I går kveld var jeg veldig nervøs og engstelig for hvordan det skulle gå å levere Oscar i barnehagen i dag.
Han har sovet i min seng i natt og han har hatt en fin og rolig natt og sov helt til 07.15 🙂 Jeg derimot har flydd opp og sjekka lillebror hundre ganger og ordnet med drikke og skokk og kos og byssing. Hans tur til å få feber nå…:(
Vi fikk litt dårlig tid imorres da gutta sov litt lenge. Men jeg sto å smurte matpakke til Oscar og forberedte han på at han skulle i barnehagen å spise frokosten sin. Og da vi skulle kle på oss gikk det veldig fint og i vogna gikk det bra. Helt til vi kom til porten i barnehagen, da begynte han å gråte. Men det gikk over da jeg stilte dem utenfor døra og jeg gikk inn med ting og tang. Da ble han nysjerrig…og jeg hentet han og da bar han skikkelig glad. Han hoppet opp og ned og “snakket/ropte” på sitt språk. Kledde av seg selv og sprang inn i barnehagen 🙂
Jeg ble så lettet!!! Og jeg håper han får en fin dag. Jeg er hjemme med lillebror og han er IKKE en enkel pasient kan jeg fortelle 😉 he he he. Mer om dagen med lillebror i neste blogginnlegg 😉
I den siste tiden før påske ble det plutselig veldig vanskelig å levere Oscar i barnehagen. Han hylte og gråt og det vedvarte lenge. Den ene dagen vurderte jeg til og med å dra i fra jobb å hente han igjen da han hadde vært lei seg lenge…
Det har gått opp og ned med leveringen av Oscar. Men det har vært bare bra egentlig siden november/desember og helt fram til nå…Jeg vet selvfølgelig at ting går i bølgedaler og at barn har opp og nedturer, men det som gjør det vanskelig for meg som mor er at jeg ikke får snakket med Oscar. Han kan ikke fortelle meg hvorfor han ikke vil i barnehagen eller hvorfor han blir så lei seg ved levering…Det kan jo ikke de minste barna heller tenker du kanskje og det har du jo rett i. Men kanskje flere som er 3 år vil kunne klare å formidle på et vis hvordan de tenker og hva de føler? Ikke vet jeg, jeg er bare lei meg og frustrert…
Jeg VET at Oscar har det fint i barnehagen og at han har fine dager og gjør koselige og morsomme ting. Han får ekstra oppfølging og alt. Kanskje det bare er “trass” men det føles ikke sånn…og dette er noe av det verste med å være mamma; å måtte forlate ungen i krampegråt for å MÅTTE dra på jobben… Psyken min er virkelig ikke sterk nok til å takle det over lengre tid. Så når vi var å gikk tur i dag og gråten kom og jeg ligger her nå i senga med et snorketroll inntill meg vrenger magen seg og kvalmen og panikken kommer…
Hva er best? Hva er riktig? Gjør jeg det rette? Bør jeg jobbe mindre å ha han hjemme mer? Er jeg flink nok? Får jeg han til å forstå? Vil han tilgi meg? Får han angst? Er han redd? Har han vondt? Har han det bra? Får han traumer av dette???
Da var påskeferien over og Oscar har fått være hjemme med hele familien sin i en uke. Da vi var ute å gikk tur i dag begynte han å gråte da vi nærmet oss barnehagen. Jeg kjenner nervene spenne seg…
Vi har hatt en flott uke, selv om Oscar har vært litt syk. Ikke noe alvorlig, bare litt feber. Oscar blir flinkere og flinkere til å kommunisere. Han rister på hodet til nei og smiler stort til ja. Han henter oss og leder oss til det han vil og peker. Men ingen ord…:(
Han hadde bursdag i går og ble 3 år. Det føles så rart. Jeg fikk en kommentar av en venn her forleden og hun nevnte at jeg ofte sammenligner Oscar med “normale” barn når jeg skriver blogginnlegg og at dette kanskje kan bli lest feil. For hva er et “normalt” barn?
