mammantilenautist Min blogg handler om hvordan det er å være mamma til en liten gutt som blir utredet for autisme. Og utfordringene hverdagen bringer for oss alle ved å leve med et barn med denne diagnosen. Oppturer og nedturer og rett fra hjertet.

Du vet du ikke er helt i vater når vekteren på parkeringsplassen til vaksine stasjonen her i byen begynner å skal berolige deg🙈
Så nok og hørtes nok litt over gjennomsnittet nervøs ut…sånn gikk dagen i dag;

Jeg har vært livredd for å ta vaksinen. Liv freaking redd…
Ikke for nåler, sprøyter og den biten. Der er jeg imun føler jeg.
Men jeg er alene med gutta boys og jeg må si at PTSD og et snev av dødsangst har gjort den vaksine prosessen tøff…
Jeg er jo aldri 100% frisk heller, så redselen for alvorlige bivirkninger har ligget som en tung bør på skuldrene mine…

Hva om det skjer noe med meg?
Hvem skal hjelpe til om jeg blir dårlig?
Hva skjer med gutta?

Men tross dette bestilte jeg time til vaksine og fikk bekreftet fra legen at tross at man ikke var i 100% form var det “trygt” å ta vaksinen i dag…
Og jeg har gruet meg…fy farao som jeg har gruet meg…

Men jeg skulle gjøre det!
Jeg hadde bestemt meg…

Så imorres tikker det inn en melding fra min nye storesøster❤ Jeg er nemlig blitt adoptert av en utrolig snill og fin nordlendingfrøken borte i veien her. Som har vært støtte og veileder og rådgiver og støttespiller for meg den siste tiden!
Hun sier at hun kjører meg ned og venter mens jeg er der inne!!! Tenk det!!!❤
For ei dame!
Du vet hvem du er V😘

Og det hjalp altså…

Hun kjørte meg ned, viste meg vei og veiledet meg gjennom prosessen…
Men jeg skulle være stor jente og gå inn alene da. Og jeg skjelver…jeg virkelig rister i kramper…og jeg kommer inn og han som registrerer ser litt rart på meg men skysser meg videre…
Der møter jeg en frivillig mann i gul vest som ser bekymret på meg!
Går det bra? Er du nervøs?
Da kommer tårene for første gang…
Ja jeg er litt redd får jeg snufset fram under munnbindet…
Jeg skulle såååå gjerne ha gitt deg en klem,men jeg får ikke lov til å ta på deg desverre sier han og løfter armene demonstrativt i været…
Da måtte vi le litt😅
Han følger meg helt til stolen/båsen min og forklarer at jeg kan både få ligge om jeg vil og få litt “privatliv”.
Nei da, det går bra snufser jeg…
Så går han og jeg blir igjen med tankene…

Å sitte sånn å vente var ikke helt min greie i dag. Og de rundt tenkte vel at jeg var fullstendig koko der jeg sitter å snufser og puster febrilsk for å roe meg ned med munnbinn…

Så blir det min tur og de var så flinke og snille og jeg fikk høre om livet til sykepleieren også. Og de der 3 stk og skrøt av hvor tøff jeg er og flik og at de alle ville lese bloggen min. For de synes at jeg var en superhelt mamma…
Jeg måtte ta av munnbindet for pusten var ikke helt på min side🙈 og jeg fikk et nytt da kan du si, uten å gå i alt for grasale detaljer…🤣
Jeg ventet mine 20 min og kom meg ut.
Og ble kjørt hjem og holdt med selskap en stund av “storesøss”. Så sov jeg litt på sofaen før jeg henta gutta.

Normale rutiner her i huset en fredag med rydding ut av sekker, klær og god stemning.
Så skulle jeg gå ned i kjelleren å hente pizza til middag til gutta og da hører jeg fra sofaen;
JEG ELSKER DEG MAMMA!
Det kom fra Odin det…helt utav det blå!

Og da måtte jeg stoppe, snu og gå å gi han en klem…for det var akkurat det mamma trengte å høre i dag!

Og jeg elsker dem!
Og vet at jeg trosset min frykt for dem!
Alt jeg gjør er for dem!
Så nå håper jeg at jeg ikke får noen alvorlige bivirkninger og kan fortsette og være supermamma!

For det kunne vært verre!
Kunne vært coronadau!
Og nå må jeg evt bare tåle litt bivirkninger for at jeg skal være enda tryggere på at jeg skal være her i laaaaaaaaaaang tid fremmover!

Sånn ser jeg ut på morran!
Helt uten sminke og i joggis klær…
Og naboen sto seriøst på plena å lo(sikkert høyt,men jeg hørte han ikke,…😅), når han gikk tur med bikkja for jeg hadda satt på musikk på kjøkkenet og så kom Ina wrolsen med Strongest og da måtte jeg både synge med og ikke minst DANSE…i joggebuksa og helt
uten filter dansa jeg og det så sikkert hysterisk ut fra utsiden tenker jeg så jeg skjønner at han lo for å si det sånn😂
Men han sendte en tommel opp når jeg så han da, og jeg måtte le også. Og han fikk et vink tilbake😅
Heldigvis er naboene her så vant til mine små mini konserter både inne og ute men dansing var nok nytt😘

Men vet dere, jeg har hatt noen emosjoner i det siste, med et brudd og det skumle, skremmende som heter framtiden…
Blir man alene for ja alltid???
Så da er det viktig at man danser for seg selv(og naboen da, men han er godt gift altså så🤣)…
For det er ikke sikkert at man har noen andre en seg selv, med tanke på ja hele greia ish…

Vi har så langt hatt en magisk helg❤
Gutta har vært supre.
Oscar har vært i barnebursdag og det gikk såååå fint! Så var vi på shopping, og jeg tok ALLE avgjørelser helt alene, uten å spørre noen om råd og jeg har seriøst på en måte pusset opp helt alene også. Fikset ting som har blitt lagt bort uten å gå i detalj på det.

Og det føles så godt.
Folk tolker alltid ting som de vil desverre…
Enkelte er så overfladiske at de bare leser overskrifter og har meninger om ting…

Det satt langt inne å dele min historie om PTSD og at noen kom til å dømme det visste jeg altså…men ikke uten å lese teksten…
For det handler ikke om at jeg er et offer, det handler om det motsatte!

Jeg er en kriger!
Jeg er sterk og tøff og står i alt alene.
Og det klarer jeg helt fint jeg!
Jeg trenger ikke en til å “redde” meg liksom…
Men vet at mange vil snu seg bort fra vår lille pakke…men vet dere, synd for dem!

For vi er faker’n ta fantastiske er vi!

For det sa noen til meg på butikken, at jeg er tøff og seriøst det fineste mennesket hun vet om❤

I går fiskset jeg rommet til Oscar. Kjøpte et teppe på Rusta som jeg hang på veggen jeg faktisk(les tidligere innlegg om dere lurer på hvorfor). Det var måne og planeter på det. Før var Oscar glad i månen men det gikk over, men jeg synes teppet var kult og passet inn på rommet hans med litt rolig stemning.
Så i går kveld når han la seg og jeg skulle synge(jeg har skrevet om den karsten og petra nattasangen litt) så er det et vers om månemannen som tenner lykten sin. Og før vi kom dit så peker Oscar på teppet og smiler, måne sier han og jeg synger; ja! Månemannen tenner opp i lykten sin(og jobber intenst for ikke å briste ut i gråt!!!)
For han hører ordnene i sangen og assosierer riktig!!!!! Det er MÅNE i ordet månemann!!!
Jeg er så stolt!
Nå har Oscar egen måne sa jeg💙

Odin sov på sitt egent rom i natt også og ingen aktivitet der, sov hele natta!

Så jeg fikk senga alene og det var litt rart, litt trist og litt ensomt men også greit…

Så i dag skal vi kose oss, litt ut å på farten, rush kanskje…
Vi skal iallefall danse på kjøkkenet hele gjengen,synge og kose oss!

For det kunne faker’n ta vært verre folkens!
Oscar sa måne💙
Og vi LEVER!!!!❤

Nå skal jeg dele noe med dere igjen folkens som jeg vet mange frykter å snakke om og ofte er redde for å dele med sine nærmeste…
Jeg håper dere tar dere tid til å tenke på de som sitter på sine små tuer rundt om i landet og trenger at noen andre tar første steget for dem på veien mot forståelse før dere evt kommenterer❤

Det er ofte en fin regel å ha for seg selv det;
Hadde jeg villet sagt det jeg nå skriver direkte ansikt til annsikt med vedkommende…

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Jeg har fått så mye støtte etter at jeg valgte å gå ut med vår historie ang barnevernet men jeg har også fått kritikk og en del meget ufine henvendelser. Sånn er det alltid, alle er ikke enige i alt. Og jeg må ta med meg det gode for å klare å gå videre, det betyr ikke at jeg reflekterer over det andre men at for at jeg skal klare å fortsette i et positivt spor og være den beste mamman for gutta må jeg ha med meg det gode, det som styrker og løfter meg fram!

