mammantilenautist Min blogg handler om hvordan det er å være mamma til en liten gutt som blir utredet for autisme. Og utfordringene hverdagen bringer for oss alle ved å leve med et barn med denne diagnosen. Oppturer og nedturer og rett fra hjertet.

Da er vi alle tre bekreftet smittet av PCR, selv om hurtigstster har vært negstive…

En ting er at komunen har sine “regler” og restriksjoner i forhold til sikring og hjelp når sårbare i samfunnet trenger hjelp. Det er på ingen måte ok slik systemet er i dag heller forøvrig og den kampen skal jeg love at jeg skal ta når jeg er på beina igjen!

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

For her må! Vi få på plass et nytt system og nye løsninger for barn og familier med spesielle behov!

Det er kommunen, de kjenner oss ikke, har ikke kjenskap og er på en måte unnskyldt for sin iskalde og avvisende holdning, for de vet ikke bedre! De ser ikke, de opplever ikke og de har ikke noe forhold til oss…

MEN!!!

Skolen til ungene har det!
De vet absolutt ALT om oss som familie, alt om Oscar sine behov, alt om Odin sine behov og alt om mine behov og mine begrensninger!
Jeg har ikke lagt skjul på noe!
Jeg har sittet i UTALLIGE møter og grått og fortalt om omstendighetene rundt gutta.
Om en far som frivillig signerte over alle rettigheter til meg og snudde seg og gikk, om mine sykdommer og utfordringer…
Alt vet de!
De vet jeg er alene, har lite nettverk, har utfordringer med systemet rundt…

Men fy faan det skal ikke være lett å sammarbeide med ledelsen på skolen, jeg har flere ganger vært i krig med dem om ulike temaer og tilrettelegging. Seinest i desember måtte kommunen ringe dem for å sette dem på plass i forhold til rettighetene våre!
Det er så sinnsykt slitsomt…
Det er så jævlig unødvendig

Men på fredag toppet det seg!
For da sendte jeg mld til spesialpedagogen til Oscar og fortalte at han er ute av isolasjon på lørdag og om noen kunne være så snille å hjelpe meg å få han på skolen på mandag for jeg og Odin er isolert ut tirsdagen…

Vi bor 150 meter unna skolen, Oscar kunne i teorien gått dit alene men han er jo den han er…Hver dag fra skolen starter 08.15 har han en assisten på seg, 1 til 1…
Så jeg spurte om kanskje han kunne hentes her hjemme i TO!!!!! dager bare…?
Siden jeg er i isolasjon og aner ikke hvordan formen min er…

NEI!!! DET!!! kunne de på ingen måte nei…
DET!!! Var for mye å be om!!!
Men om dere utsetter det til 08.30 da sa jeg så dere er sikre på at noen er på han?
Vær så snill liksom…
NEI! Det var alt for mye å be om…

Men vet dere hva de evt KUNNE tilby???
TAXI!!!!
At en fuckings taxi skal komme å hente han, med en vilt fremmed sjåfør og kjøre han alene 350 menter(for da må de jo kjøre på veien og ikke inne i borettslaget, som tar 2 min å gå, ikke det engang heller tror jeg men…)
Ungen hadde jo blitt traumatisert!!!
Snakkes om tilrettelegging og å tenke på barnets beste eller???

Fy farao!!!

De spytta meg regelrett i annsiktet!
Så da må jeg da,kle meg opp i FULT smittevernutstyr for å ikke få BOT for å forlate hjemmet, og følge Oscar til skolegrensen for jeg får ikke gå inn på skoleplassen. Levere han der…
Sremme alle de andre ungene og “henge” ut både meg selv og ungen min…

Dette er faan ikke greit altså
Jeg er så sint og så lei meg!!!

Som om ikke vi har nok!
Det hadde ikke kostet skolen en dritt! Og det finnes INGEN lovverk som nekter dem i å sammarbeide og hjelpe oss i en slik situasjon!
Jeg kunne stått på trappa med god avstand og Oscar ferdigpakket og klar…
5 minutter hadde det kostet dere!
5 FORBANNA minutter!
Og han har 1 til 1 vedtak så dere har ingenting å komme med når det gjelder den biten heller…

Så takk skal dere faan meg ha skolen!
Håper dere leser dette og SKAMMER dere!
At man skal måtte sitte her å føle seg så liten og dritt og betydningsløs…
SKAM på dere!!! Virkelig!!!
Her kunne dere hjulpet og dere hadde villet…

Men det er “min egen feil” som satte to unger til verden…
Min feil at omstendighetene ble som de ble,min feil at ungene har diagnoser som gjør at de har ekstra behov, min feil at far sviktet, min feil at jeg har blitt syk og sliten etter alle kampene helt forbanna alene, min feil at man ikke har større nettverk…
For det var akkurat sånn jeg planla det når jeg for snart 10 år siden ble lykkelig gravid med, mann og hus og bil, det var dette jeg så for meg da liksom
Jeg GRINER…Virkelig hjelpesløst krampegråter…
For når jeg sitter her nå med ekstrem hodepine og kvalme og er aleine med gutta helt uten hjelp på X antall døgnet så føles det virkelig som at akkurat nå kan det faan ikke bli verre…

