan iķke vise at jeg sliter.

Du kan se meg smile, synge, være glad.
For det er henne alle ønsker og vil ha.

Og i min rustning er jeg super, jeg er trygg.
Men inni føler jeg meg, tykk og fæl og stygg.

Men jeg er supermann og inni det får ingen se.
For jeg er supermann, jeg får alle til å le.
Ja jeg er supermann, du kan stole trygt på meg.
For jeg er supermann, jeg stiller alltid opp for deg.

Men i mitt mørke er jeg liten, jeg er svak.
De tunge tankene er kun min egen sak.

Du ser min rustning og det finnes ingen tvil.
At jeg er sterk og modig, full av pågangsmot og stil.

For jeg er supermann, det finnes bare en.
Jeg dukker alltid opp, er aldri for sen.

Du ser en supermann og du er mektig imponert.
Du ringer henne når, når ditt liv har implodert.

Jeg er ustoppelig, nei ingenting kan stoppe meg.
Jeg er ustanselig, for jeg er sterk og snill og grei.

Og bak min rustning er det ingen som kommer inn.
Ingen inn i hjertet, inn i tanker eller sinn.

For jeg er supermann, at jeg er sterk det er ikke tvil.
Ja jeg er supermann, det er min stil, det er mitt liv…

Den rare førjulstiden…

Denne førjulstiden er annerledes og litt mer spesiell enn den har vært før…
Ikke i når det gjelder pynten, kalendergavene og kosen.
Det er på plass!

Men når det gjelder tankene rundt julen.
Hva den betyr, hva den “skal” inneholde.
Familie, ribbe, gaver, styr og stell.
Sånn blir det ikke i år…

Jeg er alene med gutta boys og har alt ansvar alene…
Vi har assistenter og jeg har flere gode venner som besøker meg ofte så jeg ikke skal være så mye alene heldigvis.
Jeg kommer meg jo ikke ut av huset på ettermiddagen/kvelden lengre, så jeg kan ikke dra på besøk til andre…
Og jeg enormt takknemlig for de som kommer for å holde meg med selskap i min single tilværelse😇

Jeg hadde i slutten av november den fineste bursdagen jeg har hatt på 15 år!
Jeg har hatt ex’er som ikke har likt bursdager og det har ikke vært god stemning rundt min på mange år…
Men i år tok jeg dagen tilbake!
Jeg inviterte jentene mine på middag og stas og hele dagen dukket det opp overraskelser, morgenleveringer og blomster blant annet, så jeg var virkelig rørt og ydmyk og takknemlig hele dagen!

Vi har så mange fine folk rundt oss!

Men i den innerste sirkelen er det bare meg og gutta… En, To, Tre stk…
Oss tre mot verden❤
Alle møter alene, alle legeavtaler alene,all oppfølging alene,all organisering rundt de ansatte alene, helgene jeg har avlastning alene…

Tingen er det nå at jeg er så sliten at jeg ikke orker å gå på date…Jeg har fått en drøss med tilbud så det står ikke på det🙈😅 Og det er superhyggelig og gir en selvtilitts boost men jeg orker ikke…
Kaffe, middag, kino, tur…tilbudene renner inn…og jeg takker pent nei…
Jeg mangler motivasjon…

Jeg har møtt noen altså, men det føles feil, jeg er ikke klar, jeg kjenner på frykten tror jeg. Frykten over å igjen slippe noen inn som skuffer, som ikke var som man trodde. Som vi knytter oss til og som forsvinner…
Orker jeg det? Orker VI det…
Har det jo greit aleine…

Men det er ensomt også!