Jeg skal snakke om noe som jeg føler mange missbruker i dag og kaster ut av seg som ingenting, nemlig Angst/PTSD…

Jeg har nok alltid slitt litt med angst har jeg forstått i terapi. Men har ikke forholdt meg til det. Har lukket det inne, lagt lokk på og ikke delt mine tanker med andre i frykt for negative reaksjoner. Jeg har vært livredd for å bli glemt, utelatt, utestengt og ikke få være med de andre. Mye mobbing i barndommen så det stammer nok herifra…
Jeg kunne stå å vente på noen jeg hadde en avtale med og om de ikke dukket opp akkurat i tide og forsovidt i prosessen der jeg sto å ventet kom tankene; de har ombestemt seg, de drar uten deg, de liker deg ikke, du er bare dust, sist snakket jeg for mye og det ble de lei av, jeg tar for mye plass, huff jeg er så dust, de kommer nok ikke, de har bare glemt meg jeg har jo ingen betydning for dem…

HVER gang kom de tankene, i ALLE situasjoner du kan tenke deg. Og istedenfor å si det, dele dette og kanskje få hjelp. Så ble jeg super jenta, som sang høyt og danset vildt og snakket med alle og hadde meninger om alt og overdrev de fleste historier og ville være alt for alle! Stilte opp i øst og vest for å sørge for at jeg skulle ha betydning og verdi…
Jeg kunne på utsiden virke som den mest selvsikre jenta,men inni var jeg ødelagt…

Og folk spør meg i dag;
Hvordan tørr du være på tv?
Hvordan tørr du holde foredrag?
Hvordan tørr du aviser og media og alle prosjekter???

Svaret er enkelt og komplisert;
Alt jeg gjør gjør jeg for barna, for noen andre, for at de skal ha det bra og få bedre liv og da er maska på! Da er Line kun stemmen på veiene av noe større, noe viktigere.

Jeg pleide å synge også, i bryllup og andre tilstelninger,jeg var de gangene så nærvøs at jeg ikke husker helt hvordan det gikk engang…
Men jeg har fått mange fine og positive tilbakemeldinger på at jeg ikke er så aller verst på synging…
Så jeg meldte meg på x-faktor. Sjefen min på jobb på den tiden nesten tvang meg for han mente jeg var et talent, og siden han var musiker så ja…gi det et forsøk tenkte jeg…
Og jeg kom inn og de sa jeg var super dyktig og hadde ordetlig fin og bra stemme, virkelig altså, meeeen så var det utseende da, det var ikke helt på min side så de måtte nok beklage…De trodde ikke en kvinnelig Kurt Nilsen kom til å fungere like bra…
Så ja…det ble med den gangen for å si det sånn…

Så det lå litt latent i kroppen fra før av som ikke var helt bearbeidet det er sant, men jeg har hatt kontroll på et vis og holdt det godt innesengt og skjult for verden hvordan jeg hadde det…

Så kom barnevernbomba!
Det å bli beskylt for noe slikt å vite at du er 100% uskyldig og miste alt fotfeste og teppet blir revet vekk og følelsene så mange at man bare må skru av, panikk, redsel og fullstendig krise angst. Jeg tørr ikke dele de mørkeste tankene på det værste tidspunktet for det egner seg ikke på trykk…
Et sånt press, usikkerhet, idioti,uoversiktlig opplegg, rot og en prosess som var så bak mål og på kanten, at flere instanser mener BV fortjenet et søksmål. Så PANG! Da var det over gitt…
Alt var ok og fint og flott og ja…Da skulle vi bare glemme det og trippe fint videre…
BV beklaget for at JEG hadde opplevd dette som LITT tøft men ja ja, sånn er livet, takk og farvell liksom…Livet går videre…

Og ja livet går videre, det gjør virkelig det altså…
Men jeg har blitt merka, fått arr i sjela fått panikk og vonde drømmer. Livredd for å åpne pist, sliter med å ta tlf når ukjente nr ringer(jeg gjør det jo for jeg må jo det, men med puls…hver gang…)

På mandag ettermiddag sto jeg å tok oppvasken etter middagen. Jeg har vasken min foran vinduet. Og plutselig kommer det en bil. Det kjører ikke så mange biler inne i nabolaget her så jeg ble nysjerrig. Bilen sniker seg i min retting, en mørk bil med sota glass og to stk inni. Og den stopper rett foran døra mi…
Hjertet stoppet! For ut kommer to mennesker med litt proffe klær og hun ene bærer en mappe…
BARNEVERNET!!! tenker jeg…
Nå kommer dem, og jeg skjelver og hjertet slår som faan og jeg blir tørr i munnen og vil grine…

Tror dere de skulle til meg eller???
Nei de skulle jo til naboen de og hadde parkert langt fram for å få ut noe av baggasjerommet sitt…

Dette er bare en av sikkert 100 situasjoner jeg gjennomplever i løpet av en mnd…

Historien vår og historiene jeg har hørt fra andre har satt så dype spor at jeg har fått PTSD…

Det som gjør litt vondt i dag er at dette er et begrep mange tuller med og folk bare slenger ut av seg at de har eller sånn og sånn…

Det er ikke noe kult å sitte å fortelle at man har det…Det er ikke noe gøy å få de mørke tankene og panikk angst i alle mulige situasjoner man har taklet helt fint før…

Og jeg jobber med det!
Virkelig!
Jeg må jo bare gå videre og videre og videre…
Jeg må være mamma for gutta og klare alt det de andre mammaene klarer og mere til faktisk…

Nå er jeg på nytt alene med gutta og har ingen å ringe når jeg må ha en hånd å holde i, en skulder å gråte på…men sånn er livet mange ganger og sånn ble det nå…
Man kan ikke bare legge seg ned å gi opp, be om å stoppe toget, gå av bussen…
Man har det man har og må forholde seg til det…

Men jeg håper de som leser dette ikke tar lett på det. Jeg håper leger som melder foreldre inn til BV, kan gjøre litt undersøkelser først, at barnehager og skoler venter litt og ser, tar noen runder og er nesten HELT sikre før folk blir meldt…
Jeg har jobbet i skolen selv i over 11 år og vet at man skal ha lav terskel og bla bla bla…

Men husk også at det går ann å ødelegge liv, at folk må igjennom syke prosesser og arrene de sitter igjen med når de kommer ut på den andre siden uten å ha gjort en ting galt…

Jeg tenker at det er lurt å tenke både en og to ganger og konsultere med andre før man går til et sånt steg. For BV skal liksom være til hjelp og ikke missbruke sin makt og la la la og fandens oldemor…men det er ikke lek, det er LIV man roter med…

Så slipper mødre PTSD/angst og panikk for å møte de ulike situasjonene i hverdagen, for det var egentlig litt nok fra før…💔

Men folkens husk også på;
Det kunne vært verre!
Jeg kunne vært død😘

Denne uka startet med at jeg og JM gjorde det slutt.
Sånn er livet desverre…
Mye skjer og alle kan ikke være der for alltid. Det går bra og vi er fremdeles venner 🙂

Helten min denne uka har vært Oscar!
Han har vist seg fra en side vi ikke har sett på en liten stund.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

På onsdag var det planleggingsdag på SFO på skolen til Oscar og vi hadde planlagt noen aktiviteter her hjemme og rundt omkring i nærområdet. Odin føyk plutselig til en kompis og jeg sa til BPA at; NÅ! Drar vi å klipper håret til Oscar…

Vi setter oss i bilen og kjører og jeg forklarer Oscar at vi skal klippe håret hans og så skal han få is…
Vi kommer til favoritt frisøren vår på Heimdal og der var det flere som hadde den gode ideen om å klippe håret så der var det laaaaang kø gitt…
Vi snur og jeg sier til BPA at vi må gjøre det en annen dag. Men vi går på Rema1000 å kjøper is.
Oscar protesterer litt, men tar isen og blir med ut. Da jeg sier vi skal gå i bilen roper han; Nei!!!
Nei? Sier jeg. Vi skal hjem nå.
Nei!!! Sier han og peker over veien mot salongen…
Vil du klippe håret??? Spør jeg forfjamset…
JA! sier han og drar meg over veien og inn på salongen…
Og der sitter han sååååå fornøyd å venter(blir litt utålmodig etterhvert da skal sies) og så blir det hans tur.
Han hopper opp i stolen og er så flink at ja…jeg har ikke ord.
Da vi kom hjem løper han rett til speilet i gangen og kikker på seg selv og smiler og gjør grimaser. Og videre inn på stua i speilet og finner fram alle solbrillene våre og prøver dem på mens han kikker i speilet og styrer…
Såååå fornøyd med ny sveis.

