Denne førjulstiden er annerledes og litt mer spesiell enn den har vært før…
Ikke i når det gjelder pynten, kalendergavene og kosen.
Det er på plass!
Men når det gjelder tankene rundt julen.
Hva den betyr, hva den “skal” inneholde.
Familie, ribbe, gaver, styr og stell.
Sånn blir det ikke i år…
Jeg er alene med gutta boys og har alt ansvar alene…
Vi har assistenter og jeg har flere gode venner som besøker meg ofte så jeg ikke skal være så mye alene heldigvis.
Jeg kommer meg jo ikke ut av huset på ettermiddagen/kvelden lengre, så jeg kan ikke dra på besøk til andre…
Og jeg enormt takknemlig for de som kommer for å holde meg med selskap i min single tilværelse😇
Jeg hadde i slutten av november den fineste bursdagen jeg har hatt på 15 år!
Jeg har hatt ex’er som ikke har likt bursdager og det har ikke vært god stemning rundt min på mange år…
Men i år tok jeg dagen tilbake!
Jeg inviterte jentene mine på middag og stas og hele dagen dukket det opp overraskelser, morgenleveringer og blomster blant annet, så jeg var virkelig rørt og ydmyk og takknemlig hele dagen!
Vi har så mange fine folk rundt oss!
Men i den innerste sirkelen er det bare meg og gutta… En, To, Tre stk…
Oss tre mot verden❤
Alle møter alene, alle legeavtaler alene,all oppfølging alene,all organisering rundt de ansatte alene, helgene jeg har avlastning alene…
Tingen er det nå at jeg er så sliten at jeg ikke orker å gå på date…Jeg har fått en drøss med tilbud så det står ikke på det🙈😅 Og det er superhyggelig og gir en selvtilitts boost men jeg orker ikke…
Kaffe, middag, kino, tur…tilbudene renner inn…og jeg takker pent nei…
Jeg mangler motivasjon…
Jeg har møtt noen altså, men det føles feil, jeg er ikke klar, jeg kjenner på frykten tror jeg. Frykten over å igjen slippe noen inn som skuffer, som ikke var som man trodde. Som vi knytter oss til og som forsvinner…
Orker jeg det? Orker VI det…
Har det jo greit aleine…
Men det er ensomt også!
Jeg har hendelsene fra i fjor sterkt i minne, for sterkt i minne. Saken med Barnevernet som gikk for fult i fjor.
Som nå er over og jeg er frifunnet og alt er bare “fryd og gammen”…
Men ingen beklagelser fra dem over feilbehandling, over overgrepene de begikk og ingen garanti for at det ikke kan skje igjen…💔
Det har satt seg, det slipper ikke taket, det hemmer meg i hverdagen. Det har gitt en frykt, angst og redsel som har festet seg i ryggmargen. Som gjør at pulsen stiger, kroppen stivner og munnen tørker ut i enkelte settinger. At kvalmen kommer, etterfulgt av tårene når kroppen oppdager at “faren” er over…
Jeg forstår ikke og er ikke venn med egen kropp om dagen. Jeg er ikke trygg i eget hode…
Men jula den kommer den og den skal gjennomføres.
Bare oss 3, meg og gutta boys.
Og det SKAL bli fint!
Vi må lage nye tradisjoner, nye hyggestunder og nye muligheter bare vi tre ❤
Det skal vi få til…
Så håper vi det nye året bringer med seg nytt håp, nytt mot, ny styrke og kanskje et nytt tilskudd til familien Røllheim-Albertsen 😘
For det kunne vært værre…
Man kunne måtte føde i en stall…🙃
