Hvem bryr seg?

Dette er et bilde av min lille familie,
Perfekt, uperfekt❤

Etter X antall døgn alene i isolasjon etter å ha blitt smittet av korona så får man virkelig kjent på litt saker og ting…
Både fysiske smerter, redsler for hva som skal skje, bekynring for ungene og at de skal bli syke og ikke minst bekymring for hva som evt kommer til å skje om jeg skulle bli syk…💔

Jeg sitter i dag og er veldig takknemlig ovenfor den personen som sendte blogginnlegget mitt i går til skolen, for en person fra skolen tok kontakt i går kveld og utfordringene rundt henting og levering av Oscar mens jeg enda er i isolasjon ser ut til å ha løst seg.
For denne gang…

Mulig det virker utakknemlig og pragmatisk på noen av dere at jeg skriver “for denne gang”, men det er desverre sånn livet vårt har blitt…

Evige kamper, evige møter, evige rop om å bli forstått, sett, hørt og få det vi har krav på og fortjener av hjelp rundt oss…

For det er ingen som er på tilbudsiden i “systemet” skal jeg love dere!
INGEN som sier; oi faan, du har litt mer på hjemmebane enn du har behov for du og kan klare å takle alene, kan vi hjelpe deg litt kanskje???

Nei, alt er en kamp…

Og som jeg også har skrevet før så har jeg en slags forståelse for at enkelte instanser ikke bryr seg. De får inn drøssevis av søknader og klager og fandens oldemor og “vi” brukerne som trenger støtte, vi blir bare tall og statistikk…
De leser ikke med hjertet, de leser tall og regler. Hvis du ikke holder på å daue kan du sikkert gå litt til, og hvis du nesten dauer så har vi ja…et slags system…
Eller har vi egentlig det???
Ja, ja samma det! Bare ikke treng oss for mye du så går det nok bra…

De som jobber i helsevesnet organisatorisk og kommunen og de som jobber på NAV og lignende, de ser ord på ark, ser diagnoser og avregner…De ser ikke menneskene, de ser ikke helheten. De kan umulig forstå!
Så derfor trenger de ikke å bry seg…

MEN hva så med de du ser i øya hver dag?
De som jobber tett på, de nære, de kjære, naboer, venner, skole, familie…
Hvem bryr seg???

Det er faktisk ikke de du nødvendigvis trodde skulle ha forståelse og stille opp som gjør det…Det er faktisk ikke de du trodde du skulle krige med du nå må krige med, de som vet alt, har sett alt og kan hjelpe…Om de vil…

Det er ofte der man må ta kampene i tillegg til de “der borte”, de som ikke ser, ikke vet…Når man må ta kampene med “de nære” det er da man virkelig kjenner på stillheten og ensomheten når man sitter i sitt lille isolat…

Når man er syk og svak og har alt ansvar alene…

Hvem er det da som ringer, som sender meldig, som sender mat på døra og kommer med koselige kort og gaver til ungene?

Det var mange som brydde seg!
Uventede og ventede!
Jeg HAR gode venner rundt meg som har stilt opp, som har sendt mat på døra og handlet inn ekstra spesialvarer for at ungene skal ha det fint og tilbud har rent inn fra naboer om handling og annen hjelp innenfor restriksjonene…

Folk har ringt og sendt sms og snap og ja!
Folk bryr seg!
Når man får en tlf fra en tidligere veninne som man gikk på ungdomsskolen med som tilbyr seg å hjelpe, da kommer gråten!
Og når Odin og Oscar får godteposer på døra for at Odin ikke fikk bli med i bursdag i går, da gråt jeg også!

Jeg er takknemlig!
Jeg er heldig!
Jeg har folk rundt oss!

Men jeg er sliten…

Det å sitte sånn alene i så mange dager og gjøre absolutt alt på egenhånd det har krevd noen krefter av meg…Det har krevd en bit av både psyken og fysikken jeg ikke er sikker på om jeg noen sinne får satt på plass igjen…

Da man MÅ lytte til den enorme stillheten, kjenne på frykten og ensomheten, stå i det helt alene…og vi kom oss igjennom det, vi gjorde det…

Og nå vet vi hvem som virkelig bryr seg…

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg