I dag er jeg såret!
Såret og skuffet…
Både på veiene av meg selv men også alle folk egentlig, for jeg tror ikke at et eneste menneske har sluppet unna det jeg sliter med i dag.
Nemlig dom!
Det å bli dømt uten at noen egentlig vet en dritt om hva de snakker om…

Kommentarfelt i aviser og sosiale medier renner over av folk som har meninger.
Alt har de meninger om, og alt “vet” de.
Men det er nettopp der det blir så hinsides feil for hvem “vet” egentlig noe som helst???

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Folk TOLKER og TROR dermed tror de at de vet.
De får korte innblikk, eller ser noe, leser noe og gjør seg opp en mening. Men det er faktisk sånn at ingen kan vite noe som helst helt sikkert. For ingen vet alt om alle, ingen vet absolutt alt om en sak. Det er ikke mulig det faktisk…

Og så uttaler folk seg i bastante terminologier. Sånn ER det! Istedenfor å spørre, være søkende, tvilende og tenke at hvis jeg spør, er nysjerrig og åpen for ny input kanskje kan jeg lære noe mer, noe nytt, få et nytt syn på en sak…

Jeg har tatt en avgjørelse om å blogge og å stå fram i media og om å fronte og tørre å snakke om ting, emner og følelser som er vanskelige. Jeg har sånn sett stilt meg selv ved en vegg og må ta imot det folk velger å kaste på meg…
Noen ganger er det blomster, andre ganger er det dritt…
Jeg vet at de ikke vet og jeg vet at mye av det som er tøft og vanskelig og kan virke dømmende på meg og mine kommer av uvitenhet…
Som regel inspirerer det meg bare til å fortsette å dele, fortsette å snakke, fortsette å vise fram livets berg og dalbane. For sånn er det for absolutt alle!

Mitt liv er muligens litt mer unikt og fylt opp av litt større utfordringer enn naboene minr har i sine liv. Men de har også sine utfordringer og tøffe tak.
Forskjellen er at jeg snakker åpent og i offentligheten om våre ting…

Jeg har blitt bedt om å holde et innlegg/apell og lese fra boka mi 2.april på Verdens autismedag. Det er ungdommer/unge voksne med autisme som har tatt kontakt med meg. For de liker mine budskap og de vil at jeg skal snakke på veiene av dem.
De har oppfattet at selv om jeg skriver om tøffe ting i livet vårt, så skinner det igjennom at jeg er sterk og stolt og har et brennende ønske om å gjøre verden til et bedre sted for de som er litt annerledes!

De vil feire verdens autismedag! De vil skinne og få fokus på at de er stolte av den de er og at autisme er en del av det som gjør de til unike individer som beriker samfunnet vårt med sine perspektiv. Og de er like forskjellige og unike innad i sin “gruppe” som jeg og nabofruen min er ulike…

Ulike oppvekster og hendelser i livet skaper oss og gjør oss til de vi er uansett hva vi måtte bære i baggasjen vår av ulike utfordringer. Ingen er like og alle er unike…

Men de er også redde. Redde for å bli dømt, missforstått og feiltolket. Redd for at fokuset skal bli feil og folk skal se ned på dem… Det er så trist…
Folk kommer til å dømme og vi må tåle å stå i det…Sånn er livet…

Men fy faan så urettferdig det er noen ganger!

Jeg har opplevd noen ting som gjør skikkelig vondt i det siste.
Folk som har dømt uten å vite, uten å spørre og blitt avvist med en frekk og nedlatende tone.

Jeg vil snakke om dette nå. Ikke for å henge ut noen, nei virkelig ikke, men for at folk kanskje kan tenke seg om to ganger før de svarer noen eller kommenterer noe…

Odin ønsker seg veldig en katt til, å få lov å ha kattunger i huset slik jeg hadde som barn og sånn vi har hatt her i huset før barna ble født…
Odin er en nydelig, empatisk, snill og god gutt. Oscar elsker dyr, han er rolig, forsiktig og kontaktsøkende.
Jeg er flink, pliktoppfyllende og ansvarlig. Katten vår Bagheera har et godt liv, og det er ingenting som tilsier at vi ikke skulle klart å hatt en pusemamma og kattunger her i huset…

Ei dame annonserte at hun var på leting etter et forhjem for en sibirkatt(jeg er allergisk mot vanlig katt så vi har sibir).
Jeg tok kontakt for å høre om vi kunne være aktuelle? Dette hadde vært midt i blinken nå med noe sånt fint og positivt etter div vi har vært igjennom i de siste årene.
Men nei…
Vi var på ingen måte aktuelle med ALT jeg hadde i livet og ALT jeg sto i, da måtte jeg forstå at det ikke blir noe av…
Jeg hadde vistnok mer enn nok å holde på med…

Jeg svarte høflig tilbake at ok…
Men det gjorde altså så utrolig vondt i hjertet mitt…

Er liksom ikke min familie god nok eller kapabel nok til å kunne gjøre denne “jobben” på tross av “alt” vi har i livet?
Og hva vet denne damen om hva “alt” er og hvordan vi sammen takler hverdagen???