Jeg har hendelsene fra i fjor sterkt i minne, for sterkt i minne. Saken med Barnevernet som gikk for fult i fjor.
Som nå er over og jeg er frifunnet og alt er bare “fryd og gammen”…
Men ingen beklagelser fra dem over feilbehandling, over overgrepene de begikk og ingen garanti for at det ikke kan skje igjen…💔

Det har satt seg, det slipper ikke taket, det hemmer meg i hverdagen. Det har gitt en frykt, angst og redsel som har festet seg i ryggmargen. Som gjør at pulsen stiger, kroppen stivner og munnen tørker ut i enkelte settinger. At kvalmen kommer, etterfulgt av tårene når kroppen oppdager at “faren” er over…

Jeg forstår ikke og er ikke venn med egen kropp om dagen. Jeg er ikke trygg i eget hode…

Men jula den kommer den og den skal gjennomføres.
Bare oss 3, meg og gutta boys.
Og det SKAL bli fint!
Vi må lage nye tradisjoner, nye hyggestunder og nye muligheter bare vi tre ❤
Det skal vi få til…

Så håper vi det nye året bringer med seg nytt håp, nytt mot, ny styrke og kanskje et nytt tilskudd til familien Røllheim-Albertsen 😘

For det kunne vært værre…
Man kunne måtte føde i en stall…🙃

Jeg var normal ❤

I dag fikk jeg oppfylt en av mine store drømmer…
Jeg fikk være lagleder og basketmamma for Odin min!
Jeg fikk stå i en gymmsal og heie på et lag, og muntre opp og støtte, og trøste og servere frukt og smoothies.
Jeg fikk tørke opp søl og dele ut high fives og klemmer…
Jeg var i himmelen!

Dere andre foreldre som har “normale” barn forstår nok ikke helt hvorfor dette er så stort for meg,hvorfor jeg synes det er såååå stas med en sånn rolle, som de fleste andre helst vil unngå i en ellers meget så hektisk hverdag men det bunner ut i ganske mye faktisk…

Dette har lenge vært en drøm, helt fra da jeg var yngre og aktiv i idretten selv. Da mine foreldre ikke var så engasjert i min idrett svømming, selv ikke det at man var med i junior NM, og heller ikke når man konkurrerte i egen by… Ingen på sidelinjen, ingen som heiet, ingen som engasjerte seg og ingen som brydde seg spesielt mye…

Allerede da! Våknet drømmen om at jeg en vakker dag skulle få muligheten til å selv være den foreldren, som sto der og heiet og engasjerte seg og stolt lyste opp av å se ungen min utføre noe…Hva som helst egentlig…Var ikke nøye; fotball, håndball, curling, hockey, sjakk, eller svømming(som jeg selfølgeli håpet på innerst inne da). Det skulle ikke ha noen betydning! Jeg skulle bli verdens beste mamma i det ungen måtte enasjere seg i, koste hva det koste måtte!

Og så kom min kjære, nydelige, unike Oscar til verden og realiteten kom raskt på banen om at her kom jeg nok ikke til å bli noe idrettsmamma iallefall. Men om han en dag kan bli god i noe annet vites ikke og da lover jeg å være like “på” ❤

Så kom lille, stae, tverre og MEGET bestemte Odin på banen. Og han skulle absolutt ingenting han! Ikke noe som helst skulle han tenk! 😂🙈

Men plutselig så snudde det!
Plutselig sier han helt utav det blå;
MAMMA! JEG VIL SPILLE BASKET!
Og dere må tro mora var rask til å smi mens det jernet var varmt og fikk meldt han på og 3 dager seinere var vi på trening ❤

Det har gått over all forventning!
Han koser seg på sin måte og han mestrer og er del av et fellesskap og et miljø.
Han er aller, aller yngst, men får så mye skryt av pågangsmotet og evnen til ikke å gi opp!

Jeg er jo med på alle treninger selfølgeli pga han er den litt unike skruen han er 😉
Og så ble jeg spurt om å være lagleder da de manglet en for å kunne fortsette å trene med hans gruppe, og da tenker kanskje mange av dere at;
Herregud Line, du har da evig nok!
Og det har jeg jo egentlig…MEN det gir meg også noe…

Det å få stå i en sånn hall og rope og støtte og organisere og være mamma og lagleder. Det å få lov å være “normal”!

