Som jeg skrev i innlegget om “Hjemme med lillebror” har jeg blitt kalt en “legehore” og mange mener nok at jeg drar litt vel ofte til legen med ungene mine. Dette er hvorfor;
Dere som har lest de tidligere postene vet at vi hadde en tøff tid med Oscar, både svangerskapet og fødselen var hard. Han hadde mye mageproblemer i starten og hadde feberkramper som en gang resulterte i en pustestans og bortfall. Ambulansen kom på døra og gav han de nødvendige medisinene han trengte og det gikk bra. Jeg var da alene da F var på jobbreise. Etter det var vi flere turer ned på sykehuset midt på natten for at Oscar skulle få hjelp til å puste og medisiner o.l. Han hadde mye falsk krupp og slet med å puste.
Da Odin var litt over 2 mnd i julen 2014. Ble han skikkelig syk. Vi dro på legevakten 30.12 og ble sendt hjem igjen. De mente han bare var forkjølet og at vi var litt overbeskyttende. Men han ble stadig verre. Vi sov på skift. Så 2 nyttårsdag står jeg opp, pappan hadde nattskiftet og styrte litt med Oscar. Odin slet veldig med å puste. Brystkassa var som en strek. Jeg ringte legevakten og de var rimrlig oppgitt og sa at jeg hadde jo vært der noen dager i forveien men fikk komme en tur til om jeg mente det var absolutt nødvendig. Jeg dro rett ned. På vei ned i bilen, da vi var kommet nesten til sykehuset sluttet Odin å puste! Jeg sto ved et rødt lys og kroppen ble helt kald. Jeg ble kvalm og svimmel. Kjørte så fort jeg kunne til legevakten. Parkerte ulovlig og sprang inn. Da jeg løftet setet kom han litt til seg selv igjen så jeg stilte meg i kø….Så kom jeg til meg selv og tenkte at jeg kan jo ikke stå i kø og da sprang jeg inn i glassburet og sa; han sluttet å puste jeg må ha hjelp. Damen åpnet buret og tok ungen. Han var helt hvit. Hun sprang bak med han og jeg etter…3 leger og 4 sykepleiere og oksygen og adrenalin og “you name it”….Det jeg tenkte på var at vi kom til å få bot for jeg sto parkert på handykap…Jeg var i sjokk. Vi ble lagt inn og observert og sjekket 24 timer i døgnet. Da vi fikk oss et rom og Odin sov og jeg satt der kom det en sykepleier bort til meg og spurte om det gikk bra med meg. Jeg knakk helt sammen…Vi var innlagt i over en uke…Dette var en av flere skremmende opplevelser vi har hatt. Så “legehore” ja, ja, gjerne det. Men bedre “safe than sorry” …
I påsken ble Oscar syk med feber. På mandag ble Odin smittet. Å være hjemme med de to gutta er to vilt ulike verdener. Oscar er rolig og enkel på sitt vis. Pleier ikke å være så masete, men det er vanskelig å tolke han. Hvor han har vondt og hva han vil osv.
Odin derimot er en UTFORDRING…Han er kravstor, masete og krevende. Han kjefter og sutrer og NEI er det eneste ordet jeg hører 😉 he he he. Han sier nei til alt og ombestemmer seg 2 sek etterpå. Han har svært høy feber så vi skal ta oss en tur til legen i dag.
Vi har byttet fastlege så jeg håper vi får litt bedre oppfølging av den nye legen. Jeg vil ikke legge ut for mye her offentlig om den gamle legen men kort oppsummert var vi ikke fornøyd med oppfølging og følte ikke den forståelsen og engasjementet vi trenger da vi har et barn som Oscar bl.annet.
