Nå skal jeg skrive et av de tøffeste innleggene jeg noen sinne kommer til å dele…
Det vil nok kanskje støte noen desverre, men jeg skriver for MEG og forventer ikke at alle skal klare å forstå…
Denne historien heter;

HELTEN og SKURKEN!

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Inni meg bor det to figurer, den ene er helten, den andre er skurken…

Helten er henne som smiler til alle, henne som er sterk som ingen andre, tøffere enn alle de andre og hun som alltid tilsynelatende er positiv.
Helten stiller opp i kamp, hun snakker høyt, hun kjemper for rettigheter, hun står rak i ryggen og hjelper alle på sin vei…
Helten er hun som alltid er takknemlig for alt, som snur alle situasjoner til noe bra, som ser på alle de små fremskritt som noe enormt og som alltid har et trøstende og støttende ord til alle de andre…
Helten tåler alt, motgang, hard medfart, kommentarer, blikk, kamper, konflikter…
Helten står i alt dette og gløder!
Som en sol, en positiv sol og et forbilde. Alltid…
Utenpå!

Men inni så bor også skurken…
Skurken er stemmen som kommer om natten, på kvelden når helten skal sove.
Skurken er den som sitter på slulderen hver gang helten er ute av huset og hvisker stygge ting inn i øret hennes…
Skurken er kvalmen, angsten og stygge tanker, om anger, urettferdighet og hat.
Skurken lurer hele tiden under overflaten… hver dag, time, minutt, sekund…
Plutselig er hun der og river i helten, raser og herjer og knuser…
Men ingen ser skurken…
Hun bor på innsiden…
Dypt inne i sjelen i øynene har hun gjemt seg og der blir hun…
Hun kan ikke jages, ikke temmes, ikke slukkes eller knebles…
Det eneste hun kan er å sove…

Helten er henne som står i rulletrappa og stolt ser ned på han som koser seg. Som tenker; se så fint han har det nå, han nyter livet, de enkle gleder…
Som er stolt av å vise han frem!
Som ser smilene fra de rundt som oppmuntrende og oppløftende og tenker at de tenker: se på henne! Hun er tøff!
Skurken er hun som ser seg rundt i den samme situasjonen som tar inn alle blikk fra de rundt, som kjenner at de himler med øynene, de dømmer, de stikker små kommentarer,de stirrer stygt og uforståelig, og de dømmer… Som kjenner at de tenker; takk gud at det der ikke er meg…
Som kanskje sympatisk tenker stakkars henne og det hun står i og puster samtidig lettet ut i det de sklir forbi og blikket deres lyser;
Glad det ikke er oss…
Skurken ser det, lagrer det og bærer det med seg… Tunge steiner i et mørkt sinn…

Helten er hun som er med på alle bursdager, som møter opp med et smil, som danser, som serverer, som leker med han og de andre barna. Som ser at de andre inkluderer han på sitt nivå og er takknemlig for det…
Som står der i to/tre timer med smilet på og klemmen klare og trøster andre barn som trenger litt støtte..
Skurken er henne som starter migreenen, magesmertene og svimmelheten. Som bittert ser de andre klarer seg selv, mens jeg må stå der å følge med;
Spises det ballonger? Dyttes det? Må jeg følge med på do, må jeg mate og må jeg vaske etterpå. Må jeg være med på dansing og alle leker istedenfor å få sitte i sofaen med de andre foreldene å drikke kaffe å le…
Skurken smiler til dem på utsiden, men på innsiden brenner hun av sjalusi…

Helten er henne som i helgene sykler på tur med han, er med på trampolineland, i svømmehallen og står på lekeplassen og dytter ufo dissa. Opp og ned og opp og ned og opp og ned… I timesvis…
Med et smil og en sang og et kyss og en klem…Som vinker til de andre barna som sykler forbi og smiler…
Skurken er hun som ser de andre barna i flokk klarer seg selv, sykler forbi, herjer, styrer og krangler…
Og bak smilet brenner hun på innsiden… Skurken brenner av sjalusi ovenfor dem for det de har, for det de gjør som han ikke får være en del av…
Vennskapet, sammholdet og innenforskapet…urettferdig er det!
Hun står der og dytter dissa opp og ned og opp og ned og SKRIKER, på innsiden…

Helten er henne som er med på arrangementeter med andre foreldre og har med BPA til å passe på han så hun selv kan få snakke og være en del av “fellesskapet”.
Som hører på deres historier om urettferdighet og mobbing, konflikter og krangler, uenigheter og drama.
Helten forstår og viser omtanke, forståelse og lytter…kommer med råd og trøster…
Skurken har alltid et blikk på han, uansett hvor han er eller med hvem må hun være “på”…
Og hun hater de andre foreldrene, hun hater at deres “enkle” utfordringer kan løses…
Kan gå over, kan ordnes opp i…
Hun hater at de ikke trenger å være “på”. At de kan slappe av og skru av og at barna deres blir eldre og utfordringene blir mindre…
Skurken vil HYLE,SKRIKE,KLORE OG SLÅ!
For de ser ikke, de vet ikke, de aner ikke hvor mye hun skulle ønske at hun var en av dem!!!
At hun ikke var fanget i dette livet, med han som for alltid vil trenge henne, aldri vil kunne klare seg selv, ikke ha venner som de andre, familier som de andre, bli voksne som de andre…

Helten er takknemlig for det hun har, hun er så glad i han, er stolt av han, støtter han og er alt for han. Og hun er det med glede og omtanke og hele sitt hjerte…
Hun roper det ut over gatene!
Han er hennes alt og hun ELSKER han!
Hun gleder seg over at han vokser og utvikler seg og blir større!
Skurken kjenner på urettferdighet og redsel, hvem skal passe på når hun ikke kan, hvem vil hjelpe han og henne…
Skurken skulle ønske hun hadde et annet liv, et annet barn, alt skulle vært annerledes…

Inni meg bor det to figurer;
Helten blir, drømmer og håper…
Skurken vil rømme…