Vil du elske meg da?
Når jeg smiler og ler er blid og glad,
Jeg er nok lett å like når alt er bra?
Når jeg vitser og synger og gir deg en klem, og døren alltid står åpen for deg i mitt hjem…
Når jeg er positiv, sterk og har tid til å lytte, når jeg stiller opp for deg uten å forvente et bytte.
Når jeg tar telefonen og du kan gråte til meg, når jeg hører på dine problemer og er alltid forståelsesfull, snill og grei…
Da er jeg nok lettere å like, for jeg lytter forstår, selv om inni meg er det ofte mye jeg vil skrike…
Men jeg er så redd for å dele det med deg, de skumle, mørke sidene jeg hater så ved meg…
Mitt liv det er på utstilling er det noen som mener, for jeg legger ut bilder, jeg skriver og deler…
Dette er det noen som synes er fint og andre som ikke tåler, men det er ingen som vet om hvordan det faktisk er å gå i mine skosåler…
Du tror du vet, du tror at du kjenner, du tror du har innsikt, tror vi er gode venner…
Men det meste av det du får se det er litt tungt men stort sett bra, for åpner jeg den sorte boksen vil du elske meg da?
Hvis jeg snakker om det tunge om sjalusien og om sorgen…
Om hvordan livet kan være på innsiden av borgen.
Hvis jeg forteller om de dagene jeg egentlig vil vekk, hvor tankene om å fortsette dette livet stivner meg av skrekk…
Om redsler og byrder og følelsen av å drukne i sivet. Om stygge, vonde tanker om å stå i dette livet…
Jeg tørr ikke åpne, for jeg vil ikke såre deg. Jeg vil ikke se deg skuffet, påvirket eller tynget av det som ligger på innsiden av meg…
Jeg ror båten alene for at jeg skal slippe å vise… for det ligger mange tunge tanker bak dette stive gliset…
Og jeg vet og jeg hører at ingen er perfekte…Men deling for meg er for stygt og direkte.
For har jeg først sagt det kan jeg ikke ta ordene vekk, og tanken på å se deg bli skuffet, tynget og full av skrekk…
Og de sier at for å kunne knytte dype bånd sammen, må man åpne seg opp og vise hva som bor inni stammen…
Men vil du elske meg da?
De dagene der ting er tungt, jeg gråter og har det ikke bra?
Vil du tåle å høre om det jeg bærer inne, vil du ta min hånd og tåle sorgen og sinnet?
Vil du tåle mitt mørke, jeg er redd for å dele med deg.
For du kan da bestemme at jeg blir for mye for deg…
Vil du elske alt det stygge sammen med det fine? De dagene jeg ler, de dager jeg må grine…
For jeg kan være sterk og tøff og smart og snill når jeg viser bare overflaten, og det er fint og lett og morsomt og danse med meg nedover gaten.
Men så kommer tankene om dagene og tingene som ikke er så bra.
Vil du tåle de, vil du makte det,
Vil du elske meg da???