mammantilenautist Min blogg handler om hvordan det er å være mamma til en liten gutt som blir utredet for autisme. Og utfordringene hverdagen bringer for oss alle ved å leve med et barn med denne diagnosen. Oppturer og nedturer og rett fra hjertet.

Oscar har bestandig vært en snill og kjærlig gutt. Han er rolig og omtenksom på sitt vis. Han er veldig glad i dyr og da lillebror var baby var det stas å kose han, gi han smokken og stryke han over håret 💖

Han lekte ved siden av andre barn og kranglet aldri. Han ELSKER voksne, da spesielt menn og er ganske glad i eldre barn. Typ 10 pluss, pluss…

Han liker å være nær og å sitte på fanget og suss og kos får vi mye av. Han er svært knyttet til familien sin og våre nære venner 🙂

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Oscar er nå snart 3 år og andre barn på egen alder har ikke vært av interesse siden sommeren 2014…

Han har jo hatt flere tøffe tak i barnehagen med det jeg vil definere som “mobbing”, så dette hjelper jo ikke på saken. Han har jo også som kjent vært tilnærmet døv i en lengre periode som også blir en stein på byrden. Jeg har selv observert at Oscar har forsøkt å ta kontakt med andre barn og blitt avvist eller har mislykkes.

Barnehagen har satt inn ressurser på Oscar og han har nå en “egen” voksen som følger han store deler av dagen. Der han får hjelp til språkopplæring og sosial trening. Dette er vi nærmeste svært fornøyd med!

For noen dager siden var barnehagen på tur i nærmiljøet. De gikk på en lekeplass i nærheten. Lite visste de at dette var lekeplassen til Oscar. Altså den som er rett utenfor kjøkkenvinduet vårt. Og mammaen var hjemme og fikk full oversikt. Jeg må innrømme at jeg følte meg som en spion der jeg sto å observerte. Men jeg klarte ikke å la være. Oscar virket ikke affisert av at han var 20 meter hjemmefra i det hele tatt. Han lekte som vanlig på sine favoritten og da så mammaen det! 

Han gikk vel flere anledninger bort til de andre barna og tok i dem. Både i armene og på ryggen og forfra. Jeg trodde først han skulle dytte dem unna veien for å få gå først o.l. men så la jeg merke til at han pekte til dem osv. Han ville “vise” dem tydeligvis. Mamman sto i kjøkkenvinduet i nesten 1 time og tårene trillet. Og det aller beste var at de voksne SÅ det. Og de fulgte opp og de støttet kommunikasjonen. Og det var sååå godt å se. 

Da jeg hente Oscar den dagen kom assistenten hans løpende imot meg og fortalte at Oscar hadde vært så flink å “snakket” med de andre(det hadde jo ikke jeg hørt igjennom vinduet). Og jeg måtte jo fortelle at jeg hadde stått å sett på dem. Men det var så hodt å høre at det jeg hadde sett var det samme som det de opplevde. Så her er det håp, her er det håp, her er det håp…💙👍☺

I dag har Oscar og Odin vært i tottene på hverandre og jeg kunne ikke ha vært lykkeligere! 

Altså missforstå meg rett, jeg er mega sliten og det er jo egentlig ikke fint å krangle/sloss. Men med tanke på Oscar sin situasjon er det FANTASTISK!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Odin er krevende og vil ha sin rett og presser seg på og Oscar har til nå viket unna og latt broren overta det han har tatt fra han. Men ikke i dag nei! Oscar dyttet og dro og var rimelig røff tilbake mot Odin. Han har enda litt å gå på men det kommer seg 🙂

Nå vil jo ikke jeg at han skal bli en slosskjempe, men det at han begynner å stå opp for seg selv er veldig godt å se 🙂 

Så en god dag for mamman. Jeg fikk forresten være ufrivillig spion i går og da observerte jeg noe enda bedre med Oscar som ble bekreftet av barnehageansatte ♡ Det blogger jeg om imorgen 😉

Håper dere følger med og deler. Kun på den måten får flere folk forståelse for hvordan det er å ha autistiske barn 🙂 

God natt og sov godt. Jeg håper på en rolig natt. For natt til i dag var Oscar våken i 3-4 timer midt på natten og lekte hoppeslott/sparkepute på/med mammaen 😉

Krysser fingrene og tærne 💙

DU ER UNIK…

Du er ikke som alle andre, det er det ingen som kan forandre.

