Jeg hadde informert de jeg jobber med at dette var siste sjansen. Hvis dette gikk bra, skulle han få litt mer tid og vi kunne være håpefulle på at ting skulle bedre seg. Hvis dette ikke gikk bra var det 1 steget på en laaang stige. Der 2 steget var å kontakte Barne og familietjenesten(BFT) og få en videre vurdering fra dem.
En av mine kolleger spurte meg rett før jeg skulle dra fra jobb om hvordan det gikk med meg og hva magefølelsen sa. Det ble kilden til mitt 1 sammenbrudd…
Jeg var så kvalm da vi satt der at jeg nesten kastet opp. Og det gikk rett vest. Oscar hadde ikke fokus, ville ikke si noe. Og var akkurat som han pleier, så ikke rar for oss som var vant til han. Men vi skjønte fort at dette ikke kom til å gå bra og henvisningen til BFT var et faktum…Jeg gråt hele natta…
Dagen etter burde jeg ha holdt meg hjemme men jeg gikk på jobb. Holdt stilen helt fram til siste time. Da en god kollega kom bort til meg i lunsjen og ga meg en klem og sa at jeg så trist ut. Det ble kilden til mitt 2 sammenbrudd…
Jeg hadde en lang prat med min overordnede og vi ble enige om at jeg skulle gå til legen og få en sykemelding ut uka. Hvilket jeg gjorde…