Så på torsdag skulle han ta blodprøver på legekontoret for han skal gentestes nå. Mest for å utelukke at det er noe.

Jeg hadde møte med legen hans på Trondsletten også på onsdag og vi ble enige om veien videre.
Det blir gentesting og ny utredning for å stadfeste graden av den psykiske utviklingshemmingen hans…
Vi vet jo sånn ca hva utfallet blir, men greit å ha det på papiret i forbindelse med ny sakkyndig vurdering og hva skolen skal legge vekt på i undervisningen hans…

Oscar er vandt til å ta blodprøver. Han er en helt! Med emblaplaster på går det som en lek!

Men på torsdag hadde jeg glemt blodprøvene…
For de ble bestilt dagen før og ja, planleggingsdager og kaos, lite søvn og you name it…det ble litt mye til mor…
10 min før kommer alarmen om at han skal ta blodprøver…
Vi hiver oss i bilen hele familien og rekker det på en knapp!

MEN!!!! Jeg hadde ikke satt på emblaplaster!!!

Shit!
Men jeg sa til sykepleieren at vi vet jo ikke om han klarer det uten før vi har prøvd og går det ikke ja så må vi bare komme tilbake en annen dag med plaster på sant!?!
Bommer du så går vi bare…
Sånn er livet…

Vi er på fornavn med omtrent alle som jobber på legekontoret vårt vi…Eller rettelse de er på fornavn med oss❤ De har stått med oss de siste 4 åra og har sett det meste og ikke minst hørt det meste…
Så det var en lettere nervøs dame som satt der og skulle stikke han. Og jeg var nervøs også men det var godt kamuflert for å si det sånn…

Og vet dere!!!

Det gikk så BRA!!!
Gutten satt der som en bauta og gjorde ingenting og hun traff og var så lettet og jeg var så stolt av hele gjengen(men spesielt Oscar selfølgeli) at jeg grein…
Og jeg tror ikke jeg gjør noe galt når jeg sier at sykepleieren nesten grein litt hun også, for det sa hun selv…
Så sa hun; Du skal vite at vi framskakker deg alle sammen her på huset Line! Du er så utrolig sterk og et forbilde og ja…alt du står i og du bare går på…du er virkelig sterk…
Og da gråt jeg jo ikke noe mindre da kan man si…😅

Det er så fint å vite og også så fint å høre og det gir et løft når man har det litt tøft(ha ha ha, det rima…)

Flinke gutten min!

Så dro vi på city syd og han fikk kjøre rulletrapp(som han elsker, men det har blitt litt lite av pga corona…)
Han fikk is!

Og så var vi på besøk til guttene sin farmor på ettermiddagen 🙂

I ferien har det vært meg og gutta…
Oss tre!
Vi har hatt det fantastisk!
Vi har kosa,leka,lest,dansa,bada og tulla💙

Meg og gutta mine!
Og høsten sniker seg rundt hjørnet…
Med ansvarsgruppemøter, spesialisthelsetjenestet, PPT, BFT, BUP og Trondsletten, Sankt Olavs og BPA…

Men veien videre er det ingen som vet💙

Alt vi vet er at;
Det kunne vært verre.
En kunne vært dau!

Dette bildet fra i sommer ønsker jeg å få printet ut og hegt på veggen!
For det representerer virkelig hvordan sommeren har vært for oss som familie💙

Det har vært Magisk! Rett og slett magisk!

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Vi har kost oss så!

Vi var på Hunderfossen og badet i Mjøsa, vi var i Oslo på cruise i skjærgården og vi badet.
Vi var i Drammen hos gode venner, på Tusenfryd og badet. Vi dro tilbake til Oslo og fikk sove hos min kjære tante T og vi BADET!

Vi har hatt sol, nydelig varme og vi har spist is og god mat og vi har badet og badet og badet!

Har vi hatt noen småtterier som ikke var perfekt? Selfølgeli har vi det…Men vi har løst det i ekte Røllhem-Albertsen stil!

Hotellrom som manglet luft og en seng og tett sluk på badet. Vi åpnet vinduet og Oscar “svømte” på badet og vi “lånte” en seng som vi bar inn på vårt rom fra et annet rom😅😂(vi bar den tilbake altså, dagen etter…😂😂😂)

Aircondisjon mistet på vei hjem fra Oslo til Trondheim…vi gjorde som i gamle dager og åpnet vinduene. Sto i kø i en time pga revovasjon av en bru, fram med tlf og nettbrett til gutta og mor stakk beina ut av vinduet😅

Den beste historien er denne;
Vi er ved Stemmer’n et vann i Oslo med nesten hele storfamilien vår som bor i Oslo og omeng. To tanter og søskenbarn med partnere og deres barn(altså mine gutters tremeninger)…
Odin står i trusa og blir smurt med solkrem av BPA assistent M. Han er urolig som vanlig og klar for bading. Så utbryter han;
Du M…
Fikk jeg solkrem på trusa mi nå?
M svarer; ja du gjorde nok det Odin, littegrann…
Odin ser ned på trusa og svarer;
Ja ja…jeg får vel bare leve med det da!😅❤

Og vi ler!!!

Alle sammen…

For han har så rett! Livet er så fantastisk herlig akkurat der og da at uansett hva slags småting som ikke blir helt perfekt så kan vi leve med det faktisk…

Dette høres kanskje rart ut for dere som evt leser dette som første blogginlegg…🙈😂
Men da anbefaler jeg dere å starte helt fra begynnelsen vår…
For vi har hatt tøffe tak og tunge stunder…

Men sommeren vår…
Den har vært helt perfekt!

Dette er fra Trollfallet i Hunderfossen familiepark. Bildet er tatt for 2 dager siden.
Dere tenker kanskje at; “jo’a man skal jo se litt rar ut når man blir tatt bilde av i en slik karusell”…

Men eeee…Vi kan nok være enige i at mitt utrykk kanskje skiller seg litt ut i fra “bermen” 🤣 De som jobbet der synes iallefall det😂😂😂

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Så for å forklare det litt merksnodige utrykket;
Oscar kan ikke snakke og han ELSKER å ta karuseller. Og da mener jeg typ spykoppene på Tivoli 7 ganger på rad elsker…🤣
Jo mere fart jo bedre og nå er han større og vil ha mer utfordringer…

Dette skremmer livshiten ut av mora hans!
Jeg har en sånn frykt/angst for at karusellen enten skal dette fra hverandre eller at belte/sikringen ikke er god nok og Oscar skal falle ut. Og da i en sikker død! Ja! Le gjerne dere, men det HAR SKJEDD!!!
Folk har mistet livet i karuseller…
Og Oscar som ikke kan snakke han kan ikke si i fra om.noe føles feil heller…

Jeg kunne valgt det vekk…
Kunne ha latt angsten styre og ikke latt han gjøre det han elsker…
Men det er for gæli tenker jeg…
Han er så lidenskapelig opptatt av dette at jeg utsetter meg selv og hans assistenter for “fare” istedenfor 🙈😂😅
Og nettopp dette er fanget på kameraet i denne karusellen. Man blir heist opp i lufta i svarteste mørket og aner ikke hva som skal skje. Alt man har er et belte over livet.
Og PANG! Så dropper man ned og mitt instinkt som godt mor er umiddelbart å beskytte ungen😂🙈😅

Jeg skal blogge mere om ferien vår seinere i kveld ❤

Det er et ordtak på engelsk som går som følger;
“Bad things only happen to bad people and good things happen to good people”
Det betyr at fæle ting skjer med de som ikke er snille og gode ting skjer med de som er snille…

Vel dette er en svært enkel og barnlig måte å se verden på etter mitt syn. Men til syvende å sist tror jeg faktisk at regnestykket går opp…

Jeg kjenner såååå mange utrolig fine mennesker som opplever den ene vonde og tøffe erfaringen etter den andre. Folk med svært syke barn som må sloss mot systemet for barna sine. Folk som elsker barna sine over alt på jord og blir meldt til barnevernet når de ikke er enige i det PPT mener for eksempel. Folk som har lett etter et nytt hus i årevis og når de endelig finner drømmehuset så brenner det før de rekker å flytte inn…Dette er venner av meg, nære venner! Nydelige, flotte, snille og genuint gode mennesker som skal igjennom den ene prøvelsen etter den andre💔

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg selv og min lille familie som har opplevd traumatiske hendelser, ulykker, barnevernet og inkompetente leger. Vonde ord fra lesere og hetst og det å bli misstrodd…
Folk har faktisk tatt seg tid til å skrive bekymringsmeldinger og ringe politiet i tillegg til å skrive stygge ting inne på bloggen(som jeg forøvring sletter for det er ikke greit at folk får seg til å si slike ting!)