Det gjør så vondt når jeg ikke forstår og det knuser mitt hjerte når du bare snur deg og går.

Du sier så mye helt uten ord. Det er ikke så lett bestandig, det å være din mor.

Jeg prøver å forstå og jeg prøver å skjønne. Når det ser ut som du har forlatt oss, du har rømt inn i din egen verden for å drømme…

Mamma skjønner ikke sammenhengen, hva er det som har skjedd??? Du var jo så glad og hoppet opp og ned og nå sitter du i sofaen og er bare trist og redd.

Broren din er røff og tøff, han river og rusker i deg. Og du er stille, snill, så tålmodig og så grei.

Men Oscar, kjære Oscar du må TA IGJEN! Man skal ikke være røff og tøff mot sin bror eller sin venn. 

Du må ikke la de andre barna bite og slå. Selv om du er flink til å bare snu deg og gå. 

Men Oscar, min Oscar du må gråte og si i fra. Eller er det ingen som vet og forstår at du ikke har det bra.

Du sier så mye men helt uten ord og det forstår ikke de andre barna og heller ikke lillebror.

Når folk ser deg der ute synes de du er så stor. Men inni er du liten og det ser bare mor.

Av og til skulle jeg ønske det sto skrevet utenpå. Så folk ville slutte å kommentere og at det ble enklere for dem å forstå.

Det er ikke så lett for en mamma som meg…         ALT jeg vil er bare å beskytte deg!

Når du er hjemme er du glad, du hopper og ler. Men når vi er ute er du stille og bare sitter å ser.

Av og til snakker du med mamma og andre på ditt eget fine språk. Men det er ofte bare mamma som forstår at dette ikke er trass eller bare bråk.

For de kan ikke elskling, de kan ikke se….                     Og det er nok noe du for resten av livet må leve med.

Og mamma leser og jobber og undersøker og gjør så godt hun kan. For at du skal bli en trygg og selvsikker mann.

Mamma sin hjerne er ofte helt i kok!    For det hjelper jo ikke å lese en artikkel eller en bok.

For du er spesiell, du er du, du er Oscar og er ikke som alle andre. Og det er det INGEN som kan forandre! 

OSCAR ♡

Stakkars lillebror som hadde et alvorlig fall på torsdagen. Han fikk en “pølsekul” som man ser i Donald blader og liker IKKE å ligge på gulvet å bli skiftet på. Skjønner jeg meget godt for å si det sånn. Det virker ikke som han har fått hjernerystelse, HELDIGVIS! Og store deler av helga var han i fin form.

Søndag endret det seg og han ble gradvis mer sutrete/grinete/klengete/masete utover ettermiddagen…så nå er jeg meget spendt på formen imorgen. Han snorker som en lastebilsjøfør etter et karbonadesmørbrød med erterstuing og en øl…sååå….nærvene er i helspenn. Jeg var hjemme nesten hele uka(bare ikke mandag) med en syk Oscar så nå er det vel Odin sin tur da.

Jeg er fortiden sykemeldt for å hente meg inn litt pga manglende nattesøvn bl.annet. og hvis jeg er helt erlig med meg selv så er jeg nok ganske deprimert om dagen også. Det føles som at jeg ikke får puste. Jeg føler ikke akkurat at jeg får hentet meg inn så mye da for å si det sånn…så nå er jeg spent på hva morgendagen bringer… God natt 🙂

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Utover fredagen og lørdagen fortsatte Oscar å delvis spytte/kaste opp medisinen sin. Jeg forsøkte å blande den i ALT… Hvilket selvfølgelig resulterte i at han ikke ville spise eller drikke noe nesten. Jeg har vært så desperat etter å få i han medisin at jeg har blitt helt koko…kjeftet og grått og tryglet og gud vet hva. Hvis han ikke tar den blir han jo ikke bra.

Det er i sånne situasjoner en føler seg fullstendig hjelpesløs. Jeg kan ikke få han til å forstå hvorfor vi MÅ gjøre dette og han reagerer deretter, med å trekke seg bort fra meg som at jeg er verdens slemmeste:(  DET GJØR SÅ VONDT!