Jeg vet jo meget godt at mye er normalt og at det er stor differanse på alle barn. Ingen er like og alle har ulike evner. Jeg vil bare klargjøre for dere hva jeg mener er ulikt for Oscar og andre barn. Det er ut i fra hva jeg tror og oppfatter. Ut i fra det jeg ser på andre barn rundt oss på samme alder. Da ser vi hvordan Oscar skiller seg ut og hva han “mangler” og hva som er anderledes med han.
Når jeg skriver “normale” barn mener jeg gjennomsnittet. Altså hva som er antatt vanlig/normalt for et gjennomsnittlig barn på samme alder. Jeg er i det også fullstendig klar over at det finnes store avvik på så små barn. Men mitt barn er anderledes på så mange områder at han på den måten skiller seg ut. Etter en kort stund med Oscar vil hvem som helst reagere på han og merke at han er anderledes. Han SER ikke anderledes ut. Men man merker det på mye annet. Så jeg håper jeg nå har klargjort hva jeg mener når jeg skriver så det ikke blir noen missforståelser 🙂
Alle barn er unike og alle foreldre har utfordringer. Det er bare det at vi kanskje har litt flere enn de fleste andre og at en av våre største utfordringer nettopp er kommunikasjon. MEN! Vi jobber med det og vi ser en stadig forbedring på flere områder. Håper dere vil fortsette å lese bloggen og følge Oscars utvikling og jobben vi gjør, på godt og vondt og våre og Oscars opp og nedturer.
I dag 27.03.2016 ble lille, store Oscar 3 år. Tenk at det i dag er 3 år siden du kom til verden. Vi var livredde for å miste deg etter den tøffe opplevelsen vi hadde med fødselen. Vi gikk i panikkangst rus i flere mnd før vi til slutt slappet av og sluttet å være redd for at du skulle dø. Vi mistet deg nesten…
Men 3 år senere har vi verdens mest spesielle og fantastiske gutt. Hver dag er en gave! Vi har opp og nedturer men du lærer mamman din noe nytt til stadighet. Du lærer meg å elske hemningsløst, du lærer meg tolmodighet på et annet nivå. Du lærer meg å sette pris på de små tingene i livet. Du lærer meg at ingen er perfekt og det er heller ikke noe poeng i perfeksjon. Du lærer meg å være fornøyd med sånn som det er. Men du lærer meg også å aldri gi opp!!! Å jobbe mot et mål ute av synet. Å jobbe mot et håp og en plan og en bedre verden.
Du og lillebror er min verden. For meg er du perfekt! For meg er du ALT og du eier hjerte mitt og tiden min og tankene mine. Jeg vil alltid jobbe hardere for å bli en bedre mamma for deg for du fortjener alt jeg kan gi. Du og din fantastiske lillebror. Jeg ELSKER dere begge.
Jeg har mitt håp for deg kjære Oscar og en plan er lagt og en sti er tegnet. Men om det blir sånn vet en aldri. Men uansett hva som skjer skal jeg alltid stille opp. Jeg blir alltid med når du tar meg i hånda og leder meg dit du vil…Om du blir som du er for resten av livet har du hånda mi å holde i og jeg vil gå veien med deg.
ELSKER DEG min kjære, vakre, flinke, smarte, omsorgsfulle og lekene Oscar. Din mamma for ALLTID….♡
Vi har hatt vår første barnefrie natt på 1,5 år i natt faktisk. Og det gikk etter forholdene relativt bra. Odin sov hos min søster og Oscar sov hos foreldrene mine. Det var overraskende nok Odin som lagde mest drama da han våknet en del og lagde litt balluba. I form av snakking/roping og styr. Men ikke hyling og gråting da. Han hadde snakket litt om “mamma” og “pappa” i går kveld men det gikk bra!
Oscar gikk det strålende med. Vi forlot han før kveldsmat hos mine foreldre og det gikk sååååå fint å ta farvell. En god klem og så sprang han tilbake inn i stua. Det føltes helt rart men han blir jo stadig større og forstår nok mer og mer selv om han ikke får fotalt det til oss enda. Han blir flinkere og flinkere til å vise oss hva han vil og han blir stadig mer bestemt på å gjøre det HAN vil og ikke bare “følge strømmen”. Nye ord kommer oftere og han har begynt med “kakklingen” sin igjen ♡ Han hadde sovet nesten hele natta imellom bestebest og mommo og mammahjertet gledes!