Og NEI folkens! På tross av dette ser jeg ikke på meg selv eller gutta mine som offer!
Vi står opp hver dag og sammen som den lille familien vi er møter vi alle utfordringene som kommer vår vei!

For vet dere hva?

Jeg VET at jeg er et godt menneske!
Jeg vet at dritten folk tar seg tid til å skrive bare er hestedritt og tull. Jeg VET noe de ikke vet, jeg vet sannheten. Og den gjør at på tross av forsøk på å rive meg av pinnen, og få meg til å tvile og gjøre meg lei meg, sinna eller i tvil, eller jeg vet ikke helt hva folk har som intensjoner bestandig når de lirer ut av seg all dritten jeg men…;
Så sover jeg godt om natta…

Eller rettelse; jeg sover med fred i mitt sinn!
For begge gutta er jo en del aktive på natta så kvalitetssøvn er ikke alltid like enkelt. Men jeg har fred i sjela mi!

Forrige uke kom vaskedama mi med blomster på døra helt utav det blå. Du er et nydelig menneske sa hun til meg. Du fortjener dette!
I dag kom mannen som lager vårruller med en STOR pose med snaks til gutta, helt utav det blå. Det fortjener de og du sa han, du er et fint menneske!

Og tenk det er jeg faktisk!
Det føles godt å si det;
JEG er et fint menneske!

Jeg bryr meg om at andre skal ha det bra og ønsker på ingen måte andre noe vondt…
Og jeg kan godt være sint på enkelte i livene våre, og ønske at de stilte mere opp, vise at de brydde seg mer, skaffet seg hjelp/behandling, sluttet å drikke osv…
Sluttet å hakke på oss og legge skylda for egen ulykke over på meg men…;

Jeg ønsker de ikke vondt! Hadde en av dem ringt og sagt; Line, jeg trenger deg! Så kan jeg med hånda på hjertet si at uansett hva som har skjedd og hvem vedkommende var og hvor sint/bitter jeg har vært så hadde jeg kommet og hjulpet dem!

For sånn er jeg!

Det har vært mye vondt som har skjedd med oss…Tunge stunder, tøffe ulykker, vanskelige situasjoner og hatere…
Og enkelte har vondt for å tro at det de leser i bloggen faktisk kan stemme…
Hvordan er det mulig?
Men det er mulig…Alt er sant og kan bevises også for de som har mest vondt for å tro…

MEN!
SÅ UTROLIG MYE FINT har også skjedd!
Og så utrolig mange fine folk vi har rundt oss.
Fantastiske BPA ansatte, nydelige venner, flotte ansatte på skolen til gutta.
Flotte, dyktige leger som nå ser og tar gutten min på alvor!❤
BUP teamet og PPT teamet og BFT teamet!
Ergoterapeuten til Oscar!
Trondsletten!
En kommune som som oftest spiller på lag!
Søstra mi og broren min og deres familier!
Kjæresten min som stiller opp på tross av sin egen kreftdiagnose!
Og ALLE støtte personene rundt oss❤
De som kommenterer på Facebook, de som sender messenger, de som sender sms og de som ringer❤

Jeg er dere evig takknemlig alle som en!
Jeg ser dere, hører dere og føler støtten fra dere!❤ og jeg er her tilbake!

Og jeg vet at;
Bad things can happen to good people…💔

Men ikke glem;
Det kunne også vært verre!!!
❤

Ettersom det skjer mye rart med både hunder og katter i Trondheimby og omeng om dagen…💔
Vil jeg gjerne appelere til dem som fokuserer på det negstive med dyrehold og de individene som kan være tilbøyelige til grusomheter…💔
Jeg håper de leser dette og kan koble seg på sin indre samvittighet og empati❤

Det er mindre misshandling av dyr og klaging på dyrehold i bygdenorge enn i bynorge…
Jeg tror den enkle forklaringen på dette er at på bygda kjenner de fleste til hverandre og de er knyttet sammen i ulike relasjoner. De bryr seg om hverandre og har derfor mer toleranse ovenfor hverandre…
I byen kan vi bo i klynge men vi kjenner ikke hverandre…Vi har ikke relasjoner til hverandre og ofte bryr vi oss lite om hverandre…

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Her er vår historie;
TERAPIKATT???
Ja liksom!?!
Tenker nok veldig mange av folk der ute i det langstrakte land når de ser denne overskriften.
Det går jo ikke ann, terapihud det har folk flest hørt om, men terapikatt må jo bare være tull?
Katter er jo selvstendige, egosentriske og lite sosiale dyr…De bryr seg om mat og seg selv…

Jeg har hørt dette utallige ganger når jeg har fortalt folk om Oscar sin terapikatt…
Det går jo ikke, hund ja, katt nei.

Men jeg vil fortelle historien om vår katt Bagheera som i aller høyeste grad er hele familien sin terapikatt…

Oscar har barneautisme og uspesifisert psykisk utviklingshemming. Da han ble født hadde vi to katter som elsket han og han elsket dem…
De fulgte han overalt og det var ble en stor sorg mens jeg gikk gravid med Odin for naboene vi hadde på den tiden slo seg sammen og klagde på kattene og krevde de vekk. Jeg var på det tidspunktet så gravid og hormonell og hadde lille Oscar å tenke på at jeg klarte ikke ta opp kampen. Enda jeg hadde søkt om å få ha kattene og fått det godkjent.

Heldigvis gikk de to pusebarna mine til fantastiske folk som ikke hadde barn selv og behandler dem helt fantastisk og vi har kontakt den dag i dag❤ Men jeg savner dem fortsatt…

Oscar fikk diagnosen sin og mistet alt av språk og jeg som mor googlet natt og dag. Vi jobbet hvert våkne minutt med språket og programmer og læring og ja…jeg søkte og søkte….

Så kom det opp flere forskningsrapporter om at dyr hadde en positiv påvirkning på nonverbale barn sine kommunikasjonsevner. For dyr krever andre former for kommunikasjon. Autister kan ofte føle ubehag ved øyekontakt blant annet og dyr har en egen måte å “snakke” på. Flere rapporter om at barna ble tryggere og mer kontaktsøkende og ute av “boblen” sin med dyr…

Jeg kjente på kroppen at hund ville bli for mye jobb for meg da Odin på dette tidspunktet også begynte å vise tegn til litt avvikende atferd.
Katt elsket jeg og tenkte på det. Men var skeptisk til å begynne med jeg også…
Kan katter være terapidyr?
Jeg googlet som en gal og flere videoer på YouTube dukket opp med barn og katter og flere historier om hvordan katten hjalp barna…

Så jeg bestemte meg for å søke styret på nytt om en terapikatt til min sønn i 2016. Og satte meg opp på venteliste for å få tak i en ny Sibirkatt da jeg er allergisk mot både hund og katt. Og jeg tenkte også på de som kunne være allergiske rundt oss. Søknaden ble godtkjent.
Men det tok 2 år før vi fikk vår første terspikatt Pusur. Han var en artig skrue og jeg ble veldig glad i han men han ble ikke så glad i barna desverre. Så vi fikk tak i Bagheera istedenfor og Pusur ble omplasdert til en nydelig familie i Sandnes(som vi også har kontakt med enda💙)…Savner han også, men vet han har det bedre der han bor nå!

