Han ser normal ut…

 Vi var å handlet på City syd. Oscar hadde på det tidspunktet ikke mange ord i vokabularet sitt, han hadde begynt å lage noen rare snakke/rope lyder. Vanskelig å beskrive egentlig, men litt sånn høylytt svadasnakk med noen spesielle lyder inni. Dette var på et tidspunkt før sommerferien men etter dren operasjonen. Han sitter glad og fornøyd i handlevogna og “snakker” til meg og omgivelsene o.l. Da dukker det opp en dame bakom meg som lener seg over skulderen min, hun prikker borti Oscar og sier; “er det ikke på tide at du begynner å snakke ordentlig språk snart da”… Jeg responderer med at han fremdeles er liten. Ble så satt ut at jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Hvorpå hun sier; ” jo men han er jo så stor og han er jo normal”…

Jeg ble helt lamslått…Tanken krøp inn i hodet, er det dette vi skal stå ovenfor for resten av livet? Han ser jo helt normal ut, men han er jo annerledes. Hvordan skal jeg som mor få forklare og forsvare og skjerme han fra sånne folk. Klumpen i magen vokste…

Legehore…

Etter opplevelsen vi hadde med Oscar og drenene og det faktum at han må ha vært i forferdelige smerter, har jeg slitt mye med dårlig samvittighet. Jeg tenker at jeg burde ha sett, visst, merket, oppfattet hvor plaget han var. Tenk hvis jeg hadde fulgt bedre med. Tenk hvis jeg hadde meldt fra tidligere. Tenk hva jeg kunne ha gjort for å spare han for den smerten og de påkjenningene han måtte igjennom. Han var jo nesten så godt som døv i tillegg. Dette burde jeg ha skjønt…

På grunn av dette farer jeg til legen tvert Oscar viser det minste tegn på ubehag/smerte… Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært hos legen og på legevakta. Oscar er så godt kjent der at han vet hvor han skal gå og stikker fram fingeren for han vet at de skal ta blodprøve.

Jeg har blitt kalt en “legehore” av flere. Kanskje litt på spøk men også med en alvorlig undertone. Jeg forstår hva de mener. Men min dårlige samvittighet gnager i magen og jeg går gjerne til legen 10.000 ganger for mye for å unngå at noe sånt skal skje igjen…

Jeg føler meg som verdens mest talentløse mor, og fastlegen er sikkert drita lei av meg. Men jeg MÅ vite at det ikke er noe alvorlig…

Mobbing i barnehagen

Selv om de voksne gjør så godt de kan for Oscar har han dessverre vært utsatt for tøffe tak i barnehagen. Oscar er snill, stille og lar seg tråkke på. Han gråter ikke ofte når han slår seg og sier ikke fra om noen gjør han noe. Han krangler ALDRI og lar de andre barna ta fra han det han holder på med.

Oscar har vært en hakkekylling for de eldre gutta. Han kom en periode hjem med mye bitemerker, kloremerker/klypemerker. Det var svært sjelden at noen kunne fortelle meg hva som hadde skjedd da de hverken hadde sett eller hørt noe.

Jeg var selv vitne til en hendelse som pr dags dato gjør meg kvalm…

Jeg hadde hentet Oscar i barnehagen og hadde med lillebror. De store barna var ute og lekte. Oscar sprang ned til porten som var den veien vi pleide å gå ut når vi skulle hjem. Oscar putter alt i munnen så han går ofte med smokk ute, da det gjør det litt mindre fristende å spise på ALT han kommer over…

Jeg sto oppe ved døra og puttet lillebror i vogna da jeg så tre gutter som omringet han. Det var IKKE lek. Den ene gutten røsket smokken ut av munnen på Oscar og prøvde å putte den ned i et av hullene i et kumlokk. De to andre sto å dyttet han og ropte; baby, baby, du er en baby.

Oscar prøvde desperat å komme seg vekk fra dem. De sperret veien hans og fortsatte og dytte. Dette tok kanskje 1 minutt men for meg som kavet broren ned i vogna å småjogget ned mot porten føltes det som tiden sto stille. Oscar begynte til slutt å snurre rundt seg selv. Den ene gutten tok tak i han og da ropte Oscar bare mange rare lyder. Guttene skvatt så han kom seg unna. Oscar sprang avgårde.

Jeg holdt på å sprekke. Ville rive/hyle/riste disse ungene. Men svelget hard. Pustet inn og sa med strengeste lærerstemme; 

Hva er det dere gjør…! De skylte selvfølgelig på hverandre og gutten som hadde tatt smokken måtte virkelig overtales for å gi den tilbake…Jeg var så sint og lei meg at jeg vet ikke hva. Men jeg holdt meg profesjonell og fortalte dem at Oscar er en liten gutt og at dette slett ikke er noen måte å oppføre seg på.