Det gikk iskaldt nedover ryggen på meg og kvalmen steg i kroppen…

Lite visste dama fra kommunen hva hun hadde satt igang i hodet mitt når hun sa ordene;
Hvis du blir så syk eller havner på sykehuset og ingen kan hjelpe deg med gutta kommer barnevernet å henter dem og setter dem i BEREDSKAPSHJEM…

Vi har korona, alle tre(tror jeg da, venter enda på bekreftelse på PCR test på Odin) men jeg og Oscar er bekreftet smittet.
Jeg er syk…
Jeg, alenemoren med 100% ansvar for gutta er smittet og usikkerheten om hvordan dette skal gå river i kropp og hode…

Vi har til vanlig BPA hjelp til Oscar og avlastningshelg annenhver helg til Odin, igjennom kommunen.
Men når Odin er i karrantene blir det ikke avlastningshelg og de er heller ikke tvunget under noe lovverk til å hjelpe meg eller bistå med noe som helst…

BPA regnes derimot som helsepersonell og SKAL komme på jobb…Dette har derimot ikke skjedd. Folk er sykemeldte, syke med korona selv(ikke smittet av oss,kun en som potensielt kan være smittet av oss),noen sa opp jobben med umiddelbar virkning og noen truet med oppsigelser om jeg tvang dem på jobb…

Så ja…
Her sitter jeg da, aleine med 2 små med ekstra utfordringer i isolasjon.
9 dager, for vi ble ikke smittet samtidig…
Folk rundt oss handler og hjelper til,men alle har sine egne liv og utfordringer så jeg skjønner at ingen vil INN hit å bistå…
Jeg har faktisk forståelse for det…

I går var formen min på synkende kurs virket det som, jeg lå våken store deler av natten i frykt for å bli veldig syk og ikke klare å ta vare på gutta alene…
For hva skjer da liksom?
Hva skjer om jeg blir så dårlig at jeg ikke kommer meg opp for å gjøre alt jeg må gjøre for dem???

Hvis ingen kan hjelpe meg?
Hele familien min er i begravelse 40 mil unna(der skulle jeg også ha vært egentlig men…). Mange av vennene mine har barn med utfordringer selv eller er i risikogruppen om de skulle bli smittet…

Så jeg ringte kommunen og spurte dem;
Hva skjer om jeg får 40 i feber og ikke klarer å stå opp eller må legges inn på sykehus??? Hva skjer med gutta hvis jeg “bare” er så syk at jeg kan ligge på sofaen kan vi da få hjelp i hjemmet??? Jeg må vite dette i fall det går gæli. Hvis jeg våkner og ikke klarer mer…
Assistentene er vistnok styggdårlige, så dårlige at de ikke har sjangs til å komme å hjelpe til…Tenk om det skjer med meg???

Da sa hun; hvis du blir så syk at du ikke klarer å ta vare på ungene dine, eller du havner på sykehuset må du ringe barnevernsvakta og så henter de ungene og setter dem i BEREDSKAPSHJEM!!!

Det smalt i kroppen min!!!
Hææææ!!!???!!!
Er det eneste løsningen???

Får de være sammen da???
Det kunne hun ikke svare på!

Er det noen der som har erfaring med autisme da???
Det visste hun heller ikke!

Kødder du? Sa jeg!
Er det den eneste løsningen?
Å ta to trygge barn ut av sitt trygge hjem, der de er sammen og plassere dem hos vilt fremmede i andre hus???!!!???
Det kan du ikke mene!
Oscar hadde jo bikka over…Han hadde jo blitt så traumatisert at gudene måtte vite om jeg noen sinne hadde klart å rehabilitere han tilbake til “normalen”…

Jo! Det var desverre den eneste løsningen de hadde i kommunen. Når foreldre som har ansvar alene ikke klarer å ta vare på barna sine uavhengig av grunn så kommer barnevernet.

Nå vet de som leser bloggen min fra før at akkurat barnevernet er det verste av det verste kommunen kunne foreslått og jeg hadde nesten tydd til drastiske løsninger for å unngå det kan jeg si dere…
Men vi går ikke der!!!

Heldigvis har jeg noen gode venner og en svigersøster(som ikke var i begravelsen hun heller)som har sagt at om vi skulle havne der så får de flytte inn her med gutta og bare gjøre det de kan for å sikre dem, det er mer enn traumatisk nok for dem det…

Men i natt så lå jeg å tenkte på at jeg kan da umulig være den eneste som har det sånn i Norges land…Er dette virkelig alt kommunen får til, det må da gå ann å få på plass en annen løsning???
En slags Nanny 911, når folk blir syke???
Det er jo helt forkastelig at barnevernet skal være eneste løsningen…

Ikke faan om mine gutter skal i beredskapshjem for at jeg datt og brakk foten liksom!
Så dette blir noe jeg må ta tak i når korona slipper min kropp…
For dette er på ingen måte ok!