Jeg og F dro hjem. Så på en film. Jeg la meg relativt tidlig. F sovnet på sofaen og jeg sov tungt i 8,5 timer….og våknet med stiv rygg, hodepine. Og en ENORM spirit 🙂
Begge gutta har nå feber så alle mine “her dkal vi rydde og organisere i påsken når vi begge har fri planer” blir lagt på is…
For det første var jeg og gutta på vår første gåtur noensinne uten vogn. Og vi gikk rundt i nabolaget i nesten en time. Det vil si vi gikk ikke så enormt langt da for Odin har en fart på omtrent minus. Men vi var i bevegelse i sammen alle tre i en times tid. Mommy and the boys liksom♡Oscar går jo mye på tur i barnehagen og elsker å springe og bestemme hvor vi skal gå. Og det fikk han og han stoppet og ventet og kom tilbake når jeg ropte om det. Når turen nærmet seg slutten og Oscar var ivrig på å komme hjem måtte jeg være litt streng og be han vente. Odin hadde stoppet opp foran ei jente i nabolaget som spilte fotball. Og han sto som vanlig å flørtet; båt, båt sa han(som betyr ball, bil og båt faktisk) he he he. Jeg sa til Oscar at vi går sammen og vi må vente på Odin. Da kom Oscar tilbake, gikk bort til sin bror, tok han i armen og dro han med seg…Jeg måtte le! Han ville hjem han og fant en løsning på dette problemet 🙂
Så kom vi inn og jeg hengte opp noen klær mens gutta så på barnetv. Jeg hadde satt fram litt frukt bl.annet et eple jeg hadde delt i to. Odin sto under stativet og “hjalp”(les ødela for) meg. Da kommer Oscar bort, han spiste på en halvdel av eplet og hadde det andre i hånda. Ja, ja tenkte jeg, da får jeg lage et nytt til Odin. Men Oscar kom bort og ville gi den andre halvdelen til Odin. Han prøvde å gi han det i hånda. Bobbo, æpla sa han….♡♡♡ men “bobbo” ville selvfølgelig ikke ha eple og ristet på hodet og dyttet han vekk…Så mamma skyndte seg å bryte inn å si at jeg har kjempelyst på eple Oscar og så snill du er som vil dele. Jeg satte meg på kne og tok en stor bit av eplet og Oscar smilte stort og Odin ble dritt forbanna for at jeg spiste eplet hans og DA skulle selvfølgelig han ha eplet…ja, ja…og sånn går nå dagene 😉 he he he
Nå sitter jeg hos frisøren og tenker litt…Jeg har valgt å ta litt vare på håret mitt, da sist gang var i høstferien i fjord. Gutta er i barnehagen og ja jeg har valgt å ha dem i barnehagen i dag for å ta litt vare på meg selv. De skal snart ha 6 dager fri hjemme med mamma og pappa faktisk. Han slapp å jobbe i påsken så nå gleder jeg ikke 💖
Som dere vet skriver jeg en blogg om hvordan det er å være mamman til en gutt som for tiden utredes for autisme. Jeg legger ut flere innlegg fra dagliglivet vårt både på godt og vondt. Og folk har meninger om det selvfølgelig. Det meste er positivt men også noen er negative og mener jegc eksponerer meg selv og min sønn og mener han tar skade av bloggen. Jeg setter pris på alle meninger og vil at folk skal vite at jeg har han i tankene når keg skriver. Det var en person som spurte meg om; tenk hvis Oscar leser bloggen din når han blir stor. Hun tenkte da at dette var en negativ ting…
Kanskje jeg er naiv men jeg tenker at han kanskje kommer til å sette pris på det jeg. Alt mamma gjorde for han og hvor hardt hun jobbet. At det ikke alltid var så lett. Men jeg håper det skinner igjennom at jeg ELSKER gutta mine av hele mitt hjerte. Jeg skriver for at folk skal forstå og ja også for at de skal forstå meg og ha empati med meg.