Så fikk jeg et het tips av to venninner som også er mødre om en annen sort medisin som tydeligvis ikke smakte så JÆVLIG som denne sorten….Ja vel ja sier dere det dere da….jeg ringte sporenstreks til Legevakta og ba om ny medisin. Dette var lørdag kveld så se var selvfølgelig svært så opptatte men legen ringte meg tilbake og jeg fikk ordnet det!  OVER TELEFON!!! jeg var i sjokk…men dæven døtte. Denne medisinen skulle taes 2 ganger om dagen i motsetning til den andre som skulle taes 4 ganger om dagen. Bare det i seg selv er jo to mindre torturrunder i døgnet på junior. Første dosen gikk ned uten problemer, men dose nr 2 var verre. Da begynte han å brekke seg igjen og jeg fikk blandet den med litt yoghurt som han faktisk spiste.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Men lille Oscar gullet mitt ville ikke sove. Han bare satt og var så slapp på fanget til faren. Jeg tok han over på mitt fang og fant ut at det var på tide med et bleieskift. Jeg legger han bakover og tuller litt med han og da begynner han å brekke seg og han kaster opp/gulpet opp igjen. Men sette var jo 2 timer etter at han fikk medisinen så da HÅPER jeg at den allikevel er “i systemet”. Nå ligger Oscar og sover søtt ved min side i vår seng og jeg tørr ikke å flytte han. Både fordi jeg er redd han skal våkne og jeg er redd han skal kveles om han begynner å spy mer. Men han spydde jo nesten ingenting og har ikke feber lengre så….nå får vi bare se hva som skjer…

Oh my god for en dag!!!!!

Oscar sovnet først 22.30 i går kveld og har hatt en røff natt, veldig urolig så jeg var oppe flere ganger å sjekket han. Han sto opp 05.30 og hadde 39° i feber. Vi gikk å leverte Odin i barnehagen og ringte legen. Da vi skulle gå snødde det tett i tett og snøen la seg oppå isen. Kjempegøy 🙁

Jeg fikk en sms. Odin hadde hatt en ulykke i barnehagen. Han hadde bikket bakover med tripp/trapp stolen og gått i bakken med bakhodet først….Jeg var så stressa at jeg nesten ville spy. De mente det gikk greit da, så de måtte jo bare beholde han til observasjon. Jeg ringte F og forberedte han på at han muligens måtte rykke ut. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Oscar fikk panikkanfall hos legen og gråt hysterisk omtrent hele besøket. Hadde forhøyet CRP og halsbetennelse. Vi fikk resept på medisin og tok turen innom Nille på vei hjem for å kjøpe en premie til han. Han ville ha en brannbil som han har fra før hjemme. Men mammahjertet gjorde så vondt at han fikk den og en bil til og så sprang vi hjem.

Da hadde Odin spist litt og han skulle sove og de skulle vekke han hvert 30 min.

Jeg og F skulle på annsvarsgruppemøte i barnehagen til Oscar kl 14.00. Jeg måtte få i Oscar en dose medisin før den tid. Det gikk IKKE bra!!! Jeg ble spydd ned 3 ganger….før jeg fikk smuglet det i litt syltetøy og brukte 20 min på å få det i han…

Kveldsdosen ble også spydd opp et par ganger. Til slutt gav vi bare opp og håper han har fått i seg litt…

Jeg satt å gråt og kjeftet og sloss med Oscar og Fredrik prøvde også. Dagen endte i dusjen hvor jeg holdt en gråtende nedspydd Oscar i mine nedspydde armer og trøstet han. Mens jeg gråt så jeg skalv selv…

Han skal ha antibiotika i 10 DAGER!!!!! 

Hvordan i HELVETE skal vi klare det????

I natt må vi også stå opp flere ganger å sjekke Odin… oh joy 🙁 såååå jeg får vel gå å legge meg da:(

Ja da kom feberen til oss, nærmere bestemt Oscar. Lillebror hadde en liten runde for et par helger siden. Da jeg hentet Oscar i barnehagen i går hadde han noen rare utslett i og rundt munnen. Det går munn-hånd og fotsyken i barnehagen så jeg tenkte bare det var det, Oscar har hatt det før så jeg var ikke så bekymret. Han kan jo til og med gå i barnehagen med det. Men så kom feberen og da var barnehagen ute av ligninga…

Jeg dro på trening(far fikk ta seg av legging). Så nevner min søster at MHF sykdom kan man bare ha en gang og så er man imun…

Jeg ringte legevakta da jeg kom hjem for å høre med dem. De ble litt sånn; ææææ….allergi kanskje, men feber, oh det er vel ikke så bra…så en lege ringte meg og jeg måtte stå opp å sjekke respirasjon og feber flere ganger i løpet av natta…

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det ble ikke noe problem da, for Oscar var stort sett våken det meste av natta 🙁 våknet med feber igjen. Ikke så høy da men allmenntilstanden var/er ikke så bra. Skikkelig sliten og trøtt/rolig. Og ville ikke ha mat nesten i det hele tatt. Etter at vi hadde levert lillebror i barnehagen gikk vi på butikken og handlet alt Oscar elsker. Han ville ikke ha lollipoppis engang. Da er han dårlig…

Jeg ringte legekontoret og forklarte “ståa”. De ville jeg skulle se det ann til imorra… Jeg er rimelig sur for det nå. For etter både ibux og paracet lå Oscar og klaget i senga. Så imorra bærer det til legen for å si det sånn.