Heldigvis har gutta milde symptomer, med svak feber og små reduserte bare.
Og jeg er rett og slett så sliten nå etter X antall dager alene her at jeg er nummen i hele kroppen…dau rett og slett…
Men snart er det over forhåpentligvis!
Og familien er på vei hjem igjen…
Sikkerhetsnettet er snart på plass!
For den lina har vært helt sinnsyk å balansere på alene i 2 dager nå. Med frykt og angst og redsel…

Og atter en gang har jeg klart det alene…
Stelling, medisinering, febermåling, matlaging, klesvasking, kos og omsorg…
Helt alene,alt(utenom handling)…

Men dette systemet er sårbart altså…
Virkelig, det å ligge der på natta å bekymre seg for om en ikke skal være i stand til å stå opp…
Det tærer på psyken

Men! Det kunne vært verre!
Jeg kunne vært dau(eller hatt 40 i feber og vært tilnærmet dau)!
Og dæven døtte, tross alt så lever jeg!!!

Smilet det er alltid på plass.
Og utad så stråler man, følelsene er låst bakom glass.

Jeg har min rustning på for å vise hvor tøff jeg er.
Og i min rustning er jeg uovervinnelig og svær.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

For jeg er supermann, jeg hjelper alle som jeg kan.
De andre kommer først,jeg stiller opp for alle mann.

Og jeg tar alltid telefonen når den ringer.
Alt hva folk kan måtte trenge, jeg kjører og jeg bringer.

Jeg har min rustning på da er jeg sterk som få.
Og inni rustningen er det ingen som kan nå.

For jeg er supermann, jeg hjelper alle og en hver.
Ja jeg er supermann, jeg er sterk og tøff og svær.

Mine venner snakker om sine følelser og liv.
Og jeg vil lytte, støtte, jeg vil aldri skape tvil.

Jeg har min rustning på da kan jeg tåle alt.
Alle sorger, alle klager, løfte opp alle som falt.

For jeg er supermann, jeg har superdrakten på.
Når jeg er supermann, er det null problem å stå.

Men bak min maske er det ingen som for se.
Når noen spør; går det bra?
Kan jeg snu meg bort å le.

Jeg har min rustning på for da kan ingen såre meg.
Da vet de andre at, at jeg vil alltid redde deg.

For jeg er supermann, jeg trenger ikke batteri.
Ja jeg er supermann, jeg er full av energi.

Min rustning skinner, den er nydelig og ren.
Men under panseret er sår og brekte ben.

Jeg har min rustning på,i annsiktet et smil.
Men under overflaten, lurer tårene og tvil.

For jeg er supermann og det er ingen som får vite.
Ja jeg er supermann jeg kan iķke vise at jeg sliter.

Du kan se meg smile, synge, være glad.
For det er henne alle ønsker og vil ha.

Og i min rustning er jeg super, jeg er trygg.
Men inni føler jeg meg, tykk og fæl og stygg.

Men jeg er supermann og inni det får ingen se.
For jeg er supermann, jeg får alle til å le.
Ja jeg er supermann, du kan stole trygt på meg.
For jeg er supermann, jeg stiller alltid opp for deg.

Men i mitt mørke er jeg liten, jeg er svak.
De tunge tankene er kun min egen sak.

Du ser min rustning og det finnes ingen tvil.
At jeg er sterk og modig, full av pågangsmot og stil.

For jeg er supermann, det finnes bare en.
Jeg dukker alltid opp, er aldri for sen.

Du ser en supermann og du er mektig imponert.
Du ringer henne når, når ditt liv har implodert.

Jeg er ustoppelig, nei ingenting kan stoppe meg.
Jeg er ustanselig, for jeg er sterk og snill og grei.

Og bak min rustning er det ingen som kommer inn.
Ingen inn i hjertet, inn i tanker eller sinn.

For jeg er supermann, at jeg er sterk det er ikke tvil.
Ja jeg er supermann, det er min stil, det er mitt liv…

Denne førjulstiden er annerledes og litt mer spesiell enn den har vært før…
Ikke i når det gjelder pynten, kalendergavene og kosen.
Det er på plass!

Men når det gjelder tankene rundt julen.
Hva den betyr, hva den “skal” inneholde.
Familie, ribbe, gaver, styr og stell.
Sånn blir det ikke i år…

Jeg er alene med gutta boys og har alt ansvar alene…
Vi har assistenter og jeg har flere gode venner som besøker meg ofte så jeg ikke skal være så mye alene heldigvis.
Jeg kommer meg jo ikke ut av huset på ettermiddagen/kvelden lengre, så jeg kan ikke dra på besøk til andre…
Og jeg enormt takknemlig for de som kommer for å holde meg med selskap i min single tilværelse

Jeg hadde i slutten av november den fineste bursdagen jeg har hatt på 15 år!
Jeg har hatt ex’er som ikke har likt bursdager og det har ikke vært god stemning rundt min på mange år…
Men i år tok jeg dagen tilbake!
Jeg inviterte jentene mine på middag og stas og hele dagen dukket det opp overraskelser, morgenleveringer og blomster blant annet, så jeg var virkelig rørt og ydmyk og takknemlig hele dagen!

Vi har så mange fine folk rundt oss!

Men i den innerste sirkelen er det bare meg og gutta… En, To, Tre stk…
Oss tre mot verden
Alle møter alene, alle legeavtaler alene,all oppfølging alene,all organisering rundt de ansatte alene, helgene jeg har avlastning alene…

Tingen er det nå at jeg er så sliten at jeg ikke orker å gå på date…Jeg har fått en drøss med tilbud så det står ikke på det Og det er superhyggelig og gir en selvtilitts boost men jeg orker ikke…
Kaffe, middag, kino, tur…tilbudene renner inn…og jeg takker pent nei…
Jeg mangler motivasjon…

Jeg har møtt noen altså, men det føles feil, jeg er ikke klar, jeg kjenner på frykten tror jeg. Frykten over å igjen slippe noen inn som skuffer, som ikke var som man trodde. Som vi knytter oss til og som forsvinner…
Orker jeg det? Orker VI det…
Har det jo greit aleine…

Men det er ensomt også!