Jeg er en person som liker å stå i folkus. Jeg liker godt oppmerksomhet og at folk ser meg. Men grunnen til dette er det nok ikke alle som er klar over. Jeg kan sikkert for mange virke svært selvsikker og frampå, bestemt og ha klare meninger. Det er nok ikke feil heller, men dette er utenpå.
Jeg har siden jeg var ganske liten hatt et stort eksponeringsbehov. Jeg fikk en liten søster da jeg var 3,5 og hun “stjal” nok mye av min scenetid 😉 Hun ble veldig godt likt i familien og hun var/er nydelig pen og rolig og likanes og det var ikke så lett å konkurrere med. Men jeg elsker søsteren min for alt i verden.
Så da jeg begynte på skolen startet mobbingen og utestengingen. Men i monsettning til andre som blir mobbet gjorde jeg motstand i form av å eksponere meg selv enda mer. Jeg latet som jeg ikke brydde meg. Men jeg var/er forferdelig usikker på meg selv. Dette fortsatte jeg med hele veien i skoleløpet mitt. Jeg ville synes og ville høres. Jeg ville at verden skulle vite at jeg var her og at jeg var verdt noen ting. At jeg var smart, snill osv. Selv om jeg ikke var så populær eller så pen. Denne taktikken slo selvfølgelig galt hver eneste gang. Jeg ble et lett mål…Jeg ble utsatt for mobbing og trakassering, baksnakking og utestengning hele veien. Til og med på lærerskolen og i arbeidslivet.
Det var jo egentlig min egen feil og jeg burde nok ha endret taktikk. Men jeg var rett og slett for usikker. INGEN skulle se at jeg brydde meg, INGEN skulle vite at jeg tvilte og konstant trengte oppmerksomhet fra positive tilbakemeldinger fra venner/familie og kolleger.
Jeg var i avisen for en tid tilbake med min minste sønn Odin. Da var det en person som kalte meg oppmerksomhetshore, narsissist og psykisk syk. Dette var jo ganske drøyt å kaste ut av seg i all offentlighet. Men jeg må være så ærlig at jeg innrømmer hvordan noen kanskje kan ha den oppfatningen….kanskje ikke så ille og de betegnelsene liker jeg ikke. Men at jeg hadde et veldig behov for oppmerksomhet kan jeg ikke benekte.
Nå er det ikke sånn lengre. Selfølgelig liker man jo fremdeles å få oppmerksomhet og positive tilbakemeldinger og jeg blir veldig glad når folk ber meg om å stille opp som modell, synge i bryllypp og andre steder og jeg får være i avisen o.l. Men jeg kan fint sitte på fest nå uten å ha en mening om noe, eller sitte i møter på jobben å være stille. Jeg vet nå at jeg har en verdi og at jeg ikke trenger å høres hele tiden for at folk skal vite at jeg lever og at jeg er verdt noe.
Jeg har gode stabile venner rundt meg og en fantastisk familie som ofte stiller opp. De vet hvorfor jeg er som jeg er og dømmer ikke men velger heller å støtte og være der. Ikke minst har jeg en VIDUNDERLIG mann som elsker meg som jeg er på godt og vondt. Han vet også det meste om hvorfor jeg er som jeg er og hvorfor jeg reagerer som jeg gjør.
Jeg har MYE bedre selvtillit i dag. MEN!!! Det betyr ikke at jeg ikke kan brytes ned. Sånn som han i avisen. Det gjorde vondt. Og det at jeg ikke får sjansen til å vise “mitt nye voksne jeg” til folk jeg kjente før. Jeg tror nok at mange av dem vil dømme meg ut i fra den jeg var og ikke den jeg er nå. Men sånn er livet…Det må jeg bare tåle. Men jeg merker at når noen sletter meg fra Facebook og ikke vil svare meg på mld når jeg spør om jeg har gjort noe galt o.l. Så blir jeg enormt såret. Jeg er fremdeles den lille jenta inni meg som vil at alle skal like meg å være min venn og vite at jeg er snill osv…
Jeg kan ikke helt forstå slik oppførsel. Det er ikke alle mennesker jeg liker heller og sånn er livet. Men vi MÅ kunne snakke med hverandre og forklare hvorfor. Jeg vil gjerne vite om jeg gjør noe feil eller sier noe feil osv. Sånne ting stresser meg og gjør meg opprørt.
