Jeg skulle ønske Oscar kunne snakke jeg mamma…
Sier plutselig Odin straks 7 helt utav det blå…
Jeg står på badet og ordner meg litt, Oscar styrer i stua med ballen sin og Odin ser på tv. Eller jeg trodde han så på tv…

Jeg snur meg og ser på han.
Ja, det skulle jo jeg også Odin. Oscar hadde nok hatt mye å prate om om han også kunne snakke.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men mest for at da kunne vi leke sammen, og at da hadde du ikke sendt oss bort i helgene heller…

Jeg setter meg på knærne og gir han en klem. Trangen til å forklare, forsvare og fortelle veller opp i meg. Alle “gode” grunner til at de begge er borte fra meg annenhver helg på avlastning… Men jeg biter meg i leppa!
Han må få føle det han føler og alle mine tanker og meninger har ingen betydning i en sånn stund. Men det revner inni meg…det river og stikker over at han har det sånn og jeg skulle gitt alt i verden for å kunne endre situasjonen, si noe som gjorde alt bedre…
Men det går ikke…

Istedenfor gir jeg han en lang varm klem og sier at jeg forstår at det er vanskelig for han å ha en bror som ikke kan snakke og at jeg elsker han over alt i verden…
Elsker deg å, sier han i det han tusler ut i sofaen og setter seg og kikker film igjen…

Og jeg står alene igjen på badet og kjemper mot alle følelsene mine…Alt jeg vil si som jeg ikke kan si…Alt som er urettferdig og vondt og dritt…Det må svelges ned, låses i en boks og begraves langt inne i kroppen…

For jeg kan ikke forklare han at egentlig skulle han jo ha vært hos sin far annenhver helg, som et forsvar til hvorfor de er på avlastningshelger. Han vet godt hvorfor faren ikke er i livet deres men jeg vil ikke trekke inn det mer enn jeg må…

Jeg kunne sagt at enkelte i familien tar avstand pga utfordringer rundt Oscar og uenigheter og krangling og tidligere historikk pg konflikter og at derfor har vi ikke dem heller og det er enda en grunn til at mamma trenger litt fri…

Jeg kan ikke bruke møter og legetimer og tidligere hendelser som sitter i kroppen til mor som forklaring på hvorfor jeg må ha litt tid for meg selv annenhver helg…

For det hjelper ikke…
Alle “forklaringer” i verden hjelper ikke…
Hva skal jeg gjøre da???

Vi har det som vi har det…

Det er bare oss 3…

Og vi har det jo veldig fint egentlig!
Starter hver dag med musikk og dans på kjøkkenet, spiser sammen, leker sammen, herjet sammen, og sover sammen…Vi har det bra vi 3!
Og det vet jeg at vi har.
Vi har noe ingen andre har!
Vi har et unikt hjem og jeg dedikerer all min tid til å være verdens beste mamma!
Eller nesten all min tid da…
For jeg må også ha litt pusterom.

Nå er jeg blitt single igjen og det går helt fint det altså, virkelig…
Vi klarer oss som vi alltid har gjort emosjonelt. Jeg har blitt vandt til å stå alene, selv med en partner…
Jeg er sterk, tøff og trenger ingen til å redde meg/oss på noe vis…
Men hvis jeg har glemt å kjøpe skinkeost en kveld blir det verre…jeg kan ikke forlate huset her for å handle. Så praktisk sett hadde det vært kjekt med en å dele livet med🤣🤪

Det er ingen som kommer å gir meg en klem og trøster meg etter en tøff dag…
Det hadde ikke vært å forrakte det heller forøvrig men…

Men sånn er det bare!

Man får ligge i den senga man har redd opp…

Og satse på at vinden vil snu og sende en flott fyr vår vei, som tåler kaos ala casa Albertsen…

Aldri si aldri…

Så hva gjør jeg?

Jo jeg setter på;
Life is a Highway!
Synger av full hals mens jeg hopper rundt og danser med ungene. De skal se en glad mamma, en positiv mamma,en energisk mamma!

For det kunne vært verre!
Jeg kunne vært dau!
(Men det kan jeg selfølgeli ikke si til Odin)
😅🙈