Vi var å handlet på City syd. Oscar hadde på det tidspunktet ikke mange ord i vokabularet sitt, han hadde begynt å lage noen rare snakke/rope lyder. Vanskelig å beskrive egentlig, men litt sånn høylytt svadasnakk med noen spesielle lyder inni. Dette var på et tidspunkt før sommerferien men etter dren operasjonen. Han sitter glad og fornøyd i handlevogna og “snakker” til meg og omgivelsene o.l. Da dukker det opp en dame bakom meg som lener seg over skulderen min, hun prikker borti Oscar og sier; “er det ikke på tide at du begynner å snakke ordentlig språk snart da”… Jeg responderer med at han fremdeles er liten. Ble så satt ut at jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Hvorpå hun sier; ” jo men han er jo så stor og han er jo normal”…
Jeg ble helt lamslått…Tanken krøp inn i hodet, er det dette vi skal stå ovenfor for resten av livet? Han ser jo helt normal ut, men han er jo annerledes. Hvordan skal jeg som mor få forklare og forsvare og skjerme han fra sånne folk. Klumpen i magen vokste…