Hun vet det hun ser på Facebook og leser i blogg og så dømmer hun, gjør seg opp en mening i negativ forstand. Og snakker med andre i negativ terminologi…
Istedenfor kunne hun sett det i et positivt lys, alt Line og familien står i. Så sterke de er, så flinke de er! Så kjærlige og fine mennesker. Line har en fleksibel jobb, er mye hjemme, har mye hjelp rundt seg til gutta, fint, rent, ryddig hus alltid!!!Økonomien på stell og alt på plass!

Men nei…Sånn ble det ikke…Og det gjør faktisk mer vondt enn jeg liker å innrømme at det gjør…
Jeg vet at hun ikke kjenner oss, for de som virkelig kjenner oss de ville aldri sett det fra et slikt ståsted. De ville tenkt at Line og gjengen klarer alt! Og tenkt at er det noen som fortjener en slik glede som dyr er så er det dem…
(Kan også nevne at jeg har vært forvert før for mange år siden så jeg vet godt hva det innebærer…)

Hva er kriteriene for å være en “god” familie egentlig?
Er ikke andre folk på jobb, har hobbyer og fritidsaktiviteter? Drar ikke andre folk på ferier, hytta og slike ting. Er det noen som aldri krangler eller har tøffe tak. Er det sånn at andre familier aldri blir syke eller utsatt for ulykker, dødsfall, alvorlig sykdom, uheldige hendelser???
Er det bare vi som blir det?
Eller handler det om noe annet?
Hva blir jeg dømt ut i fra?
Hva betyr “alt” jeg har i livet???
For hun vet ingenting!
De aller fleste der ute vet svært lite om hva som foregår bak disse dørene…
Så hva med å SPØRRE istedenfor å tro at de “vet”…?

Jeg har tatt en operasjon nylig også. Forrige uke fikk jeg endelig koordinert hjelpen rundt oss, så jeg fikk muligheten til å ta en bukplastikk operasjon på Røros. Dette er en drøm jeg har gått med i årevis.
Ja! Årevis faktisk…

Hva er det første folk tenker når du sier at du har tatt en bukplastikk tror dere?
At det handler om utseende…
Er du så “grunn” at du skal utsette deg for narkose og potensielle bivirkninger for noe så smålig som å fikse litt på magen liksom???

I mitt tilfelle handlet det om at jeg hadde en ekstremt dyp navle(jeg har hatt det hele livet)som til stadighet ble betent og jeg ikke klarte å holde tørr og ren. Ikke for at jeg ikke er renslig eller har gjort iherdige forsøk men pga veldig stor vektnedgang den siste tiden ble det også litt ekstra hud på magen som gjorde problemet enda verre…
Og derfor fikk jeg innvilget en operasjon hos sankt Olavs hospital. De lagde ny navle på meg og fjærnet også litt hud.
Jeg er ikke flau over dette, men jeg vet samtidig at folk snakker og dømmer….
Og i går fikk jeg det bekreftet atter en gang…

Folk har kommet med noen “morsomme” kommentarer rundt operasjonen. At jeg har fått tidlig “overgangsalder panikk” og fokus på å se bra ut nå som jeg er single og skal finne meg ny mann…
Jeg ler med, men blir samtidig lei meg…

I går var det en som dro den litt lengre og kalte meg for en Hollywood hore og Kardashian wannabe…
Altså med å insiuere at fordi jeg er blogger og “kjent” så trodde jeg at jeg var bedre enn andre og utseende var viktig for meg… en stram mage var viktig for mitt image ut i samfunnet…

Han var en tosk og jeg vet at han egentlig ikke vet en dritt om meg og mitt liv tydeligvis. Og kan umulig ha lest et eneste blogginnlegg på bloggen min for å komme med et sånt utspill…

Men poenget mitt folkens er nettopp det!
Folk uttaler seg og har meninger og ytringer som de bare MÅÅÅÅ få ut…
Uten at de egentlig vet en dritt om hva de snakker om eller har en formening om!
Og det sårer!
Det gjør vondt faktisk!
Det er folk det er snakk om!
Det er komplekse situasjoner og liv…
Ingen vet alt…
Dine kommentarer og meninger kan skade noen, såre noen, potensielt ødelegge noen…
Så slutt å “tolke” og begyn å SPØRRE!
Spør! Grav! Vær interessert i å belyse ting du ikke kan og vet! Vær åpen for at du kan lære noe nytt, at du faktisk kan ta FEIL!

Og kjære, kjære folkens, værs så snill, på veiene av meg selv og alle andre folk og fe i verden;

DET DU IKKE VET KAN DU HOLDE KJEFT OM!