Etter opplevelsen vi hadde med Oscar og drenene og det faktum at han må ha vært i forferdelige smerter, har jeg slitt mye med dårlig samvittighet. Jeg tenker at jeg burde ha sett, visst, merket, oppfattet hvor plaget han var. Tenk hvis jeg hadde fulgt bedre med. Tenk hvis jeg hadde meldt fra tidligere. Tenk hva jeg kunne ha gjort for å spare han for den smerten og de påkjenningene han måtte igjennom. Han var jo nesten så godt som døv i tillegg. Dette burde jeg ha skjønt…
På grunn av dette farer jeg til legen tvert Oscar viser det minste tegn på ubehag/smerte… Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært hos legen og på legevakta. Oscar er så godt kjent der at han vet hvor han skal gå og stikker fram fingeren for han vet at de skal ta blodprøve.
Jeg har blitt kalt en “legehore” av flere. Kanskje litt på spøk men også med en alvorlig undertone. Jeg forstår hva de mener. Men min dårlige samvittighet gnager i magen og jeg går gjerne til legen 10.000 ganger for mye for å unngå at noe sånt skal skje igjen…
Jeg føler meg som verdens mest talentløse mor, og fastlegen er sikkert drita lei av meg. Men jeg MÅ vite at det ikke er noe alvorlig…