Jeg har hendelsene fra i fjor sterkt i minne, for sterkt i minne. Saken med Barnevernet som gikk for fult i fjor.
Som nå er over og jeg er frifunnet og alt er bare “fryd og gammen”…
Men ingen beklagelser fra dem over feilbehandling, over overgrepene de begikk og ingen garanti for at det ikke kan skje igjen…

Det har satt seg, det slipper ikke taket, det hemmer meg i hverdagen. Det har gitt en frykt, angst og redsel som har festet seg i ryggmargen. Som gjør at pulsen stiger, kroppen stivner og munnen tørker ut i enkelte settinger. At kvalmen kommer, etterfulgt av tårene når kroppen oppdager at “faren” er over…

Jeg forstår ikke og er ikke venn med egen kropp om dagen. Jeg er ikke trygg i eget hode…

Men jula den kommer den og den skal gjennomføres.
Bare oss 3, meg og gutta boys.
Og det SKAL bli fint!
Vi må lage nye tradisjoner, nye hyggestunder og nye muligheter bare vi tre
Det skal vi få til…

Så håper vi det nye året bringer med seg nytt håp, nytt mot, ny styrke og kanskje et nytt tilskudd til familien Røllheim-Albertsen

For det kunne vært værre…
Man kunne måtte føde i en stall…

I dag fikk jeg oppfylt en av mine store drømmer…
Jeg fikk være lagleder og basketmamma for Odin min!
Jeg fikk stå i en gymmsal og heie på et lag, og muntre opp og støtte, og trøste og servere frukt og smoothies.
Jeg fikk tørke opp søl og dele ut high fives og klemmer…
Jeg var i himmelen!

Dere andre foreldre som har “normale” barn forstår nok ikke helt hvorfor dette er så stort for meg,hvorfor jeg synes det er såååå stas med en sånn rolle, som de fleste andre helst vil unngå i en ellers meget så hektisk hverdag men det bunner ut i ganske mye faktisk…

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Dette har lenge vært en drøm, helt fra da jeg var yngre og aktiv i idretten selv. Da mine foreldre ikke var så engasjert i min idrett svømming, selv ikke det at man var med i junior NM, og heller ikke når man konkurrerte i egen by… Ingen på sidelinjen, ingen som heiet, ingen som engasjerte seg og ingen som brydde seg spesielt mye…

Allerede da! Våknet drømmen om at jeg en vakker dag skulle få muligheten til å selv være den foreldren, som sto der og heiet og engasjerte seg og stolt lyste opp av å se ungen min utføre noe…Hva som helst egentlig…Var ikke nøye; fotball, håndball, curling, hockey, sjakk, eller svømming(som jeg selfølgeli håpet på innerst inne da). Det skulle ikke ha noen betydning! Jeg skulle bli verdens beste mamma i det ungen måtte enasjere seg i, koste hva det koste måtte!

Og så kom min kjære, nydelige, unike Oscar til verden og realiteten kom raskt på banen om at her kom jeg nok ikke til å bli noe idrettsmamma iallefall. Men om han en dag kan bli god i noe annet vites ikke og da lover jeg å være like “på”

Så kom lille, stae, tverre og MEGET bestemte Odin på banen. Og han skulle absolutt ingenting han! Ikke noe som helst skulle han tenk!

Men plutselig så snudde det!
Plutselig sier han helt utav det blå;
MAMMA! JEG VIL SPILLE BASKET!
Og dere må tro mora var rask til å smi mens det jernet var varmt og fikk meldt han på og 3 dager seinere var vi på trening

Det har gått over all forventning!
Han koser seg på sin måte og han mestrer og er del av et fellesskap og et miljø.
Han er aller, aller yngst, men får så mye skryt av pågangsmotet og evnen til ikke å gi opp!

Jeg er jo med på alle treninger selfølgeli pga han er den litt unike skruen han er
Og så ble jeg spurt om å være lagleder da de manglet en for å kunne fortsette å trene med hans gruppe, og da tenker kanskje mange av dere at;
Herregud Line, du har da evig nok!
Og det har jeg jo egentlig…MEN det gir meg også noe…

Det å få stå i en sånn hall og rope og støtte og organisere og være mamma og lagleder. Det å få lov å være “normal”!

Det er så sinnsykt deilig!

Der er vi som alle andre, og jeg får gjøre det alle andre foreldre får og kan og er…

For meg er det et pause fra vår virkelighet, en pause fra alt det andre…
En pause fra BFT, PPT, ergoterapeuter, skolemøter, Spesialhelsetjenesten og ansvarsgruppemøter, en pause fra fokuset og alt jeg må tenke på dag ut og dag inn…

Og ja! Det kostet krefter i dag og jeg er sliten nå…

Men å stå å se seg i speilet på do i drakten til Odin(den minste de hadde var st 10 år og han ville ikke ha den på så jeg tok den på selv), det fylte meg med sånn stolthet og glede…

Jeg sto der inne i hallen etterpå, og akkurat der og akkurat da var jeg som alle andre. Jeg var basketmamma og lagleder!