Jeg har negative sider jeg som alle andre og er ikke en perfekt person eller en perfekt mor. Men jeg har mange positive sider også. Jeg er snill, lojal og jeg elsker fsmilien min og vennene mine. Jeg stiller alltid opp når jeg kan og jeg er positiv og energisk..
Jeg håper folk i framtiden vil ta meg som jeg ER og ikke som jeg var. Og dømme meg ut i fra det jeg gjør NÅ og ikke ting jeg har gjort før. Dette er kanskje for mye å forlange og jeg har nok enda en lang vei å gå i forhold til å slutte å bry meg om det andre synes. Men jeg vil gjerne ha tilbakemeldinger. Men jeg trenger ikke nødvendigvis å være enig med deg bestandig 😜
Så dette lille innlegget var om meg. Der stjal jeg rampelyset atter en gang 😛
For dere som leste innlegget om Zalo, bæsj og hodepine fikk dere sikkert med dere at det endte i migreneanfall.
Vi hadde egentlig planer om en familiemiddag i går ettermiddag. Og jeg er en person som nesten aldri avlyser. I det siste har jeg blitt flinkere til å si nei, men jeg er en JA person i ryggraden. Du ringer, jeg springer 😉
Uansett, så ringte min far aka; bestebest.(Dette var før migrenemedisinen hadde “kicka inn”. Han lurte på når og hvor osv i forhold til middagen. Jeg var litt kort i tlf men sa at det ikke var så nøye for meg. Jeg tenkte jo at Når medisinen begynte å virke skulle det bli bedre. Mamma aka; mommo og bestebest sa de skulle komme om ca 30 min.
Jeg lagde og serverte lunsj til gutta og det tok litt tid før “hjelpen” kom. Jeg må innrømme at jeg ble litt sur for jeg hadde veldig bruk for avlastning akkurat da. Fredrik har jobbet hver eneste lørdag i over et år nå. Han har hatt en lørdag fri, det var da vi giftet oss…Og lørdager starter som regel tidlig og jeg er som regel aleine fram til minimum 14.00. Men det er også ofte overtid på lørdager. Jeg nevner dette for å sette tingene litt i perspektiv så det ikke høres ut som jeg bare sitter å syter 😉
Så tilbake til “historien”. Bestebest og mommo kom inn døra. Sa at alle middagsplaner med “hele” familien var avlyst. De skulle passe gutta og lage mat til bare oss og jeg skulle gå å legge meg noen timer!
Det var godt det!!! Sovnet fort som bare det, uforstyrret. Oscar holdt seg nede…Wow…Og hjemmelagede burgere til middag. For en service.
05.15 våkner av en fot i annsiktet. Odin som hyler og ler og hopper inne på sitt rom…MAMMA, MAMMA, MAMMA….! Oscar som sniker seg intill meg for litt morgenkos og DUNDRENDE hodepine. Å action;
Opp med gutta, tv på, juice i kopper, sette en brødeig. Odin driter….begge får en tur i badekaret. Litt tørre cheerios til frokost og litt eple mens vi venter på rundstykkene(glutenfrie selvfølgelig, så det tar dobbel så lang tid å lage).
På med klær og begge må seff smøres fra topp til tå da de begge er atopikere for sikkerhets skyld.
Ja, så henter mamma “nye” leker fra kjelleren. Jeg rulerer på lekene 1 gang i uka. Så hver lørdag får de noe “nytt” som har stått i kjelleren som de ikke har hatt tilgang på. Odin er skikkelig grinete og klenger og maser som bare det. Oscar styrer som vanlig med sitt.
