Soving har etterhvert blitt en utfordring her i huset. Oscar har vært en flink baby, sovet på eget rom i egen seng fra 6 mnd alder. Må nevnes at han ofte sovnet i vår seng i armene våre til å begynne med før han fra ca 9-10 mnd alder sovnet alene i senga si.
Nå siden påsken 2015 nekter Oscar å legge seg til å sove i sin egen seng. Og vi har prøvd alle soveteknikker i boka og gjennom rådgivning fra lege og helsesøster. Vi har lagt oss i hans seng, sovet på gulvet ved siden av han og prøvd oss på hardere metoder som skrike metoden osv. Vi holdt på med skrikemetoden i 5 dager før mammahjertet ikke tålte mer.
Nå sovner han i vår seng med oss til stede. Det kan ta alt mellom 30 min til 3 timer. Han våkner ofte på natta. Både av drømmer/gråting og av å være lys våken og herjer vilt rundt i senga vår.
Det er rett og slett for jævlig å ikke få sove. Man blir gal av det. Man mister seg selv og man mister tolmodigheten. Man blir så deppa og sliten og uansett hvor mye man prøver å ta seg inn på dagen hjelper det dessverre lite. Ja man får hentet seg inn litt ved et par timers søvn på dagen. Men ingenting kan erstatte sammenhengende søvn på natta.
Dette er en stor utfordring for meg som mamma. Min sønn må føle seg trygg og elsket men jeg blir fullstendig ødelagt av det. Jeg synger litt på siste verset føler jeg og tårene kommer fort frem når noe ikke går som det skal i løpet av dagen. Og dere kan jo tenke dere hvor mange ganger det skjer i løpet av en dag med 2 små gutter…