Dette bildet er meg på lørdag, ute på livet. Ute på gøy og moro, ute på overflaten men inni er det noe annet…
Man er nå alene for 2 gang.
Og det var mitt valg for andre gang…
Og jeg står i det, alene for 2 gang…
Alene…
Helt alene…
Ingen å ringe når noe skjer…
Ingen å gråte til…
Ingen å lene seg på…
Ingen som kan komme å holde hånda mi og gi meg en klem…
Ingen…
Og man skal være så fresh, og fin og pen og kul og smart og morsom og ikke minst sterk, nå som man skal gå videre…
Man skal være et glansbilde av seg selv og distribuere de positive sidene, det fine, det bra, det “perfekte”…
Men så får man høre om utroskap man ikke visste hadde skjedd, og annnen svært ubehagelig informasjon og da blir man litt satt ut…
Er det en regel om når man skal være over det? Når en har valgt å avslutte et forhold, skal man da ikke reagere når man får høre om slike ting?
Hva var jeg verdt liksom?
Hva var vi verdt?
Jeg som gjør alt for alle andre hele tiden, jeg som som ofrer alt, stiller opp og bidrar…
Og nå sitter jeg her igjen da,alene…
Med ikke bare en men to tidligere partnere som gir fullstendig faan. Da føler man seg lurt, dust, idiot og dum…
Så fryktelig, fryktelig dum…
Så skjer livet…
Man må bare gå videre.
Barn.
Hus.
Møter.
Oppfølging.
Alene…
Og jeg står i det helt alene!
Jeg klarer det alene!
Jeg er tøff, sterk, modig og beinhard!
Men jeg er alene…
Når situasjoner oppstår der det ikke er så lett å være sterk og man skulle hatt noen ved sin side, der andre er to, er jeg alene…
Så skal man liksom finne en ny da…
Når man egentlig føler seg dritt, ydmyket, stygg og kaos…
Hvem vil ha dette her?
Hvem vil ha en som ikke bare er sterk og kul. Hvem vil ha en som også er svak…
En som gruer seg til å sitte alene i en begravelse som lurer rundt hjørnet,
når alle de andre har en å støtte seg til…
En som har et liv som er ganske ulikt andre sine liv…Som har barn med utfordringer… Som har en barnefar som ikke bryr seg nok om ungene til å ta seg sammen, og en ex til som har løyet i 3 år…
Nå som jeg ikke har noen…
Og jeg er som regel sterk…
Men…
Er det også lov å være svak?
Men altså som vanlig så kunne det jo vært verre…men ja…
En knusklem fra meg.ja livet stinker..jeg har det megatøft,kommer aldri videre.. men vi kjemper videre ikke sant?…….små,små lykkelige øyeblikket i ett sekund av og til.Men vi gir oss ikke,gjør vi vel…….
Takk for knuseklem❤
Og vi gir oss aldri!!!
❤
Du er sterk, Line! Husk at alt som ikke dreper, gjør deg enda sterkere! Gjerne ring meg en dag hvis du vil lufte tankene litt <3
Takk for fine ord❤
Du har hekt rett, jeg blir sterkere og sterkere…
Men det er også lov å være svak innimellom og da er det godt å vite at man har noen man kan ringe❤
❤❤❤
❤❤❤