Da har vi hatt vårt 1 møte med Tronsletten. Det gikk vel både så bra som man kan forvente og så dårlig man kan forvente…
Oscar vil jo som kjent ikke ta av seg klær(lue/jakke) offentlig. Så vi tok på han tynn jakke og lue. Vi kom raskt inn til legen og Oscar fant noen biler osv å leke med.
Vi snakket med legen mens Oscsr styrte rundt. En sosionom var også tilstede og observerte han. Så ble han veldig varm og F ville ta sv han lua…da var det gjort. Anfallet var i gang. Han gråt og ula o.l som vanlig. Vi fikk ikke snakket så mye etter det. Oscar gikk inn i “bobla” si og var vanskelig å få kontakt med.
På den ene siden var dette kjempe trist og dumt. Da legen var en mann kunne potensielt Oscar ha hatt en god relasjon. På den andre siden fikk de jo fult innblikk i hva slags utfordringer vi har i vår hverdag med Oscar…
Vi fikk vite “planen” fremmover og dro hjem.
I dag kom “epikrisen” fra legen. Den var tøff. Der sto det både om det vi hadde sagt om historien til Oscar osv men også hans observasjoner…det er tøft og slitsomt å lese. Det er jo ingenting som kommer som et sjokk men det er allikevel vondt å lese. Jeg vet jo at Oscar hadde en “episode” og på den ene siden skulle jeg ønske han ikke hadde hatt det så legen fikk et “bedre” inntrykk. På den andre siden er det jo sånn Oscar kan være…jeg må bare lære meg å akseptere det.
Nå er vi spendte på “gangen” videre…Når, hvor, hva, hvilken, hvem osv…tankene spinner og magen slår knute. Det finnes INGENTING jeg kan gjøre uansett hvordan jeg vrir og vender på det…det gjør at det er vanskelig å sove…
