Da var man arbeidsledig…
Jeg var innom jobb for siste gang i dag for å levere inn nøkler og si takk for meg…
Det ble en tøff affære!
Jeg ønsket å gjøre dette selv. For selv om det var mange nye der og mange som har glemt meg var det viktig for meg at de som er der vet hvorfor jeg måtte slutte…
Hvorfor bryr jeg meg om hva andre synes tenker kanskje noen?
Vel svaret er at jeg gjør det!
Til en viss grad…
Jeg har vært på denne arbeidsplassen siden 2012 og siden da har jeg hatt noen av de tøffeste årene i mitt liv på privaten…
Jeg ville at de skulle høre det fra meg og at jeg fikk takke for meg selv…Selv om det var beintøft…
Har ikke sovet i natt og har grudd meg til dette i over en uke. Jeg har hatt oppturer og nedturer på jobb. Fine sammarbeid og vonde konflikter. Slik er livet. Men jeg har stått i det til nå…
Jeg har virkelig forsøkt å komme meg tilbake i arbeidslivet…Det å få være en del av et felleskap og ha kolleger er tungt å slippe taket i, tyngre enn mange kan forestille seg… Det å kunne forholde seg til noe annet enn bare meg og mine. Og lysten og viljen og ønsket om å jobbe er der men kroppen vil ikke…
Så i dag sto jeg foran alle sammen og takket for meg. Jeg fortalte ærlig om grunnen til at jeg ikke kunne fortsette…Kroppen vil ikke, jeg er syk og jeg har gutta jeg må ta vare på…
Tårene trillet og jeg skalv i hele kroppen. Men jeg hadde en god hånd å holde i og jeg sto rak i ryggen…
Nå må jeg legge dette bak meg å gå videre selv om det er vondt og tøft og vanskelig. Det er mange som vil bli savnet og hverdagen vil aldri bli den samme.
Men jeg må bare gå videre for meg selv og for gutta mine…Arbeidsledig…snart ufør og med et savn en sorg noe som mangler…
Men det kunne vært værre og jeg tar med meg alle klemmer og gode ord på veien videre selv om tårene nok vil komme igjen…
Så skal tårene få komme men jeg skal stå raak i ryggen…se frammover og ta med meg alle gode minner!
Takk for meg Trondheim kommune!
Håper vi kan møtes igjen en gang i fremtiden❤