Bagheera er vår terapikatt nå. Han er kullsort med gul/grønne øyne. Han får fort tovete pels og hater og bli gredd. Han ELSKER agurk!
Og det eneste han spiste de første 2/3 mnd han bodde her var agurk og kokt kylling…
Han nektet å spise kattemat😂
Men sakte men sikkert lærte vi han det også.
Men agurk er fremdeles å foretrekke❤
Bagheera er med oss overalt! Han vil gjerne følge gutta til skolen(til min store skrekk!)…
Han bader ofte med Oscar(ikke med Odin for han er litt for ernergisk😂).
Og han ligger alltid på kleskorgen ved siden av badekaret når gutta dusjer eller bader.
Han følger Oscar ute og er med på lekeplassen og passer på. Han ligger ved hans side når han fisker i komlokk og ligger på plattingene der vi er. Han ligger på gulvet eller i fanget eller mellom beina mine i senga hele natta.
Og sitter oppi hylla på kjøkkenet når jeg jobber eller lager mat.
Han er med Odin på rommet sitt og leker med lego og selv om han liker å sove hos mamma mest så springer han opp og legger seg hos Odin hvis han er urolig og gråter på natten.
Han er en del av vår familie og jeg og guttene elsker han. Han tar mye plass og vi merker når han har vært ute litt for lenge(etter mor sin standard)…
De fleste naboene rundt oss liker han!
De fleste…men ikke alle…

Den 14 mai kom Bagheera inn etter en luftetur. Det var fint vær og alt virket normalt til jeg ser han ikke har det greit. Han kommer og legger seg rett foran meg på gulvet(jeg satt på gulvet og sorterte klær) og jeg ser at han sliter med å puste. Jeg trodde det var hjertet for det slo enormt fort. Så besvimte han og jeg kvakk til og kakket i han. Han våknet til igjen og vi styrtet til dyrlegen. Han hadde høy puls, pustebesvær og ujevn hjerterytme da. De kunne ikke gjøre noe der og vi ble sendt på dyresykehuset på Tiller. Der lå Bagheera i respirator og fikk veske og kortisonbehandling i 2 dager…

Mens jeg satt på sykehuset med Oscar som hadde vært i en alvorlig ulykke og ba til øvre makter om at når Oscar våknet fra operasjonen og hadde amputert deler av to fingre på høyre hånd så måtte vi få slippe å komme hjem til et tomt hus i tillegg…💔

Jeg viste sykepleierene bilder av de to sammen og alle spurte hvordan det gikk med katten, til og med kirurgen som kom på visitt ville vite om katten hadde overlevd🙈❤…
Vilt fremmede brydde seg om katten til gutten min for de kunne se hvor mye de betydde for hverandre…

Nå har det seg sånn at det er ikke alle som bryr seg like mye om hva Bagheera betyr for oss i familien. De er mest opptatt av irritasjonen han påståelig utgjør ovenfor dem…

Mitt største ønske og hjertesukk går egentlig til alle der ute i landet. Denne koronapandemien har tatt knekken på en del av våre medmenneskelige evner…
Les i kommentarfeltene i ulike medier…
Folk er så sinte…
Og de HATER!
Og de er seg selv så inderlig nære…

Vi har vært så lenge inne med oss selv at vi har glemt at det også kan være viktig å sette andre først…

Kan det være at den psykiske helsen til gutta borte i veien er viktigere enn min irritasjon over en katt som ikke er min som befinner seg på min eiendom…Kan det være at jeg kan heve meg over min egen irritasjon og egoisme og prøve å leve med denne katta, evt jage han, kaste litt vann etter han når han kommer eller kjøpe en “Cat Away” spray(som.forøvrig ikke er giftig eller farlig for katter eller hunder), så guttene borte i veien slipper å miste kompisen sin?

Går det virkelig så hardt utover min egen livskvalitet at jeg ser meg nødt til å ta fra noen andre sin livskvalitet???

Dette er spørsmål vi alle bør stille oss selv i alle sammenhenger der vi kjenner vi hisser oss opp eller vil kommentere i et kommentarfelt…
Hvorfor gjør jeg dette?
Hvem går dette utover?
Og sist men ikke minst;
Er jeg, meg og mitt viktigere enn dem?

Dette er historien om hvordan Oscar bruker en katt for å komme mer ut av bobla si. Hvordan Odin bruker kompispusen når han er engstelig redd og har angst/OCD…Det er mindre skummelt å gå på do når pus er med. Det er lettere for Odin å være alene i noen minutter mens mamma henter klær på vaskerommet når pus ligger under bordet.
Og det er bedre for mor å ligge med en varm pelsklump på korsryggen når gutta er borte på avlastning og hun fryser i senga si. Å våkne ikke helt alene…

Bagheera er en terapikatt og et familiemedlem…

Tenk på det nestegang du irriterer deg over naboen din sin hund eller katt…

For deg er de kanskje i veien på ferden…
Men for andre er de hele verden!💙

Fredag ettermiddag var Oscar utsatt for en forferdelig ulykke…

Han fikk hånda inn i kjede på motoren til sin tandem el-sykkel fra Hjelpemiddelsentralen.
Og dette var en ulykke!
Ingen mennesker kan klandres for det som skjedde…

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Om noen skal holdes ansvarlig er det evt sykkelprodusentene som lager disse syklene til barn og voksne med ulike psykiske utviklingshemminger…
De burde ha risikovurdert sykkelen bedre for dette skulle ALDRI ha skjedd!
Og faren for at det kan skje med andre er desverre tilstede om de ikke retter opp denne “feilen” i designet sitt med en gang!
Jeg håper alle som har en slik sykkel eller vet om noen som har en slik sykkel tar kontakt med hjelpemiddelsentralen og får sykkelen sikret!

For dette var ikke menneskelig svikt!

Dette er historien om hvordan Oscar nå mangler deler av to fingre på høyre hånd etter at de måtte amputere dem på sykehuset…;

Fredag ettermiddag var planen til vår lille familie å kjøre til Sparkjøp å handle nye klær til Odin og nye utebukser til Oscar.
Jeg og BPA assistent sitter å sorterer klær som Odin har arvet etter Oscar på gulvet i stua for å få en oversikt over hva han egentlig trenger…
Katten kommer inn med pustebesvær, han besvimer på et tidspunkt og jeg kaster meg i bilen og kjører i full fart til vetrinær med Bagheera…

Assistenten bestemmer seg for å gi guttene noe annet å tenke på mens de venter på å høre om hva som skjer med katten, så de tar seg en tur på Oscar sin elsykkel som de har gjort såååå mange ganger før. Vi har hatt sykkelen i over et år og Oscar elsker den sykkelen og å være på tur.

Denne gangen skjer det utenkelige…
Oscar får puttet hånda inn i en sprekk ned mot kjea, setter fast hånda si og river den løs selv…
Resten av historien vil jeg skåne både assistent, Oscar, lillebror og resten av leserne fra.

Men de fikk hjelp fra barnehageansatte rett ved som tok vare på sykkelen, forbipasserende som bidro med litt hjelp og ambulansen var raskt på stedet. Jeg forlot katten i all hast på dyresykehuset og rakk å komme før vi kjørte med fulle sirener og blålys ned til sykehuset.

Jeg var ikke helt ved mine fulle fem så om noen kjenner de som jobber på Rosten Ambulanse stasjonen ønsker jeg at de får denne beskjeden;
Jeg vil gi dem en enormt takk!
For tolmodigheten, forståelsen og medfølelsen i det en mor mistet det fullstendig❤
Jeg har vært i mange tøffe situasjoner og har alltid vært mer eller mindre rolig og samlet men denne gangen knakk jeg fullstendig sammen…Dette var bristepunktet til mor…💔

Vi kom oss ned på sykehuset der et fantastisk team sto klare til oss. Det ble desverre raskt konkludert med at fingrene ikke var til å redde på tross av ambulansemannen sin iherdige innsats for å få tak i dem…
Jeg vil også takke alle leger og sykepleiere på Barnmottak som jobbet den fredagen!
Det var ikke lett å stå på beina når de tok av Oscar bandasjen og jeg fikk se skadene…😭
Men takket være enormt støttende og fine folk kom vi oss igjennom.

Vi ventet på operasjon i nesten et døgn. Men til slutt ble det Oscar sin tur. Takk til kirurgens kloke besluttninger, i sammarbeid med meg ble vi enige om å sørge for at Oscar skulle få et best mulig liv, med minst mulig sjangser for nye operasjoner og komplikasjoner. Vi fant ut av livskvalitet gikk ovenfor skjønnhet. Og hun amputerte derfor det øverste leddet av både peke og langefingeren til Oscar…

Oscar er en HELT og allerede samme dag som de ble fjernet var vi ute å trillet i rullestol i nydelig sol i parken ved sykehuset. Han fikk prøve dissa og vi nøt at vi levde…

Det kunne gått så forferdelig mye verre💔

Nå gjenstår det bare å få sikret sykkelen på nytt for Oscar er klar for nye eventyr!
Jeg hentet sykkelen på tirsdagen etter at jeg hadde levert guttene på skolen. Var usikker på hvor jeg skulle sette den for å skåne Oscar men måtte sette den utenfor hjemme. Da vi kom hjem skjermet Oscar øynene sine da han gikk forbi sykkelen og det gjorde vondt i mammahjertet.
MEN! På onsdag morgen da han skulle på skolen, satte han seg på sykkelen og ville sykle til skolen…
Jeg hadde sikkert puls på 260 men jeg ville på ingen måte bidra til at traume hans ble noe verre så vi syklet til skolen! Tenk det!!!