De stakk av, men jeg fikk en håndgest(fuck you fingeren) opp i ansiktet før de gikk. Jeg fikk hentet Oscar. Han sa ingenting, gråt ikke, ville ikke ha kos…Han bare satt helt stille i vogna si med smokken(litt som i sjokk). Det gjorde såååå vondt.

Jeg meldte selvfølgelig fra til barnehagen og de tok det svært seriøst og ville ordne opp. Men hva Oscar satt igjen med av erfaringer etter dette vet jo ingen…

Første møte med BFT.

Vårt 1 møte med BFT var fantastisk, det ble allerede oktober. Damen var kjempe dyktig, forståelsesfull og imøtekommende. Det var ingen tvil hos henne at hun her måtte inn og observere gutten. For ut i fra det jeg beskrev som problematikken trengte han ekstra hjelp i barnehagen. Hun kom å observerte Oscar 2 ganger og kalte inn til sosialteam møte. De fikk se flere filmer fra barnehagen og ga dem mange tips.

Det var veldig fint og samtidig hjerteknusende å sitte å snakke om gutten vår. Den fine, snille, nydelige gutten vår som ikke var som de andre…Tårene presset bak øyelokkene hele møtet. Og rant nok nedover kinnene flere ganger også. Vi ble alle enige om at Oscar måtte få mye hjelp. Både til å lære seg å snakke og til det sosiale samspillet med andre barn.

Det var godt og vondt…De ble enige om flere tiltak og om nytt møte på nyåret. Jeg maste litt om videre henvisninger for å finne ut mer om hvorfor/hvordan/hva m.m. Men fikk beskjed om å roe ned litt, vi fikk se hva disse tiltakene kunne hjelpe med og ta opp diskusjonen på nyåret…

Det kunne ikke komme fort nok.

Andre forsøk på 2 års kontroll.

Jeg hadde informert de jeg jobber med at dette var siste sjansen. Hvis dette gikk bra, skulle han få litt mer tid og vi kunne være håpefulle på at ting skulle bedre seg. Hvis dette ikke gikk bra var det 1 steget på en laaang stige. Der 2 steget var å kontakte Barne og familietjenesten(BFT) og få en videre vurdering fra dem.

En av mine kolleger spurte meg rett før jeg skulle dra fra jobb om hvordan det gikk med meg og hva magefølelsen sa. Det ble kilden til mitt 1 sammenbrudd…

Jeg var så kvalm da vi satt der at jeg nesten kastet opp. Og det gikk rett vest. Oscar hadde ikke fokus, ville ikke si noe. Og var akkurat som han pleier, så ikke rar for oss som var vant til han. Men vi skjønte fort at dette ikke kom til å gå bra og henvisningen til BFT var et faktum…Jeg gråt hele natta…

Dagen etter burde jeg ha holdt meg hjemme men jeg gikk på jobb. Holdt stilen helt fram til siste time. Da en god kollega kom bort til meg i lunsjen og ga meg en klem og sa at jeg så trist ut. Det ble kilden til mitt 2 sammenbrudd…

Jeg hadde en lang prat med min overordnede og vi ble enige om at jeg skulle gå til legen og få en sykemelding ut uka. Hvilket jeg gjorde…

Sommerferien

Oscar trakk seg mer og mer inn i seg selv i løpet av sommerferien. Han var ikke så opptatt av de andre barna og stakk av(ikke langt) men løp avgårde og ville helst bare kjøre bil. Han snakket enda ikke.

Vi fikk oss mange nære gode venner i nabolaget. De hjalp mye til med både Oscar og Lillebror. De gav ikke opp og fikk etter mange forsøk kontakt med Oscar. Men det var ikke lett…Han var med oss ute og sammen med de andre barna men holdt seg for seg selv.

Han ville ikke sovne hverken på dagen eller på kvelden. Måtte ligge i vår seng med enten meg eller faren. Og vi kunne ligge i alt fra 30 min til 3 timer før han sovnet.

Jeg øvde og øvde og navnga alt vi kom over og snakket og snakket og stimulerte med alt jeg kunne for å få gutten til å snakke. Men nei…veldig lite framskritt. Han sa noen ord og det virket som han var stolt over det(kan jo være for at jeg hoppet opp og ned av glede og klappet i hendene hver gang han sa noe) men vokabularet forble på 10-12 ord…

Jeg kjente at jeg begynte å grue meg til den mye 2 års kontrollen og isklumpen i hjertet begynte å vokse igjen…

Vil ikke snakke…

Oscar fortsatte i barnehagen og det gikk bra. Men han snakket ikke. Noen ord kunne han men svært lite i forhold til hva han skulle.