Jeg var normal

Livet….
Nå om dagen…
Altså hvor skal jeg egentlig begynne!?!

Det har vært så mye den siste tiden at det er hardt å puste…
Det har satt seg i brystet, jeg har på ordentlig fått pustevansker!
Jeg har tidligere opp igjennom årenes løp hatt det innimellom i meget stressende situasjoner…
En sånn stramming i brystkassa, en pustestopp tix…
Nå er det tilbake, men jeg veit det går over!
Det er “bare” stress…

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Man må bare puste seg igjennom alt, alt det negative, alt en ikke får gjort noe med, alt en ikke kan styre og alt det vonde…
Pust…
Pust…
Pust…
Og gå videre!

Selv om mye har vært dritt og vondt og nye ting stadig smeller i fleisen…
Man har sittet der på kveldene, sjokkert, lamslått og totalt forvirra….
Hva er det som har skjedd?
Hvor har fornuften vært?
Har man vært blind,døv og stum?
Totalt blottet for intelligens?
Hva slags mennesker er det egentlig man har forholdt seg til?
Hva skjedde???

Men er det noe man kan gjøre for å endre det som har vært?
Nei!
Så da må man ta et dypt åndedrag og fokusere!

Når man er så sliten at man går i bakken, ja sånn helt seriøst går i bakken…

Helt plutselig ble jeg svimmel, kokvarm, og fikk en rar jernsmak i munnen, jeg sékg om på gulvet, fikk revet av meg litt klær og måtte puste…Jeg følte jeg var 100 grader og pulsen gikk sååååå sakte, men assistenten som heldigvis var der den dagen så lettere bekymret ut og sa jeg var meget bleik…
Hva gjør man når kroppen rett og slett sier nok! Stop! Nå må du pause!

Da må man stoppe opp!
Slutte å tenke på alt du ikke kan gjøre noe med!
Slutte å bebreide deg selv for ting du ikke kan gjøre noe med…
Endre fokus!

For det har vært så mye fint den siste tiden!
Det har vært så uendelig mye bra!!!

Jeg har sittet i en gymsal og kjempet med tårene for Odin vil endelig være med å spille lagidrett!!!
Etter flere forsøk på å motivere han til div aktiviteter for det sosiale i årevis, fant han plutselig helt utav det blå at NÅ skulle han begynne med en sport!
Og vi kastet oss rundt, ja bokstavelig talt faktisk! På fredagen ropte han ut at han ville starte og mora organiserte i helgen og fikset og kjøpte inn og på mandagen satt jeg å så på trening!

Og tror dere han gjorde det enkelt for mora og valgte håndball eller fortball som er rett i nærheten borti veien her???
Som han etterhvert kunne gått til med en kompis eller alene når han ble trygg…

NEI DA! Klart han ikke gjorde det må dere forstå
Odin vil være den yngste i hele Trondheim til å spille basketball han!
De begynner egentlig når de er 10…
Odin er nå blitt 7!
Og det skal han få skal jeg love dere!
Koste hva det koste vil…

Så hver mandag skal mora kjøre han til trening og sitte å se på og støtte mens gutten går igjennom trening med en gjeng som er MYE eldre, men han er motivert! Så da druser vi på…Jeg ble altså så rørt av å se gutten stå å passe en ball med et annet barn at jeg var på gråten! Min lille stabukk! Sto der og mestret! Og han var såååå stolt selv og jeg holdt på å sprekke av stolthet…
Så jeg håper, håper, håper motivasjonen vedvarer en stund nå og at dette blir en fin arena for samspill og mestring!

Og så hadde Odin bursdag og det ble feiret med et fint familie selskap med representanter fra begge sider av familien
Og en barnebursdag som ble stor suksess!

OG;
Søte, kjære Oscar min kommer mer og mer ut av “bobla” si…
Han er så bestemt om dagen, så tydelig og han kommuniserer med oss på en ny måte, han peker og “snakker” og vil være med!
Han sto å lagde kveldsmat med meg denne uken og ta tapper han meg på armen, peker på Fun light flaskekorken, ser på meg og sier; oja, oja!(altså oransje!!!)
Og jeg roper nesten! JAAAAAA!!!!! OSCAR!!! ORANSJE!!! og han ler og smiler såååå stolt, tapper meg på armen igjen og flytter fingeren litt ned til etiketten og sier; blå! Og jeg klapper i hendene og hulker; ja BLÅ!!!! DU er så flink Oscar, mens jeg tørker tårene og fortsetter å smøre brødskiven og puster…
Herregud!
Vi har kommet langt!!!

Han er med klassen sin nesten hele dagen og har fått seg “venner” og de andre elevene elsker å sammarbeide/jobbe med Oscar!
Så fint har det faktisk gått at Oscar har hatt med seg sin første venn hjem fra skolen. Altså dere aner ikke hvordan det føltes for meg! For andre er det jo en helt normal greie, kanskje til og med litt for mye av det gode til tider…
Unger ut og inn og hit og dit og frem og tilbake…Men det “luksus problemet” har ikke vi vært plaget med…
Men forrige uke skjedde det altså, første venn, første gang, og hun var her bare for Oscar!
Og vi lagde hjemmelaget pizza, spiste godis og hun lekte med Oscar på rommet hans, UTEN meg!!!!! De var der alene!!!