Det er så sinnsykt deilig!

Der er vi som alle andre, og jeg får gjøre det alle andre foreldre får og kan og er…

For meg er det et pause fra vår virkelighet, en pause fra alt det andre…
En pause fra BFT, PPT, ergoterapeuter, skolemøter, Spesialhelsetjenesten og ansvarsgruppemøter, en pause fra fokuset og alt jeg må tenke på dag ut og dag inn…

Og ja! Det kostet krefter i dag og jeg er sliten nå…

Men å stå å se seg i speilet på do i drakten til Odin(den minste de hadde var st 10 år og han ville ikke ha den på så jeg tok den på selv😂), det fylte meg med sånn stolthet og glede…

Jeg sto der inne i hallen etterpå, og akkurat der og akkurat da var jeg som alle andre. Jeg var basketmamma og lagleder!

Jeg var normal ❤

Hvis du dør nå mamma, så KLIKKER jeg!

Livet….
Nå om dagen…
Altså hvor skal jeg egentlig begynne!?!

Det har vært så mye den siste tiden at det er hardt å puste…
Det har satt seg i brystet, jeg har på ordentlig fått pustevansker!
Jeg har tidligere opp igjennom årenes løp hatt det innimellom i meget stressende situasjoner…
En sånn stramming i brystkassa, en pustestopp tix…
Nå er det tilbake, men jeg veit det går over!
Det er “bare” stress…

Man må bare puste seg igjennom alt, alt det negative, alt en ikke får gjort noe med, alt en ikke kan styre og alt det vonde…
Pust…
Pust…
Pust…
Og gå videre!

Selv om mye har vært dritt og vondt og nye ting stadig smeller i fleisen…
Man har sittet der på kveldene, sjokkert, lamslått og totalt forvirra….
Hva er det som har skjedd?
Hvor har fornuften vært?
Har man vært blind,døv og stum?
Totalt blottet for intelligens?
Hva slags mennesker er det egentlig man har forholdt seg til?
Hva skjedde???

Men er det noe man kan gjøre for å endre det som har vært?
Nei!
Så da må man ta et dypt åndedrag og fokusere!

Når man er så sliten at man går i bakken, ja sånn helt seriøst går i bakken…

Helt plutselig ble jeg svimmel, kokvarm, og fikk en rar jernsmak i munnen, jeg sékg om på gulvet, fikk revet av meg litt klær og måtte puste…Jeg følte jeg var 100 grader og pulsen gikk sååååå sakte, men assistenten som heldigvis var der den dagen så lettere bekymret ut og sa jeg var meget bleik…
Hva gjør man når kroppen rett og slett sier nok! Stop! Nå må du pause!

Da må man stoppe opp!
Slutte å tenke på alt du ikke kan gjøre noe med!
Slutte å bebreide deg selv for ting du ikke kan gjøre noe med…
Endre fokus!

For det har vært så mye fint den siste tiden!
Det har vært så uendelig mye bra!!!

Jeg har sittet i en gymsal og kjempet med tårene for Odin vil endelig være med å spille lagidrett!!!
Etter flere forsøk på å motivere han til div aktiviteter for det sosiale i årevis, fant han plutselig helt utav det blå at NÅ skulle han begynne med en sport!
Og vi kastet oss rundt, ja bokstavelig talt faktisk! På fredagen ropte han ut at han ville starte og mora organiserte i helgen og fikset og kjøpte inn og på mandagen satt jeg å så på trening!😇

Og tror dere han gjorde det enkelt for mora og valgte håndball eller fortball som er rett i nærheten borti veien her???
Som han etterhvert kunne gått til med en kompis eller alene når han ble trygg…

NEI DA! Klart han ikke gjorde det må dere forstå😂
Odin vil være den yngste i hele Trondheim til å spille basketball han!
De begynner egentlig når de er 10…
Odin er nå blitt 7!
Og det skal han få skal jeg love dere!
Koste hva det koste vil…

Så hver mandag skal mora kjøre han til trening og sitte å se på og støtte mens gutten går igjennom trening med en gjeng som er MYE eldre, men han er motivert! Så da druser vi på…Jeg ble altså så rørt av å se gutten stå å passe en ball med et annet barn at jeg var på gråten! Min lille stabukk! Sto der og mestret! Og han var såååå stolt selv og jeg holdt på å sprekke av stolthet…
Så jeg håper, håper, håper motivasjonen vedvarer en stund nå og at dette blir en fin arena for samspill og mestring!