Hjelpemiddelsentralen har nå hentet sykkelen(med deler av en hanske med deler av Oscar sin finger inni…😱)
Og de jobber nå for å få sykkelen sikret så Oscar, når han selv er klar kan dra ut på nye sykkeleventyr💙

Mora derimot er ikke like rask til å komme over det som har skjedd…Og selv om det gikk veldig fint med bandasjeskift og oppfølging på sykehuset i dag så kjenner jeg at det gjør ulidelig vondt å se på de to fingrene som ikke er der lengre…💔

Det som gjør situasjonen litt ekstra tøff er de ufine kommentarene folk poster på bloggen om dagen. Hvor det er formeninger om meg som mor og hvorvidt det jeg skriver om er sant og div andre ting…Noen kommentarer har jeg måttet slette for de er virkelig på kantet til trakassering…🥺

Jeg vet at folk skal få lov å ha meninger og at jeg utsetter meg selv for dette gjennom at jeg velger å dele. Og jeg håper andre ser at det er lov å dele og være ærlig om ting de står i og tørr å dele både med de rundt seg men også med verden! ❤ Vi lever ulike liv og burde være her for å støtte hverandre!
Jeg er iallefall her for å støtte andre!!!

Jeg er så enormt takknemlig for støtten jeg også får tilbake!
De fine meldingene fra folk, brevene, til de vildt fremmede som ringer for å støtte, for sjokolade på døra og blomster på døra og diverse andre ting❤

Jeg VET at selv om jeg har kritikere har jeg den beste kjæresten i JM og den beste familien og de beste vennene og bekjente det går ann å få!

Skulle jeg ønske at enkelte tenkte seg om to ganger før de valgte å slenge utav seg dritt???
Joa, jeg skulle jo det. For hvilken hennsikt har de med dette og hva får de personlig ut av at jeg blir lei meg? For jeg blir lei meg!💔

MEN!!!
Jeg velger som vanlig å ta med meg det positive fra de skjønne menneskene som heier på oss, bryr seg om oss og kjenner oss!
De vet hvem vi er og hva vi står for og hvorfor vi velger som vi gjør!
Så takk til dere!
Hver og en av dere!!!
Dere vet hvem dere er❤

Og til slutt må alle minne seg selv på at selv i de tyngste stunder, de tøffeste stormer og de vondeste øyeblikk så kunne det vært verre…

Jeg skriver min historie for barna mine er helt uskyldige oppi det hele. Og jeg velger å dele denne historien så andre skal vite hva de kan gjøre og hva de må passe på og følge med❤

Det har gått snart et år siden det hele startet. Snart et år, men sårene er like rå, angsten er like tilstede og marerittene like virkelige. Jeg våkner i vill panikk og må sjekke at ungene er her, hjemme hos meg, hos mamman deres som elsker dem høyere enn himmelen og ville gjort alt for dem begge to.
Jeg skjelver fremdeles når det kommer brev jeg ikke vet hva er, når skolen ringer blir jeg kvalm. Og så lenge det ikke er navn jeg har registrert i tlf til ulike helsetjenester så sliter jeg med å ta tlf…
Det sitter så jævelig i!
Det slipper ikke taket…
Selv om det er “over” nå…
Men jeg vil dele, for det kan hjelpe andre!

For snart et år siden sleit vi med at Oscar til stadighet fikk store kuler i hodet som sprakk opp og blødde. Vi ante ikke hvordan de oppsto eller når de ble påført. Jeg gikk til fastlegen, til Trondsletten og til sykehuset.
På sykehuset sa de i begynnelsen følgende;
“Han har jo autisme så dette er sikkert BARE en ny form for selvskading”
Min respons var;
“Min sønn selvskader KUN når han er plaget med noe, når han har ørebetennelse biter han seg i fingrene, når han har forstoppelse slår/trykker/klyper han seg i magen, så hvis han nå skaller seg i hodet kan det være han har vondt i hodet??? Kan han ha plager han ikke klarer å utrykke med ord??? Kan dere for eksempel utelukke at han har betennelse noe sted eller en hjernesvulst bare for at han har autisme???
Neeeeeei…det kunne de jo ikke vite helt sikkert da selfølgeli, men det kom til å bli ekstra vanskelig å utrede han pga autismen og den psykiske utviklingshemmingen han har…
JA! Men da får dere bare jobbe enda hardere da! Svarte jeg! Skann ungen fra topp til tå!
Jeg fornekter på ingen måte at han selvskader, men jeg vil vi skal utelukke en fysisk grunn før vi bare skylder på autismen hans!
Ok da! Var svaret…
Og vi fikk en slags form for oppfølgingsplan.
Men kulene fortsatte å komme og allergisjokkene kom…
Gi Paracet og Ibux sier de…
Jo men han får jo utslett i annsiktet av Ibux sier jeg, han blir urolig og det virker som det plager han mer enn det gjør godt…
Nei det går ikke ann får jeg til svar.
(Flere mnd etterpå var han til hudspesialist som sier det stikk motsatte!!!)
Men jeg fortsatte ikke med Ibux, jeg lyttet til mamma følelsen. Paracet ja. Og vi polstret rommet hans og gjorde flere andre tiltak.
Kulene kom sjeldnere og sjeldnere.
Og de fant ingen klar fysisk sammenheng gjennom MR og blodprøver. Men de kunne selfølgeli ikke utelukke, migrene eller klusterhodepine eller sånne ting.
Men vi skulle fortsette å komme inn hver gang han fikk en ny kul, så de kunne sjekke den, kartlegge den og evt ta prøve og ultralyd…

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Og det gjorde vi den skjebnesvangre dagen i fjor sommer…
Vi var på sykehuset med en ny kul og fikk en ny lege da vår faste var på sommerferie.
Denne herremannen var av et annet kaliber, han lente seg bakover i stolen, la beina i kors på skrivepulten sin og hevder bestemt at;
Om ikke jeg kunne bekrefte eller BPA kunne bekrefte at Oscar slår seg selv i hodet. Måtte han gå ut i fra at “noen” slår han! Og siden jeg har aleneforsørger ansvar var denne “noen” mest nærliggende å tenke MEG!
DU! slår din sønn i hodet og river han i ørene så han blir blå…sier han mens han står å river seg selv i ørene for å vise meg…
(Oscar våknet plutselig en morgen med blått øre og var blå hele veien innover i øregangen, det viste seg å ha skjedd et sammenstøt i gymsalen på skolen, men det var ikke registrert som en hendelse, skade og jeg tenkte ikke mere over det den gang. Var selfølgeli hos fastlegen og fikk bekreftet at det nok har vært et traume mot hodet men at alt så ut til å være greit med skallen og trommehinnen og det virket ikke som han hadde hjernerystese…) Jeg var selfølgeli våken de neste tre nettene for å være helt sikker på at alt var ok…

Så denne arrogante herremannen som jobber på sykehuset fortsatte; JEG tror “noen” slår din sønn og kommer til å melde fra til Barnevernet.
Jeg ønsker at du sender meg alle bildene av hodeskadene hans og så vil vi strippe han nå og ta bilder av hele kroppen hans.
Jeg ble så satt ut og sjokkert at jeg gikk med på alt, selfølgeli gjorde jeg det for jeg har INGENTING å skjule! Jeg tenkte at dette måtte han bare innse at var feil og det måtte han jo forstå. Men når han spør meg hva jeg tenker svarer jeg;
Gjør det du føler du må du, men jeg slår ikke sønnen min…

Så dro vi hjem jeg og Oscar og jeg gråt og gråt og gråt den natta…
Dagen etter gikk jeg til fastlegen og knakk sammen. Jeg har verdens roligste og snilleste fastlege. Han kjenner oss ut og inn og tar oss alltid seriøst og vet alt om både meg og Oscar og Odin for den sak skyld…
Han er alltid rolig og kontrollert og lar seg sjelden stresse eller blir oppkavet av noe som helst…
Nå ble han forbannet! Skikkelig forbannet!
Men det var ingenting han kunne gjøre…
For legene på sykehuset har all makt…
Men han beroliget meg med at dette kom til å gå bra! Vi har støtte fra ALLE kanter! INGEN som har kontakt med oss som familie har noen sinne reagert på min rolle som mor og vi har jo BPA der hele tiden. Så dette kom til å gå bra! Husk på alle som støtter deg sa han;
Fastlegen
Trondsletten
Skolen
Barnehagen
PPT
BFT
Helsesøster
Skolesykepleier
Ergoterapeut
BFT Helse og Velferd
OG BPA!!!
Dette er over før du aner det!
At EN arrogant drittsekk ikke gidder å ta seg tiden til å konsultere med sine egne kollegaer som har fulgt dere i 2 mnd nå, eller ringe til meg eller til Trondsletten og heller sende bekymring til Barnevernet, nei det kom til å være over før det fikk begynt sa han!
De ringer jo meg og et par BPA og snakker med PPT som følger dere opp så er den saken ute av verden!