Så kommer tiden da jeg skal bake ut rundstykker, Odin henger i beina på meg og klenger…Jeg prøver å være rask så jeg må innrømme at jeg ikke helt får med meg hva Oscar driver med bak ryggen min…
BIG MISSTAKE!!! Oscar har smurt inn hele seg med Zalo og benken og skapdørene og gulvet. Dette er en STOR zaloflaske så ja….nok zalo da ser du…og som om ikke det er nok har han driti.
Oscar opp i badekaret og spyles, det tar jo lang nok tid i og med at Zalo har en tendens til å sitte relativt godt. Mens Odin står å HYLER i vill sjalusi fordi ikke han også får bade.
Oscar ferdig dusjet og fått på nye klær…Odin får seg en dupp. Alle prinsipper om bare en dupp fløy nettopp ut av vinduet. Så var det bare å gå løs på gulvet da og benken, og skapet og vinduet faktisk….hvordan han klarte det må gudene vite…Å vaske vekk zalo fra et pergogulv er søren meg ikke enkelt gitt……tårene renner og svetten siler og Oscar kjører storbilen sin fram og tilbake over gulvet og ler…nå er vel hele huset Zalobefengt.
Den siste tiden har vi hatt det som vi ser på som store fremskritt med Oscar. Han er veldig “med” er aktiv og smiler mye. Viser oss tydelig hva han vil(fremdeles uten språk, men fysisk).
Han har blitt veldig flink til å ta imot beskjeder og gjennomføre dem. Selv mer abstrakte ting hvor vi ikke fysisk viser han hva vi mener. Eksempelvis satt jeg ute i gangen en morgen og kledde på Odin til barnehagen og som alltid topte jeg på Oscar for å forberede han på at det var hans tur. Jeg må alltid gå inn i stua å hente han, men plutselig sto han i gangen og hentet dressen sin og alt. Jeg smilte og klappet og roste han opp i skyene og lillebror klappet og lo med.
Han kommer mye fortere når vi roper nå og hår rett inn på badet bare jeg sier ordet tannpuss. Vi opplever ofte at han er i sin egen lille verden men vi ser at samspillet med lillebror blir bedre og bedre de både sloss og koser og kan til tider gjøre aktiviteter som gjemsel og tulleleker sammen.
En annen ting er at Oscar virker som at han oppfatter mer av det som foregår rundt han. Jeg satt å la sammen rene klær og lagde en haug på bordet, denne reiv han ned i leken sin. Jeg sa; nei, Oscar da, se hva du gjorde. Ja, ja mamma sin feil for å bruke hele bordet da. Min far lesset litt tøy tilbake men jeg sa det ikke var så farlig og at jeg kunne gjøre det oppe i fred. Det ble liggene noe tøy på gulvet og før jeg rakk å ta det opp kom Oscar rundt bordet og løftet det opp og det så ut som han prøvde å brette det og putte det tilbake i haugen på bordet. Da gråt jeg og faren min og jublet av glede. Og Oscar ble sååå stolt.
Han vil kle av og på seg selv og har fått en sterk vilje og trassanfallene begynner å stikke sitt hode frem(vi elsker det!!!) Men sliter litt med å finne balansen mellom å belønne han for at han kommuniserer og å ikke hele tiden gi han det han vil ha da…
Han leker mere “rollelek” med lekene sine. De både lager lyd(brannbil) og får mat og har ulike stemmer 🙂
Så her en dag da jeg skulle hente han i barnehagen, hadde jeg som jeg som regel gjør hentet lillebror først. Og han sprang inn i barnehagen til Oscar i det jeg begynte med påkledning. Jeg satte Oscar i vogna utenfor da han bar ferdig for å gå å hente Odin. Da vi kom ut sitter Oscar og “snakker” ogbtar på øynene sine, nesa og munnen. Han gjør det igjen og igjen og da jeg hører nøyere etter, hører jeg at ordene ligner på “orginalordene” aughe, euie, bapp, meenuin…Jeg ble såååå stolt. Hele veien hjem og hjemme og i mange dager har han holdt på. Både på seg selv, på meg og faren og på lillebror. Han tar på oss og sier det og vil at vi skal gjøre det på han!
Mange små fremskritt men også noen store utfordringer å hanskes med… Men dette innlegget skal være positivt 😉
