Denne historien skrev jeg da jeg var 17 år.
Det var ikke en skoleoppgave men jeg viste den til læreren min alikevell.
Jeg husker at læreren var imponert og også litt sjokkert, det kom flere historier etter denne og de kommer jeg også til å dele med dere…
Men akkurat denne blir først for den er veldig spesiell føler jeg…
For lite visste jeg da hva den kom til å bety 20 år senere…
Den heter trappa;

TRAPPA.
Trappa er ikke lang.
Fire store solide trinn har den.
Støpt i betong.
Solide, sterke,trygge…

Han sitter der.
På trappa.
Den lyslyggede lille gutten.

Teller 4 trinn.
Legger hånda på dem.
Kjenner på det solide fundamentet.
4…

Han ser opp.
Lytter.
Det er helt stille.
Selv om det er liv i alle hus.
Er det stille.

Han er alene.
Alene på trappa.
Ser nedover veien.
Minnes…

Minnes siste gang han så han.
Han snudde seg aldri.
Ryggen hans som gikk ned trappa.
Bortover veien.
Rundet hushjørnet.
Ble borte…

Han minnes de brede skuldrene.
De lange stegene.
Den mørke jakken.
Og hvor kaldt det var.

Så kaldt.
Å sitte igjen.
Å vente.
Alene.
På trappa.

Inni seg venter han enda.
Av og til på trappa.
Det var der han så han siste gang.
Men han vet han ikke vil komme.
Tilbake.
Pappa…

❤