Men så feil kunne man ta!

For det var bare begynnelsen på vårt lille mareritt!

Det som også hører til historien er at guttenes far ble meldt til Barnevernet tidligere den sommeren og de kom i den forbindelse på hjemmebesøk til oss for å sjekke ståa og snakke litt med gutta. Men jeg hadde full foreldrerett for gutta og de hadde ikke vært hos sin far siden februar så der ble saken lagt på is, for de fikk ikke tak i barnefar og han hadde jo ikke samvær og de synes jeg gjorde en fortreffelig fin jobb som alenemor til to gutter med utfordringer. Så så lenge de ikke var hos far var de fornøyde med tingenes tilstand.

Så får jeg en tlf fra samme damene som nå var satt på saken min. Det var antydninger om “vold” fra en lege herremann ved Barn Mottak ved Sankt Olavs hospital. Og da måtte de starte en undersøkelses sak som de sa.
Jeg nevnte at de hadde jo vært her i sommer tidligere og da var jo alt; tipp, topp, tommel opp…
Men de sa at nå var det noe nytt og misstanke om vold og spesielt når det kom fra sykehuset MÅTTE de desverre ta seriøst og lage en sak på. Hadde det vært en nabo eller noe så hadde de latt det ligge sa hun…
Og siden du er aleneforsørger for både Oscar og Odin så oppretter vi sak på begge to og vil undersøke rundt dem begge…
Ja vel, tenkte jeg. Så må de det da. Men jeg er uskyldig og tenkte på det legen hadde sagt om alle som støttet oss og var egentlig ikke så bekymret, selv om dette var fryktelig ubehagelig. En uskyldig mor blir jo ikke dømt tenkte jeg.
Jeg ga dem en lang liste over navn jeg foreslo de kunne ringe.
PPT som følger opp Odin(som for tiden var/er under utredning hos BUP)
Alle navn på ALLE som følger opp Oscar.
Barnehagen, skolen og ikke minst BPA assistentene som vi har 40 timer i uka!
Er det noen som skulle ha reagert så er det vell en av de 10 vi har hatt inne eller har inne nå…
De skulle sende ut brev sa de…Det var “riktig saksgang”.
Ok tenkte jeg, da får det bare ta litt lengre tid da…
Men tre av de på lista har kontor vegg i vegg med dere da så ta en prat med de om at det kommer brev? Fastlegen og Trondsletten og BPA assistentene er informert om situasjonen og sitter å venter…

Så starter smørja;
De ville snakke med Odin og Oscar på skolen.
Helt greit for meg det.
De ville komme på hjemmebesøk.
Null problem.

Så spør jeg;
Hva slags erfaring har dere med barn som har utfordringer? Oscar har jo barneautisme og uspesifisert psykisk utviklingshemming og Odin er til utredning for Tourettes og ADHD.
Det hadde de lite erfaring med desverre.
Burde ikke noen andre kanskje ta saken da? Spurte jeg. Nei det var best at de som hadde kjennskap til oss fra før tok saken…

De hadde samtaler med Odin på skolen.

Men så ringte de å lurte på hvordan de skulle få kontakt med Oscar, for han kan jo ikke snakke…
Så jeg kom med forslaget om at de kunne dra på skolen å observere han en dag der og sammenligne oppførselen hans på skolen med sånn som han er hjemme evt da. For de skulle jo komme på hjemmebesøk også. Da fikk de se om han endret atferd eller sånn på skolen og hjemme.
Ja! Det var lurt ja! Svarte de…
(Ja det var lurt tenkte jeg i mitt stille sinn…Jesus hvordan skal dette gå???!!!???)

Så blir jeg oppringt for Odin har sagt noe under en av disse; “samtalene” med dem…
Han har sagt at jeg slår julenissen og han og at jeg kaster han ut i skogen med hufsa(mumitrollet? og store stygge mus(fra gruffalo filmen for de som ikke tok den)…
Og jeg blir innkalt til et møte.

Samme dag som den tlf kommer Odin hjem fra skolen. Han sitter i sofaen og vogger frem og tilbake og slår seg i hodet…
Jeg er dum sier han…
Jeg setter han i fanget mitt og trøster og spør hva som har skjedd…
Damene! Sier han. Jeg vil ikke snakke mer med de damene! De maser!!! Og får meg til å si feil ting…Jeg vil ikke snakke med dem mer mamma…
Jeg trøster han og beroliger med at barn kan få si det de vil og tenker og at det ikke er hans feil og det er ingenting som er farlig og at jeg elsker han over alt på jorden❤

Da kontakter jeg en advokat som blir med på neste møte med Barnevernet.
Det viser seg at de har hatt nesten 8 samtaler med Odin og han har sagt alt mulig rart mellom himmel og jord…
Jeg spør om hvem som har vært tilstede sammen med dem og Odin når de har snakket sammen.
Ingen svarer de. Odin hadde blitt spurt om han ville ha med læreren under praten og han hadde sagt; nei…
Han er 5 år! Sa jeg! Lar dere en gutt på 5 år, som også har tydelige utfordringer ta en slik avgjørelse? Og hvor er sikringen av det dere sitter å påstår at han har sagt. Ikke at jeg ikke tror på dere for jeg har absolutt ingen problemer med å tenke meg til at Odin har sagt alt dette og mere til. Men dette kommer fra den filmen og dette fra den filmen osv. Se filmene så vil dere forstå! Han er FEM år!!! Han skjønner jo ikke at det han sier, fantaserer om vil få konsekvenser…
Jo men de hadde forklart han at man ikke må lyve…
Han vet jo ikke hva det betyr å lyve! Svarer jeg…
Jo! For de hadde spurt om hvilken farge det var på M sin genser og da hadde Odin svart rød. Men hvis jeg hadde sagt den var grønn så hadde jeg ikke fortalt sannheten. Da hadde jeg løyet…
Slik hadde de forklart en gutt på 5 år hva en løgn var…

Jeg etterpurte brev og svar. De hadde fått inn noe…Hadde de kontaktet fastlegen? BPA? PPT kontakten til Odin? BUP???? nja…ikke alle…de ventet på svar…

Så kaller de inn til et nytt møte. Det var nemlig kommet inn en ny anonym bekymring fra hvem vet…og de måtte gå igjennom den også.
Denne var skrevet ut i fra hva en leser av bloggen mente om meg som mor og at alle tingene jeg skriver om i bloggen umulig kan stemme. Så mange “fæle” ting kan ikke skje bare “en” familie og vedkommende mente jeg måtte lide av en alvorlig form for munshousen by proxy…
Jeg hadde med en veninne på dette møtet og måtte rett og slett bare le av hele greia.
Jeg tenkte at denne vedkommende må leve et svært skjermet og godt liv og at de nok hadde funnet ut om jeg var alvorlig sinnslidende da jeg var innom DPS en tur etter skilsmissen…

Men de ville nå ha et Odin møte hjemme hos oss.
De hadde vært på skolen den samme dagen og snakket med Odin om at de kom på besøk i ettermiddag. Jeg synes det var litt spesielt at de gjorde en avtale med en 5 åring men sa at jeg skulle skrinlegge alle planer vi hadde den dagen jeg. For at de skulle få komme. Null stress…

Så ringer de når jeg kommer hjem.
De kunne ikke komme til oss alikevell, jeg og Odin måtte komme til dem. Og de ville snakke med han alene først og oss to sammen etterpå…
Dette satte Odin seg imot! Han skulle på ingen måte snakke med dem mere og iallefall ikke på noe kontor. Han var sur, tverr og vanskelig..

Men jeg måtte jo slepe han bortover til dem da. En avtale er en avtale. Og det møtet gikk raka vegen åt pipsvingen kan man si! Odin var ikke sammarbeids villig i det hele tatt. De to fra BV satt der som to statuer og bare stirret på meg. Odin var høyt og lavt og tydelig ubekvem…men nå orket jeg ikke mere!
Nå var det nok!
Jeg tar Odin i fanget og ber han forklare hva han mener når han sier jeg slår julenissen?
Han bare svarer at jeg slo julenissen som kom på julaften(som var far til ei veninne av han, men det visste jo ikke han. Men han kan selfølgeli avklare at han på ingen måte ble misshandlet på julaften…)
Odin begynner å kveile seg rundt han klyper meg og ler osv. Vil tydelig vekk fra situasjonen. Du må ikke si ting som ikke er sant Odin sier jeg. Det er alvorlig det. Du sier at jeg slår deg også. Hva mener du da?
Han snur seg og stirrer meg i fjeset; ja mamma! Du slår meg! Sånn her: sier han og slår seg med knyttneven i hodet og på siden av annsiket.
De to fra BV sperrer opp øynene og jeg rakner!!!
NÅ! må du slutte Odin! Mamma han aldri slått deg sånn! Det er ikke lov å lyve om sånt! Mamma kan komme i fengsel…Jeg er skikkelig streng i stemmen og hele kroppen skjelver…
Okai sier han, kan jeg gå å leke nå???

