Usynlig mobbing…
Det er ikke lett å være pårørende til en med diagnoser. Det er et av de temaene som vi ofte ikke vil snakke så høyt om…
Søsken.
De står i det enten de vil eller ikke…
De opplever det på kroppen på en helt annen måte enn vi foreldrene gjør.
Min yngste har en storebror som egentlig er lillebror. Han har ikke et normalt søskenforhold og det har påvirket flere deler av livet hans.
Jeg har hele tiden forsøkt å “dele” meg mellom guttene mine. Så begge får lov å ha mamman helt for seg selv. Men når vi er sammen er det vanskelig å skjule hvem som egentlig desverre alltid må ha første prioritet. Det er han med diagnosene.
Hvis jeg og lillebror sitter å snakker, leser en bok, ser en film eller jeg hjelper med lekser, så vet han at alt må settes på pause om storebror trenger meg. Vi må følge med og passe på storebror hele tiden. Han er i bakhodet 24/7…
Dette vet vi begge to.
Dette gjør noe med et barn.
Minstemann har lenge hatt trøbbel med vennerelasjoner. Siden barnehagen har gutterelasjoner vært vanskelige. Han har tidvis vært en “ånden i lampen” som har gjort det de andre vil. Han har forsøkt å møte de andre guttene sin “standard” men ikke nådd opp…
Han er ikke kul nok, tøff nok og “gutt” nok for de andre i klassen. Han er han med broren og han som ikke spiller fotball. Han som virkelig, VIRKELIG prøver å bli akseptert men som de andre bare tråkker på. Som de kanskje er sammemn med om de ikke har noen andre.
Han blir ikke invitert med på bursdager for nå er det bare “vennegrupper” som inviterer. Selv om han selv inviterer alle guttene i klassen. Noen gutter bare kommer ikke, foreldrene svarer ikke heller på invitasjoner for han er tydeligvis ikke kul nok. Ikke verdt en respon en gang…
Nå har det vært påskeferie og minsten har ikke vært i kontakt med noen…
Første skoledag i dag.
Alene i friminuttene.
Han er redd for å spørre de andre for de vil ikke være med han. Bedre å gå alene enn å bli avvist…
Han hilser på de andre når han kommer på morgenen, nesten ingen svarer…
Han sitter ved siden av en gutt i klassen som ikke snakker til han og knapt orker å svare om han spør han om noe…
Jeg ser dette selv, men hva kan jeg gjøre???
Han kom hjem i dag og hadde vært alene i mengden hele dagen. Så fortalte han:
En annen gutt i klassen som min sønn har vært litt sammen med tidligere kommer nå ofte bort å snakker med han som sitter ved siden av meg og de sitter på hver sin side av meg og snakker med hverandre.
Jeg er usynlig…
Det er grusomt å høre for en mamma, som har verdens snilleste, mest omtenksomme, fineste gutt.
Han er usynlig…
Jeg prøver og prøver. Jeg inviterer de andre med på morsomme aktiviteter, på Rush, på bowling, svømming, Go Cart og andre ting. Jeg spanderer, kjøper is og ordner, kjører og styrer… Aldri blir han invitert på noe tilbake…
Hva skal jeg gjøre da liksom?
Skal jeg gråte på foreldremøtene å prøve å få de andre til å invitere han?
Vil jeg da bare bli sett på som den masete, ukule mora som bare er irriterende. Som har en gutt som ikke er “bra nok” for deres barn.
Mange ganger har jeg hørt andre foreldre si;
“Vi kan jo ikke tvinge dem til å være sammen med noen de ikke vil”…
Nei vi kan kanskje ikke det?
Men kan vi ikke lære barna våre at alle er forskjellige og at de faktisk kan være fint å gjøre noe som du ikke alltid gjør heller?
Min sønn er ikke utagerende, ikke kranglete, ikke vanskelig eller noe sånt. Han bare spiller ikke fotball og har en bror som ikke er som alle andre…
Storebror har sine utfordringer, han blir aldri invitert på noe heller. Han er så synelig men blir likevel glemt.
Men at lillebror i dag kommer hjem og forteller at han egentlig bare kunne blitt borte fra klassen for ingen merker at han er der eller ikke…???????
Jeg er usynlig, sa han…
Og da knuste hjerte mitt…
Hei. Dette var hjerteskjærende å lese. Du har verdens fineste gutter ♡
Be læreren gi beskjed om at alle bursdager må være åpne for enten hele klassen eller alle jentene / alle guttene så ingen blir ekskludert. Be også om at minsten blir flyttet i klasserommet til en annen gutt eller kanskje ved siden av en jente? Mange skaper jo gode bånd med jenter også, om guttene ikke er modne nok for en relasjon enda. Dette går også på foreldrene, mener jeg. Det er de som må lære barna riktige verdier og om det å skape bånd og gode relasjoner med alle typer barn.
Håper virkelig dette endrer seg med tiden, de fleste barn forandrer seg når de blir eldre heldigvis.
Takk for gode ideer. Det har vært sånn før når de var yngre at alle ble inkludert. Nå er de blitt så store at de andre foreldrene mener at dette kan vi ikke “tvinge” barna til lengre. Må være lov å invitere bare kompisene.
Så ikke alle som er like opptatt av inkludering desverre. Gutten fikk flytte plass heldigvis og skolen har lovet å ha mer fokus på det sosiale fremmover men ja. Det er som du sier dette er også foreldrenes ansvar og het bryr ikke de seg noe særlig desverre…