Kan du si dem til jeg tror det selv?

Hvis du ser et bilde av meg.
Ser jeg snill ut, ser jeg tøff ut, ser jeg bra nok ut for deg?

Du tror kanskje det, at jeg kan se alt dette selv?
Se det du kanskje ser,
men alt jeg ser;
er jeg bra nok likevell?

Du kan tenke, hun er da fornøyd med seg selv. Har god selvtillit, smiler stort, føler seg vel.
Hun legger ut bilder der hun smiler, det er da ingenting i henne som tviler?

Hun snakker ofte høy og kan både fjase og le. Har da vel ingen trøbbel med å hverken høres eller seees, det er da ingen tvil om det?

Du ser kanskje et pent fjes, en tynn kropp, et fint smil og annsikt stellet opp.
Du tenker kanskje, hun må da være fornøyd og føle seg på topp?

For hun har da sett ut mye verre før?
Var tykkere, sytggere, brydde seg ikke om at hun så ut som hun dør…

Og nå så er hun tynn og fin og smiler alltid bredt. Hun ler så høyt og står så sterkt, så modig har vi aldri sett…

Men er det modig når det meste bare er et skall?
Når du livredd går igjennom livet, angst for feil og fall.

Når du hele livet har fått høre du må være;
Du må være penere, du må være tynnere, du må være mer men mindre.
Det er en tung bør å bære.

Når du aldri før har turt å sluppet noen inn.
For du er så himla redd de skal slukke den siste gnisten din…

Hvis du en gang til må måtte lytte til de stemmer, som krituserer, snakker deg ned, stadig klager og de gremmer…

Alt en gjør kan fort bli feil.
Når du ser deg selv gjennom deres speil.
Da er du stygg, og feit og dum og alltid litt for masse.
Og denne tunge sekken med kritikk må du gå rundt å drasse.

Eller må og må tenker kanskje du?
Du kan jo sette den ned?
Og lytte til deg fine folk har å si?
Kan du være åpen for det?

Og gi slipp på de som skuffet deg, la de gå de som kunste deg når du så vidt slapp dem inn?
Snu din kappe litt og stille deg i en annen vind?

Jo det kan høres lett ut det, bare lytte til det fine og la all dritten gå.
Men desverre kjære venner det skal mer til enn som så…

For du må huske at kritikken startet for lenge, lenge siden…
Det er den som har fått feste seg i min lille viten.

Så om du sier nå;
Du er snill og fantastisk, du er smart og du er vakker…
Så går de ordene i krig med det som bor i meg, de krangler og de baksnakker.

Skal vi tro på dette nye?
Eller skal vi gå til det vi kjenner.
Gå til redsel og kritikk og et liv med falske kjærester og venner?
Skal vi ta inn kjærligheten og la solen på nytt få grye?

Og det kan være du kjenner at dette er urettferdig for deg?
At du nå skal måtte ta støyten for de som var der før?
Det må da være min egen jobb og slippe denne bør?
Du har da aldri vært noe annet enn forståelsesfull, snill og grei?

For det er da folk der ute som har det mye verre enn deg?
Herregud da Line, ta deg sammen, du kan da ikke kreve det av meg?

Og jeg er så redd for at det er det du skal tenke når jeg ber deg hjelpe meg!?!
Jeg er så redd, jeg skal bli for mye, at du rett og slett går lei…

For jeg er enda knust av årevis med knekk og kjeft og skjenn…
Og selv om jeg er sterk som få så trenger jeg deg min venn…

Kan du hjelpe meg til å ta det inn;
at jeg er god nok, snill og vakker?
Kan du hjelpe meg når du ser at livet og selvtilitten imot meg bakker?

Vil du være den som står her og bare vil meg vel?
Kan du si meg fine ting?
Kan du si dem til jeg tror dem selv?

💔