Damene styrter ut av rommet og igjen sitter jeg med nederlaget…Jeg reagerte, jeg ble sint…og så ser jeg kameraet oppe i hjørnet på rommet…verden spinner…
De er raskt tilbake, med ei dame til. Hun nye og ei av de andre geleider meg ut av rommet inn på et kontor. Odin blir igjen men ei av dem.
Og så starter forhøret!
Er det sånn som dette du er?
Reagerer du ofte sånn?
Blir du sint bestandig?
Nå har du ødelagt alt!
Du har ødelagt tillittsbåndet vi hadde knyttet til Odin…
Er han i sjokk nå eller er han vandt til å se mora si sånn som dette???!!!???
Jeg gråter og får stammet fram at han må da få en form for reaksjon når han sitter å lyver meg opp i annsiktet. Jeg er bare et menneske jeg også…jeg har følelser og reaksjoner…Han forstår jo ikke de fatale konsekvensene det kan ha at han sier slike ting som absolutt ikke er sant! Jeg ble slått som barn! Tror dere jeg turte å si det til noen eller? Tror dere jeg hadde turt å konfrontere min far sånn som Odin nettopp gjorde nå. Provoserende og oppsternasig!?! Jeg må jo reagere når han oppfører seg sånn eller???
Vi kan ikke sende han hjem med deg i dag! Sier de! Vi sender ikke en utrygg unge hjem med en foreldre! Så går de!

40 minutter går det….40 MINUTTER!!!
Alene på et rom…
Uten å få vite noe, høre noe…
Jeg kontakter BPA som er hjemme med Oscar og informerer om hva som skjer. Han vil komme å snakke fornuft i dem!
Jeg ber han vente…
Jeg prøver å kontakte advokaten men hun svarer ikke…
Jeg husker ikke resten…

Så kommer hun ene inn, hun jeg kjenner fra før.
Hvordan går det? Sier hun…
HVORDAN GÅR DET????? SKRIKER JEG INNE I HODET MITT!!! HBORDAN I HELVETE TROR DU DET GÅR!!!
Ikke så bra, får jeg stammet fram…hva skjer nå???
Nei nå har vi pratet med Odin og han vil hjem med mamma han nå. Han er ikke utrygg og vil hjem nå…
(NO SHIT! tenkte jeg. Selfølgeli vil han det, for dette er jo bare PISS og MØKK og fullastet på jordet…)
Men hvordan vil du ta imot han da?
Hva tenker du?
Jeg er bare glad vi får dra hjem, ingentingav dette er hans feil og jeg elsker ungen min!
Så vi drar hjem og spiser kveldsmat og leser bok som vanlig…
Ok…den var grei liksom.
MEN de kom til å ringe barnevernsvakta da, som kom til å ringe meg i kveld for å “høre hbordan det går”….

Jeg ringer søstra mi på vei hjem. Jeg skjønner at jeg trenger hjelp og støtte. Hun er der når vi kommer hjem 5 min etterpå…
Jeg holder maska så godt jeg kan til ungene er i seng og så knekker jeg sammen…
Helt og holdent…fullstendig sammenbrudd…
Søstra mi er der til jeg får roet meg igjen og går og legger meg…For imorgen er en ny dag…

Jeg klarer ikke å spise på 3 dager…
Jeg er helt i transe. Skvetter når det kommer biler på parketingen, blir livredd når det ringer på døra…når kommer de???
Når skjer det…

Jeg blir kalt inn til nytt møte i slutten av november. Advokaten er med! Der er det gjennomgang av alle svar og informasjon innhentet. Jeg er i en boble. Jeg klarer ikke å lese…
Advokaten setter dem til veggs;
Stiller kritiske spørsmål og pongterer feil i saksgang og undersøkelser…de svarer unnvikende og ofte ikke svar i det hele tatt…
De vil fortsette saken fram til mars…
Hva faan har de tenkt til å gjøre i mellomtiden? Har de snakket med skolen om dette? NEI…
Har de snakket med BPA assistentene? NEI…
Advokaten spør dem direkte ut;
Tror dere min klient slår barna sine?
For hvis dere faktisk misstenker det, krever jeg at dere anmelder henne til politiet NÅ! og vi drar ned og gjør dette under ordentlige forhør!
Jeg holdt på å dette av stolen, mistet pusten og fikk sjokk…
Så kjente jeg en hånd på låret under bordet og jeg pustet igjen…

Nei…vi tror ikke hun gjør det. Vi vil ikke anmelde….men Odin sier så mye rart…vi vet ikke hva vi skal tro…

Nei men så RING! BPA da sier jeg!
Og la BUP ta over!
Stoler dere ikke på at BUP sin kompetanse er bra nok? Kan ikke de som faktisk er eksperter på dette få lov til å ta over???
Så kan jeg signere på at dere får fult innsyn i alt de foretar seg…

Det ble forliket…de opprettet sak til mars men lovet å trekke seg ut og la BUP ta over…
Men de skulle ha fult innsyn…
Jeg la inn et siste krav;
Hvis BUP støtter oppom at Odin har en diagnose og bør utredes videre for dette og de mener det er grunnen til disse fantastiske historiene han forteller skal dere trekke dere ut og avslutte saken før jul!
Det var greit…

BUP kalte inn til oppsummetingsmøte rett før jul. De så en gutt som tydelig avviket fra “normen” og ønsket å utrede og behandle han(han har nå fått diagnosen ADHD, men fortsetter utredningen på flere områder).
Jeg var så lettet at jeg nesten fløy!
BUP ringte også til BV for å informere dem om det samme…
Jeg ringte BV samme dag og ville ha fatt i M for å få bekreftet saken deres som avsluttet.
Hun var opptatt og ringte tilbake dagen etter. Jeg var da på vei til sykehuset med Oscar. Han måtte haste opereres og ble lagt inn dagen etter. Og etter en dramatisk opplevelse under da narkosen skulle settes(Oscar fikk panikk og jeg måtte tviholde og betolige han) så satt jeg i gangen på sykehuset og ringte BV.
Hun forteller at de avslutter saken nå, at de “bekager” at det har vært så tungt for meg…Og at de tar kontakt igjen om barnefar plutselig skulle ønske samvær med gutta…

Jeg la på…
Og så gråt jeg…
Gråt og gråt og gråt…
Og tok meg sammen…
Så kom det en diger, biker fyr(som hadde ligget på en benk litt lengre nede i gangen, men jeg ikke så pga jeg satt rett ved en vann dispenser😂) bort og lurte på om det gikk bra eller???
Jeg snufset fram et; joa det går greit altså…
Kunne sikkert vært værre…
Han klappet meg på skulderen litt før han tuslet videre og så ble jeg hentet av legen for Oscar var ferdig…
Og det er en helt annen historie…

Brevet kom i slutten av januar fra BV om at saken nå var avsluttet…

Så…
Nå på mandag fikk Odin diagnosen sin og jeg var i kontakt med PPT rådgiver som følger opp han. Hun ringte og ville vite litt mer om hvordan det gikk osv…så kommer vi inn på dette med BV saken osv…
UNNSKYLD! Hva sier du??? Sier hun…
Dette har hun ikke hørt noe som helst om!
HÆÆÆÆ! sier jeg! Har de ikke kontaktet deg??? Når dette foregikk…

Nei det hadde de ikke!
Så går hun inn og ser at joda de hadde sendt en slags mail…men den hadde hun aldri sett og iallefall ikke svart på…og de hadde ikke fulgt opp å få informasjon fra henne!

Det var jeg som til slutt tvang dem å ringe BPA assistentene…

Jeg har fått utallige unnskyldninger fra ulike leger som følger opp Oscar som har fått med seg dette. De er rystet og lei seg over Det vi har vært igjennom. De deler på ingen måte synet eller bekymringene til mr.verdensmester lege fra barn mottak. Og de synes det er tragisk at en allerede så belastet familie skal få ekstra belastning oppå det hele…Alle har vist forståelse og hensyn og beklaget. Men ikke han som startet det hele…

Så nå sitter jeg her å lurer da…
Hva var det egentlig som skjedde her???
Hvordan kunne dette skje???
Og hvem er ansvarlig for at det nå ligger en helt ugyldig sak i min mappe hos barnevernet???
Hva gjør jeg nå???
For dette har satt dype arr i sjela mi…
💔