Mens jeg satt i stua og “spionerte” på kameraet og pustet og pustet og pustet for ikke å hylgrine…av LYKKE!!!
Det var såååå fint, Oscar storkoste seg!
og jeg håper det blir flere besøk!!!

Nå i helgen skulle jeg egentlig ha avlastning fra fredag til søndag på begge guttene på hver sin kant…

Men sånn ble det ikke, en BPA syk, så mor måtte “vikariere” for Oscar. Og ja jeg er sliten…og ja jeg hadde trengt denne helga…men jeg må bare opp og omstille…
En annen ny BPA vil gjerne prøve å ha han en natt bare fra lørdag til søndag og det skal vi gi et forsøk(hun har jobbet her en god stund altså, så dere ikke tror jeg har mistet det helt og bare sender han bort til vilt fremmede personer).

Så nå har jeg og Oscar lekt oss og koset og hoppet og danset og han har badet og vi har laget mat, spist is(ja tenk det har vi faktisk) og spilt på nettbrett…

11.30 blir han hentet av BPA og mor er så spendt og nervøs og sliten…
Og skal gjennomføre 2 intervjuer i dag og så skal hun sitte på nåler og krysse fingre og tær og håpe at dette går fint!
Og puste og puste og puste og fokusere på det positive…
Et lite skritt hver dag!
Supermom!
All by myself!
Og det klarer jeg!
Og jeg lover, jeg vet det går over!

For som Odin sa da mamma gikk i bakken på torsdag; Hvis du dør nå mamma, så KLIKKER jeg!

Og DET kan vi ikke ha noe av!

Er jeg perfekt?
Nei langt der i fra…
Men min misjon i livet er at andre skal ha det bra.

Har jeg gjort mange feil og flere dumme ting?
Det er klart jeg har men jeg lar det ikke gå i ring!..

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Og kommer mine egne først?
Ja det kan jeg bekrefte.
Men jeg jobber på for alle som kan trenger meg, så ingen trenger å kjefte…

Og det å legge skylden over på andre isteden for å ta ansvar for seg selv og sin egen dør, det har jeg aldri gjort, jeg vet godt jeg har feil og må stå til ansvar, noe jeg gjør…

Så hvordan blir det for meg den dagen jeg skal dø? Vil jeg reise opp eller ned, leve som en dronning eller i helvete på vann og brød?

Jeg har alltid trodd at alle mennesker har samvittighet og empati. Det har jeg trodd i min sjel og sikkert vært både dum, idiot og naiv…

For jeg sitter her nå og vet det jeg vet og sa det jeg sa…
Og kan ikke forstå at enkelte kan lyve så mye og stjele og bedra.

At de gjør det uten en mine…
Uten ansvar, uten følelse og så kaldt…
At de tråkker på andre og kan ta fra dem alt…

At de kan sitte å vite i sitt stille sinn, alt de har gjort men alikevel forsøke å rakke ned på samvittigheten min…

At man kan være usann, og ta opp gjeld i andres navn, at man truer alle andre…
Har man ikke da et savn?
Om å ikke stå fast i stormen, men kjøre trygt inn i en stille havn…

Og i egen havn kan man være ekte og se seg selv i speilet med rent sinn.
At man tar ansvar for egne handlinger, rydde opp i egen verden, og la meg få være i fred i min.

Og jeg snakker ikke bare om egne erfaringer og om menn.
Det finnes kvinner der ute som er mye verre enn dem!.!
For jeg har hørt historier jeg ikke kan fatte og forstå.
Om rettsaker og politi og trussler om at fedre aldri barna sine skal få…

Det er tragisk og så vondt å høre om de menn…
Som så gjerne vil ha barna men at damene saboterer for dem…

Jeg skulle så inderlig gjerne vært en av dem som hadde en ex, som ville sammarbeide og ha barna og ikke bare satt å saboterte for seg selv og mener jeg er heks…

For jeg kan ikke styre hva mine ex’er sier til andre om meg…
Regner på ingen måte de sitter å sier jeg var snill og grei…

Men det handler om å se seg selv i øya og se sine egne feil…
Det handler om å vite i sitt eget sinn hva man har gjort og hva man skal stå for,og se seg selv i eget speil…

Det er ikke jeg som skal være jurie og dommer, ikke jeg som skal dømme…
Den dagen du dør er det ikke lett å rømme…

Fra regnskapet du selv satte opp i ditt liv…
Når du stjal og du bedro og du løy og sådde tvil…

Jeg har troen på karma, jeg har virkelig det…
Og at alle kan bli tilgitt, det tror jeg faktisk at kan skje…

Men for at en skal få slippe alle synder en har utført i sitt liv…
Så må man slippe alle løgner, det må ikke være tvil…

På at du vet, at du står for, at du er lei deg og du har anger…
På alt vondt du gjorde mot andre, du må fortelle om dine egne eskapader, du må tørre å synge dine egne triste sanger…

For det er så jævlig lett å sitte i din egen eller andres stue…
Å skylde på de andre og finne feil hos dem og ikke i eget hode, under egen lue…