Det er forferdelig vanskelig å forholde seg til en syk Oscar. Han får ikke til å formidle til meg hvor han har vondt(nå tenker sikkert flere at jo’a sånn er det jo med barn da) men når de begynner å nærme seg 3 år så kan de fleste snakkes med og iallefall peke/få fram på et vis hvor de har vondt. Men sånn er det ikke med Oscar klumpen min stakkars. Der må vi bruke elimineringsmetoden. Altså sjekke ALT og finne ut av det sånn. Det er rimelig slitsomt både for oss og Oscar. Også her føler jeg at jeg kommer til kort…jeg som er mora hans burde jo klare å se/tolke hva som er galt med gutten. Men dengang ei…

Vi har tilbrakt det meste av dagen enten på sofaen eller i senga(Oscar har styrt hvor vi skulle være) og at jeg har prøvd å få i han nok væske…

Jeg håper de finner ut av noe imorgen, det er fælt å si det, men jeg håper nesten det er noe bakterielt for da kan han få medisin og bli bra. Istedenfor disse helvetes virusene.

Nå har jeg endelig ffått Oscar i seng etter alt for sein ettermiddagsdupp og skal straks til å stupe i seng selv, men må selvfølgelig legge sammen klær og vaske klær og rydde kjøkken m.m. som jeg ikke har fått gjort i løpet av dagen først.

Nå hører jeg en svært så urolig lillebror også på baby callen, så dette ser ut som skal bli en fantastisk natt…

Vi høres imorgen 😉

Så i dag klikka det for meg…

Jeg har hatt litt utfordringer med mitt temperament men synes selv(og har fått flere tilbakemeldinger på) at jeg har roet det KRAFTIG ned. Nå har det seg sånn at sikkert flere prøver å være så tålmodige med barna sine som de kan. Og dette inkluderer meg selvfølgelig. Men i dag smalt det…

Det er en bragd å klare å være tålmodig, snakke med “innestemme”, ikke hisse deg opp, forklare for barnet, være på deres nivå og bruke enkelt og forståelig språk til en hver tid.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mine gutter synes det er svært staselig å sparke mamma når hun skifter på dem. Og dette er ikke sånn lekesparking men hardt! Begge ler selvfølgelig frydefult når jeg blir irritert og sier nei. Det var Oscar som begynte med dette da han skjønte at å bruke st sin(han er 104cm og 19,5 kg) kunne fungere til hans fordel. Jeg er rimelig sterk så om han legger seg ned eller fysisk trasser er han en lett match jeg bare lemper han med meg. Med utrolig mange undrende blikk fra folk både i barnehagen og på butikken. Da jeg typ bærer ungen min ut etter dressen mens han hyler. Og lillebror lærer selvsagt av storebror og spraking er kjempe gøy. 

I dag ville ikke Oscar noe. Ikke spise, ikke kose, ikke leke og ihvertfall ikke kle på seg. Jeg var så pedagogisk jeg kunne og forklarte og styret på. Jeg trodde jeg hadde han på mitt lag da “PANG”!!!! Han samler beina tar sats og driver rett inn midt i haka mi(det gjør vondt enda)… Da klikka det for mora. Jeg ble så sint og jeg hylte og jeg kjeftet og han gråt men det hjalp ikke. Det bare brant i meg….Det gikk heldigvis fort over til oss begge og vi kom oss i barnehagen og jeg gikk hjem for å sove litt(Odin var oppe 05.15). 

Da kom “meltdown” nr 2. Jeg bare gråt og gråt. For en grusom, forferdelig, jævelig mor jeg er….tenk å ha så lite tålmodighet og skrike til den stakkars ungen. Jeg vet jo ikke hva han tenker, han kan jo ikke si det heller…Tenk å kjefte og hyle til en autist…jeg burde bures inne….Herregud hvor mange artikler har jeg ikke lest om at barn blir traumatiserte pga sånn oppførsel fra foreldrene…

Som regel når det renner over for meg nå. Tar jeg med meg en pute inn på badet, hyler inn i den og gråter hysterisk i 5 min. Så går jeg ut igjen og begynner på nytt.