Vi hadde 2 års kontroll i mars og det gikk ikke så bra. Han ville ikke gjøre det helsesøster ønsket og hun fikk ikke så god kontakt med han. Han sa ingen ord og fulgte ikke med på det hun ville…meeen han hadde jo ikke hørt så vi skulle prøve igjen etter litt tid og etter at ØNH legen hadde sjekket han igjen i juni.

Vi hadde oppfølging hos ØNH legen i juni. Og han mente da vi burde snakke med helsesøster o.l. i forholdt til at han ikke var kommet lengre i snakkingen.

Vi tok kontakt med helsesøster og hun mente vi skulle gi han sommerferien og håpet at han skulle komme ut av skallet sitt da. Da skulle vi ta en ny prat i slutten av august og en ny 2 års kontroll…

ØNH Legen

Vi fikk time rett over nyttår det året. 2 dag han var åpen, det var en tirsdag. Han kikket i ørene på gutten og var i sjokk…Begge ørene var HELT tette. Han ringte Sankt Olavs hospital for å høre om vi kunne komme inn på hasteoperasjon dagen etter. Det hadde de ikke kapasitet til. Vi fikk smertestillende til gutten og han åpnet klinikken sin 1 time før den torsdagen. Vi møtte opp kl 05.00 på morgenen og Oscar ble lagt i narkose og fikk operert inn dren på begge ørene. 

Han kom bort til meg og faren da vi satt på oppvåkningen og fortalte at de han hadde sett inni ørene på Oscar var noe av det verste han hadde sett i løpet av sin karriere. Det var tykktflytende svart væske i begge ørene(betennelse) nesten stivnet. Og det at gutten ikke hadde ligget i fosterstilling å hylt i smerte kunne han ikke forstå. Oscar har nok en ekstremt høy smerteterskel og hadde blitt vandt til smertene stakkars unge…

Han våknet og alt var bra. Det virket som han hørte godt og de så forbedring i barnehagen på respons og det gjorde vi hjemme også. Han tok imot beskjeder og gjennomførte beskjeder, men han snakket fremdeles ikke… 

Ørebetennelsene

Oscar var mye plaget med ørebetennelser. Første kom når han var bare 4 mnd gammel og da hadde han mange på svært kort til. Da han var 1,4 mnd gikk jeg til legen og krevde å bli sendt til en øre/nese/hals lege. Hennvisningen ble sendt. Men det tok laaang tid før vi hørte noe.

Oscar hadde nå begynt i barnehagen jeg var gravid med nr 2 og hadde termin i Oktober og han begynte i barnehagen i august. I barnehagen gikk det veldig fint, han trivdes og koste seg. Men de meldte bekymring i forhold til at han ikke responderte på når de voksne snakket til han. Han lekte mye alene. Men var kosete og ville ofte leke med de voksne, lese bok m.m. Men ikke så mye med de andre barna. Men han var jo ikke bitt 2 år enda. I desember det året ble vi mer og mer bekymret hjemme for han responderte mindre og mindre. Faren lagde mye lyd for å teste ut hørselen hans og han reagerte ikke. Og i barnehagen hadde de en episode der en voksen mistet en gryte i gulvet og alle barna skvatt og begynte å gråte men Oscar reagerte ikke i det hele tatt. Han fikk enda en ørebetennelse rett før jul. Jeg gikk da til legen å etterspurte henvisningen til ØNH legen. Den skulle være sendt men jeg måtte ringe og etterlyse den.

Jeg ringte ØNH legen. De hadde ikke mottatt noen henvisning. Legen måtte sende en ny og jeg måtte ringe tilbake om 1 uke. Det var midt i romjula. Jeg stresset hvor alvorlig det nå var blitt og at gutten virket bortimot døv. Vi fikk time rett over nyttår…

 

Hjemme

Oscar var en blid og snill baby. Han spiste godt og sov god og jeg kjente at jeg sakte men sikkert kunne slappe av. Han sov mellom meg og pappan og faren sluttet å våkne å sjekke han. Og etterhvert kom mine barselstårer. Når jeg til slutt forstod at han ikke skulle dø. Men en liten isklump ble igjen i hjertet. Den slapp liksom ikke. Noe er det…bare vent…

Oscar vokste og ble god og rund. Han var blid og aktiv og snill. Rolig og flink til å leke alene og underholde seg selv. Maste nesten aldri. Han sov godt på natta i egen seng. Alt var enkelt med Oscar. Han spiste alt, nattamming sluttet han med av seg selv. Ja alt gikk på skinner. Han var med oss å reiste til syden og elsket å bade og sand/strand.Han var en skikkelig kosegutt og sjarmerte alle i senk med de store blå øynene sine og lure smil. Kyss og kos øste han ut med og var veldig snill mot andre barn. Delte lekene sine og observerte og hermet. Men Oscar sa ikke så mye, nesten ingenting. Og hadde mye ørebetennelser…