Og true om løgner for å føle seg bedre selv…
Men du vet selv hva som er sant, du må leve med din egen gjeld…

Men vet du det den dagen alt er over, at du er helt uskyldsren og du står der hos Sankt Peter og lover…
At du ikke kan ta ansvar for egene valg i eget liv, at det var alle andre som var slemme, gjorde deg vondt og sådde tvil…

Ja da ønsker jeg deg lykke til og tenker du er rette sorten…
Til å forsøke enda en gang på å lyve deg til himmelen når du står der ved perleporten…

Dette bildet er meg på lørdag, ute på livet. Ute på gøy og moro, ute på overflaten men inni er det noe annet…

Man er nå alene for 2 gang.
Og det var mitt valg for andre gang…
Og jeg står i det, alene for 2 gang…
Alene…
Helt alene…

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Ingen å ringe når noe skjer…
Ingen å gråte til…
Ingen å lene seg på…
Ingen som kan komme å holde hånda mi og gi meg en klem…
Ingen…

Og man skal være så fresh, og fin og pen og kul og smart og morsom og ikke minst sterk, nå som man skal gå videre…
Man skal være et glansbilde av seg selv og distribuere de positive sidene, det fine, det bra, det “perfekte”…

Men så får man høre om utroskap man ikke visste hadde skjedd, og annnen svært ubehagelig informasjon og da blir man litt satt ut…
Er det en regel om når man skal være over det? Når en har valgt å avslutte et forhold, skal man da ikke reagere når man får høre om slike ting?

Hva var jeg verdt liksom?
Hva var vi verdt?
Jeg som gjør alt for alle andre hele tiden, jeg som som ofrer alt, stiller opp og bidrar…
Og nå sitter jeg her igjen da,alene…
Med ikke bare en men to tidligere partnere som gir fullstendig faan. Da føler man seg lurt, dust, idiot og dum…

Så fryktelig, fryktelig dum…

Så skjer livet…
Man må bare gå videre.
Barn.
Hus.
Møter.
Oppfølging.
Alene…

Og jeg står i det helt alene!
Jeg klarer det alene!
Jeg er tøff, sterk, modig og beinhard!
Men jeg er alene…

Når situasjoner oppstår der det ikke er så lett å være sterk og man skulle hatt noen ved sin side, der andre er to, er jeg alene…

Så skal man liksom finne en ny da…
Når man egentlig føler seg dritt, ydmyket, stygg og kaos…

Hvem vil ha dette her?

Hvem vil ha en som ikke bare er sterk og kul. Hvem vil ha en som også er svak…
En som gruer seg til å sitte alene i en begravelse som lurer rundt hjørnet,
når alle de andre har en å støtte seg til…

En som har et liv som er ganske ulikt andre sine liv…Som har barn med utfordringer… Som har en barnefar som ikke bryr seg nok om ungene til å ta seg sammen, og en ex til som har løyet i 3 år…

Nå som jeg ikke har noen…
Og jeg er som regel sterk…
Men…
Er det også lov å være svak?

Men altså som vanlig så kunne det jo vært verre…men ja…

Jeg våkner av babling over kameramonitoren og døra oppe hos Oscar går opp…
Klokka er 06.20 og jeg tenker at; joa den er over 06.00 så jeg skal ikke klage…

Raskt opp av senga for å møte Oscar på stua.
Han har funnet hodelykta jeg brukte i går for å reparere under vasken og koser seg med å sulle rundt i mørket på stua mens jeg somler fram brillene mine som jeg bare bruker på morgenen og tar meg et glass pepsi max…(jeg må våkne)

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Etter en stund setter jeg på tv’en og på lyset og katta vil ha frokost. Og men jeg ordner frokost til katta og passer på at Oscar ikke spiser på halen hans og begynner å tenke på frokost til Oscar for han er så urolig og da er han ofte sulten, og da kommer tankene…

På torsdag var vi ute på lekeplassen utenfor huset vårt på ettermiddagen/kvelden da det lysnet opp litt i regnet…
Jeg, Oscar, Odin og ei jente fra klasse til Odin som lekte med han.

Det var en jentegjeng fra klassen til Oscar der også, og de koste seg i flokk og dissa og sprang og hylte og klatret og lekte seg, sammen…

En gutteflokk også fra klassen syklet forbi oss…De var helt alene uten tilsyn, ikke en mor og far var å se…ingen som løp etter dem eller hadde styring på noe av det de foretok seg…

Mens jeg satt der da og dumpet opp og ned og opp og ned med Oscar på dumpidissa…gikk etter og dyttet på stordissa, hjalp han rundt på spinnerhjulet, 2 skritt bak ALLTID!