For dere som leser dette å tenker at herregud da, det var da voldsomt. Prøv å ha 2 gutter ALENE hver eneste ettermiddag/kveld hver ukedag(mannen har jobbet kveld det siste året. Han har ikke noe valg da han kun er tillkallingsvikar). Gutta har pga dette blitt sinnsykt mammadalter og jeg får seriøst ikke 2 min i fred til å tisse engang… Da blir man litt sprø. Når man da i tillegg legger på byrden at jeg ikke har sovet en hel natt på snart 3 år, ja så er det jammen ikke lett…

Så nå ligger jeg her da under dyna og får seff ikke sove og vet at imorgen kommer nok en dag….

Det er helt sikkert flere der ute som har “mommy meltdowns”(håper jeg da, uten at det høres feil ut). Men akkurat i kveld føler jeg meg som verdens verste mor…

Men det kommer en dag imorra, hvor det er meldt helsikas til regn, men med blanke ark og fargestifter til. Hvis ungene ikke er permanent skada da selvfølgelig og de fargestiftene kommer Oscar til å spise opp for det pleier han å gjøre og Odin hater å tegne så ja, DETTA SKAL BLI GØY ;)….

Jeg kan jo ikke dedikere en hel blogg til bare Oscar og livet med han uten å nevne hans lillebror, nemlig lille Odin.

Odin var ikke planlagt. Han ble født 01.10.2014 et og et halvt år etter at Oscar ble født. Men bare 4 dagers mellomrom over. Da jeg ble gravid fikk vi litt panikk men vi hoppet raskt over på tanken om at disse “psudotvillingene” skulle bli verdens beste brødre. Da var vi ferdige omtrent samtidig med det meste, smokk, bleier m.m. Og vi tenkte at det var jo fint å ha to så tette i framtiden når vi skal på tusenfryd og på kino m.m, da kan de fø gjøre det samme 🙂

Da Odin ble født ble jeg satt igang 8 dager på overtid akkurat som med Oscar. Men denne fødselen gikk akkurat som den skulle og da Odin først fikk bestemt seg kom han raskt til verden. Ja raskt var det. Jordmødrene sa at det var noe av det kjappeste. De rakk nesten ikke å gjøre det de skulle. To press og popp så var Odin i våre liv. 

Oscar hadde barnevakt og var syk med halsbetennelse. Så jeg ville ikke være lenge på sykehuset. Odin kom til verden 01.40 og kl 12.30 morgenen etter satt vi i stua her hjemme. Jeg begynte å mase om å få dra hjem allerede et par timer rett etter fødselen. Så strakt Odin fikk godkjenning satt vi i bilen 😉

Oscar var veldig omsorgsfull mot sin lille baby bror. Gav han smokk, bamse og ville dele alt av mat og godis med han(så vi måtte passe godt på). Han koste med han og sprang og hentet meg om han gråt og prøve å gi han smokken. Oscar fikk ofte en flaske med melk da babyen ble ammet eller fikk flaske og det gjorde godt for oss alle. INGEN sjalusi i starten og svært lite enda.

Drømmen om at de skulle bli bestevenner satt i hjertene våre lenge…

Odin er veldig glad i broren sin. Han følger etter han, alt han gjør skal han herme etter. Leke med de samme lekene. Og han prøver iherdig å få kontakt med storebror. Det gjør så vondt å se hvor skuffet han blir. Og på nåværende tidspunkt er det jo umulig å forklare for han hvorfor det er som det er. Odin er ganske sjalu på storebror. Hvis jeg koser, leser, baser, skifter bleie på Oscar kommer Odin og skal blande seg inn… Jeg prøver så godt jeg kan å strekke meg så begge skal få. Og den dårlige samvittigheten RIVER i kroppen når jeg tenker på hvor mye tanker og energi jeg bruker på Oscar og ikke på Odin…

Jeg prøver å sette av “mammatid” til dem begge. Men det er ikke så lett. Men det som er vanskeligst er det å se hvor skuffet Odin blir…han prøver og prøver å få kontakt med Oscar. Vil gi han kos og leke med han, dele mat med han og danse og leke/le i sammen…Det gjør så ulidelig vondt at vårt største ønske om at våre to tette brødre mest sannsynlig ikke skal bli så tette og så nære som vi håpet…

Lille vakre, gode, snille, bestemte, stae, hissige og skjønne Odin. Sååå lik sin mor 😉 he he he. Han snakker og kommuniserer og kjefter og vil bestemme og koser og deler og er verdens fineste lillebror….