Og så hadde Odin bursdag og det ble feiret med et fint familie selskap med representanter fra begge sider av familien😇
Og en barnebursdag som ble stor suksess!

OG;
Søte, kjære Oscar min kommer mer og mer ut av “bobla” si…
Han er så bestemt om dagen, så tydelig og han kommuniserer med oss på en ny måte, han peker og “snakker” og vil være med!
Han sto å lagde kveldsmat med meg denne uken og ta tapper han meg på armen, peker på Fun light flaskekorken, ser på meg og sier; oja, oja!(altså oransje!!!)
Og jeg roper nesten! JAAAAAA!!!!! OSCAR!!! ORANSJE!!! og han ler og smiler såååå stolt, tapper meg på armen igjen og flytter fingeren litt ned til etiketten og sier; blå! Og jeg klapper i hendene og hulker; ja BLÅ!!!! DU er så flink Oscar, mens jeg tørker tårene og fortsetter å smøre brødskiven og puster…
Herregud!
Vi har kommet langt!!!

Han er med klassen sin nesten hele dagen og har fått seg “venner” og de andre elevene elsker å sammarbeide/jobbe med Oscar!🥰
Så fint har det faktisk gått at Oscar har hatt med seg sin første venn hjem fra skolen. Altså dere aner ikke hvordan det føltes for meg! For andre er det jo en helt normal greie, kanskje til og med litt for mye av det gode til tider…
Unger ut og inn og hit og dit og frem og tilbake…Men det “luksus problemet” har ikke vi vært plaget med…
Men forrige uke skjedde det altså, første venn, første gang, og hun var her bare for Oscar!
Og vi lagde hjemmelaget pizza, spiste godis og hun lekte med Oscar på rommet hans, UTEN meg!!!!! De var der alene!!!

Mens jeg satt i stua og “spionerte” på kameraet og pustet og pustet og pustet for ikke å hylgrine…av LYKKE!!!
Det var såååå fint, Oscar storkoste seg!
og jeg håper det blir flere besøk!!!

Nå i helgen skulle jeg egentlig ha avlastning fra fredag til søndag på begge guttene på hver sin kant…

Men sånn ble det ikke, en BPA syk, så mor måtte “vikariere” for Oscar. Og ja jeg er sliten…og ja jeg hadde trengt denne helga…men jeg må bare opp og omstille…
En annen ny BPA vil gjerne prøve å ha han en natt bare fra lørdag til søndag og det skal vi gi et forsøk(hun har jobbet her en god stund altså, så dere ikke tror jeg har mistet det helt og bare sender han bort til vilt fremmede personer😆).

Så nå har jeg og Oscar lekt oss og koset og hoppet og danset og han har badet og vi har laget mat, spist is(ja tenk det har vi faktisk😉) og spilt på nettbrett…

11.30 blir han hentet av BPA og mor er så spendt og nervøs og sliten…
Og skal gjennomføre 2 intervjuer i dag og så skal hun sitte på nåler og krysse fingre og tær og håpe at dette går fint!
Og puste og puste og puste og fokusere på det positive…
Et lite skritt hver dag!
Supermom!
All by myself!
Og det klarer jeg!
Og jeg lover, jeg vet det går over!

For som Odin sa da mamma gikk i bakken på torsdag; Hvis du dør nå mamma, så KLIKKER jeg!

Og DET kan vi ikke ha noe av!😘