Odin lekte med Y og kl 19.00 ringer klokka henns og hun må hjem. Hun går alene hjem…

Vi går forbi noen naboer som sitter å tar seg en kaffe sammen på verandaen, hvor barna var vites ikke.
Men de bare ringte etter dem og så kom de hjem…
Barna var ute på tur, ute på livet, ute med venner, alene, sammen, fri…

Og jeg gikk der på veien og holdt Oscar i hånda og vinket til naboene i det vi passerte…

Jeg har verdens fineste gutter! Jeg har det!
Men hva skulle jeg ikke gitt for å kunne sitte der med de andre naboene å drikke kaffe…
Kunne holde på hjemme og bare ringe ungene når de skal hjem…
Plastre knær og høre om eventyr og ekspedisjoner med vennene når de spiser kveldsmat…
Det blir aldri mitt liv…

Det som er helt normalt for andre er ikke det for meg…

Det å kunne ligge litt lengre i senga i helgene mens gutta står opp og ordner seg selv…Det vil aldri skje…
Det å kunne la noen gå på do uten at man må slippe alt man har for å passe på at ikke dorullen blir spist og doen tettet…

Det å kunne ta et glass vin i solnedgang på verandaen med gode venner…fordi man ikke må være i kjørbar stand om det skulle skje noe som gjør at man akutt må på sykehuset, som har skjedd så uendelig mange ganger…

Det å kunne vaske klær når jeg vil, handle når det trengs, gå på do alene…
Det går ikke her hjemme hos oss…

Og i dag, etter en tøff natt med lite søvn,med litt kvalme og hodepine i kroppen…
Akkurat i dag når jeg sitter ved kjøkkenbordet og presser i meg en brødskive og følger med på Oscar som hopper rundt på ballen sin i stua, på denne dag skulle jeg gitt veldig mye for en “normal” dag…

Jeg skulle ønske Oscar kunne snakke jeg mamma…
Sier plutselig Odin straks 7 helt utav det blå…
Jeg står på badet og ordner meg litt, Oscar styrer i stua med ballen sin og Odin ser på tv. Eller jeg trodde han så på tv…

Jeg snur meg og ser på han.
Ja, det skulle jo jeg også Odin. Oscar hadde nok hatt mye å prate om om han også kunne snakke.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Men mest for at da kunne vi leke sammen, og at da hadde du ikke sendt oss bort i helgene heller…

Jeg setter meg på knærne og gir han en klem. Trangen til å forklare, forsvare og fortelle veller opp i meg. Alle “gode” grunner til at de begge er borte fra meg annenhver helg på avlastning… Men jeg biter meg i leppa!
Han må få føle det han føler og alle mine tanker og meninger har ingen betydning i en sånn stund. Men det revner inni meg…det river og stikker over at han har det sånn og jeg skulle gitt alt i verden for å kunne endre situasjonen, si noe som gjorde alt bedre…
Men det går ikke…

Istedenfor gir jeg han en lang varm klem og sier at jeg forstår at det er vanskelig for han å ha en bror som ikke kan snakke og at jeg elsker han over alt i verden…
Elsker deg å, sier han i det han tusler ut i sofaen og setter seg og kikker film igjen…

Og jeg står alene igjen på badet og kjemper mot alle følelsene mine…Alt jeg vil si som jeg ikke kan si…Alt som er urettferdig og vondt og dritt…Det må svelges ned, låses i en boks og begraves langt inne i kroppen…

For jeg kan ikke forklare han at egentlig skulle han jo ha vært hos sin far annenhver helg, som et forsvar til hvorfor de er på avlastningshelger. Han vet godt hvorfor faren ikke er i livet deres men jeg vil ikke trekke inn det mer enn jeg må…

Jeg kunne sagt at enkelte i familien tar avstand pga utfordringer rundt Oscar og uenigheter og krangling og tidligere historikk pg konflikter og at derfor har vi ikke dem heller og det er enda en grunn til at mamma trenger litt fri…

Jeg kan ikke bruke møter og legetimer og tidligere hendelser som sitter i kroppen til mor som forklaring på hvorfor jeg må ha litt tid for meg selv annenhver helg…

For det hjelper ikke…
Alle “forklaringer” i verden hjelper ikke…
Hva skal jeg gjøre da???

Vi har det som vi har det…

Det er bare oss 3…

Og vi har det jo veldig fint egentlig!
Starter hver dag med musikk og dans på kjøkkenet, spiser sammen, leker sammen, herjet sammen, og sover sammen…Vi har det bra vi 3!
Og det vet jeg at vi har.
Vi har noe ingen andre har!
Vi har et unikt hjem og jeg dedikerer all min tid til å være verdens beste mamma!
Eller nesten all min tid da…
For jeg må også ha litt pusterom.

Nå er jeg blitt single igjen og det går helt fint det altså, virkelig…
Vi klarer oss som vi alltid har gjort emosjonelt. Jeg har blitt vandt til å stå alene, selv med en partner…
Jeg er sterk, tøff og trenger ingen til å redde meg/oss på noe vis…
Men hvis jeg har glemt å kjøpe skinkeost en kveld blir det verre…jeg kan ikke forlate huset her for å handle. Så praktisk sett hadde det vært kjekt med en å dele livet med

Det er ingen som kommer å gir meg en klem og trøster meg etter en tøff dag…
Det hadde ikke vært å forrakte det heller forøvrig men…

Men sånn er det bare!

Man får ligge i den senga man har redd opp…

Og satse på at vinden vil snu og sende en flott fyr vår vei, som tåler kaos ala casa Albertsen…

Aldri si aldri…

Så hva gjør jeg?

Jo jeg setter på;
Life is a Highway!
Synger av full hals mens jeg hopper rundt og danser med ungene. De skal se en glad mamma, en positiv mamma,en energisk mamma!

For det kunne vært verre!
Jeg kunne vært dau!
(Men det kan jeg selfølgeli ikke si til Odin)