Når folk ser den overskriften så tenker sikkert flere av dere og spesielt dere som er foreldre at; er ikke det vanlig da? Det er da ikke bestandig jeg forstår mitt barn heller liksom….

Men la meg forklare hva jeg mener. Oscar er ikke så lett å få kontakt med. Det er som regel på hans premisser. Han ser sjelden i min retning når jeg snakker til han. Jeg ser at han hører det jeg sier men responsen er så som så. Noen dager er han veldig flink og “påkoblet” som vi kaller det her hjemme. Og noen dager kunne jeg like gjerne  ha pratet kinesisk føler jeg….

Oscar viste som jeg har nevnt tidligere tidlige tegn på at han hørte dårlig. Så det at han har mistet noe der må jo taes i betrakting. Så vi kan starte med hans positive sider. Han er veldig god på å bruke kroppen sin og er smart og problemløsende og sterk. Han finner ofte en løsning selv for å få viljen sin, går i kjøleskapet å henter juicen, følger meg opp i 2 etg for å legge seg m.m… Han kan vise hvis det er noe han ikke vil gjennom å riste på hodet…

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Men så kommer vi til den delen der det er noe han vil. Han henter meg ofte og følger meg dit han vil og så kommer utfordringene. Da begynner den ville gjettingen. Og om jeg ikke kommer fram til svaret fort nok blir han svært frustrert. Han nikker ikke eller svarer på spørsmål. Han kan lage lyder men det er ikke så lett å tolke dem bestandig. Han blir fort sinna og slår og sparker/klyper meg…Jeg prøver å være streng på det og oppfordrer han til å bruke ord og navngir ALT og bruker noe tegn til tale. Men utfordringene står i kø…

For at jeg skal forstå Oscar må han ha min fokus hele tiden. Jeg må alltid være et steg foran. Jeg må følge nøye med HELE tiden. Vil han ha tak i noe oppå bordet klatrer han opp og henter det selv. Vil han ha noe i skapet løfter jeg han opp og han får hente det. Han blir belønnet når han peker og prøver å si ordet. 

Men om broren tar bilen hans/eller boka hans og jeg ikke har sett det så er helvete løs. Da blir han veldig sint og frustrert og får ikke forklart meg hva som skjedde. Om jeg smører feil pålegg på brødskiva(han kunne ha spist det dagen før) nekter han å spise. 

Han vil ofte ikke kle på seg og da er det en kamp(ja fysisk hvor jeg med fysisk tvang bare MÅ gjøre det) da blir jeg ofte sparket om jeg gjør noe “feil”. 

Oscar hater å ha på seg sokker…og det er en utfordring i tillegg. Han blir sint helt plutselig og river dem av. Jeg aner ikke hvorfor. Han kan ha hatt dem på lenge og plutselig er det ikke greit…

Nå vil han ikke spise ting han elsket før(sånn har sikkert mange det) men han friker ut…

Det vanskeligste av alt er at jeg ikke kan forklare ting for Oscar. Hvis han ikke vil i butikken får jeg ikke han til å forstå at det er bare 5 min for å kjøpe et brød liksom. Da har han hyleanfall. Og når jeg ser at han virkelig vil fortelle meg noe og prøver å “snakke” og jeg ikke forstår. Han blir så frustrert og lei seg… det gjør så vondt. Vi sliter med å tolke kroppsspråket da han gjør så mange av de samme tingene når han er glad for eksempel gjør han det samme som når han er overstimulert…

Det er jammen ikke lett. Lillebroren er 1,5 år yngre og både snakker og kommuniserer og der har vi mye mindre vansker med å forstå hva han vil…

Jeg vet at Oscar høyst sannsynlig vil begynne å snakke snart(statestikken sier innen han er 5 år) men akkurat nå føles det som 50 år for lenge å vente. Jeg vil så gjerne forstå han og snakke med han ikke bare til han. Få respons. At han kan si hvordan han har det. Om det var noe i barnehagen som skjedde i dag. Hva han vil ha på brødskiva. Og at han er glad i meg….

Alt jeg vil i hele verden er å høre den lille gutten min snakke med meg…..