Nå skal jeg og Odin straks gå nedover til den nye legen å få sjekket han ut. Flere har beskyldt meg for å være en “legehore” da jeg ofte er å finne på legekontoret men etter flere uhyre tøffe opplever der ungene hang i en tynn tråd er jeg heller føre var 🙂 Les eget innlegg om “Nesten borte” for mer info om dette 🙂
I dag feiret Oscar bursdagen sin i barnehagen. I fjord ville han ikke feires så jeg var litt spendt på hvordan det skulle gå…
Det gikk over all forventing. Han hadde en fantastisk feiring. Fikk krone(som han hadde pyntet selv) og kappe. Og barnehagen tok mange fine bilder som jeg fikk se når jeg kom å hentet han. De skulle sende dem på mail i tillegg 🙂
Jeg er så glad for at feiringen ble fin og jeg er så glad for at de er så flinke i barnehagen! Til helga skal vi ha familiebursdag og barnebursdag. Jeg skal bruke uka til å bake og organisere 🙂 Jeg håper det blir bra…
Kanskje noen lurer på hvorfor vi har store feiringer når Oscar er som han er. Men det er vel nettopp derfor vi gjør det. Så han skal bli vant til det og komfortabel med det…Det er det vi håper iallefall. Og funker ikke det så slutter vi. Men vi har fått tips om jo mer vi “venner han til” når han er liten jo bedre er det. Så da får vi håpe “ekspertene” har rett. Men når Oscar blir større skal han selvfølgelig få bestemme dette helt selv 🙂
Statuser fra de festene kommer etter at de har vært 🙂
I går kveld var jeg veldig nervøs og engstelig for hvordan det skulle gå å levere Oscar i barnehagen i dag.
Han har sovet i min seng i natt og han har hatt en fin og rolig natt og sov helt til 07.15 🙂 Jeg derimot har flydd opp og sjekka lillebror hundre ganger og ordnet med drikke og skokk og kos og byssing. Hans tur til å få feber nå…:(
Vi fikk litt dårlig tid imorres da gutta sov litt lenge. Men jeg sto å smurte matpakke til Oscar og forberedte han på at han skulle i barnehagen å spise frokosten sin. Og da vi skulle kle på oss gikk det veldig fint og i vogna gikk det bra. Helt til vi kom til porten i barnehagen, da begynte han å gråte. Men det gikk over da jeg stilte dem utenfor døra og jeg gikk inn med ting og tang. Da ble han nysjerrig…og jeg hentet han og da bar han skikkelig glad. Han hoppet opp og ned og “snakket/ropte” på sitt språk. Kledde av seg selv og sprang inn i barnehagen 🙂
Jeg ble så lettet!!! Og jeg håper han får en fin dag. Jeg er hjemme med lillebror og han er IKKE en enkel pasient kan jeg fortelle 😉 he he he. Mer om dagen med lillebror i neste blogginnlegg 😉
I den siste tiden før påske ble det plutselig veldig vanskelig å levere Oscar i barnehagen. Han hylte og gråt og det vedvarte lenge. Den ene dagen vurderte jeg til og med å dra i fra jobb å hente han igjen da han hadde vært lei seg lenge…
Det har gått opp og ned med leveringen av Oscar. Men det har vært bare bra egentlig siden november/desember og helt fram til nå…Jeg vet selvfølgelig at ting går i bølgedaler og at barn har opp og nedturer, men det som gjør det vanskelig for meg som mor er at jeg ikke får snakket med Oscar. Han kan ikke fortelle meg hvorfor han ikke vil i barnehagen eller hvorfor han blir så lei seg ved levering…Det kan jo ikke de minste barna heller tenker du kanskje og det har du jo rett i. Men kanskje flere som er 3 år vil kunne klare å formidle på et vis hvordan de tenker og hva de føler? Ikke vet jeg, jeg er bare lei meg og frustrert…
Jeg VET at Oscar har det fint i barnehagen og at han har fine dager og gjør koselige og morsomme ting. Han får ekstra oppfølging og alt. Kanskje det bare er “trass” men det føles ikke sånn…og dette er noe av det verste med å være mamma; å måtte forlate ungen i krampegråt for å MÅTTE dra på jobben… Psyken min er virkelig ikke sterk nok til å takle det over lengre tid. Så når vi var å gikk tur i dag og gråten kom og jeg ligger her nå i senga med et snorketroll inntill meg vrenger magen seg og kvalmen og panikken kommer…
Hva er best? Hva er riktig? Gjør jeg det rette? Bør jeg jobbe mindre å ha han hjemme mer? Er jeg flink nok? Får jeg han til å forstå? Vil han tilgi meg? Får han angst? Er han redd? Har han vondt? Har han det bra? Får han traumer av dette???
Da var påskeferien over og Oscar har fått være hjemme med hele familien sin i en uke. Da vi var ute å gikk tur i dag begynte han å gråte da vi nærmet oss barnehagen. Jeg kjenner nervene spenne seg…
Vi har hatt en flott uke, selv om Oscar har vært litt syk. Ikke noe alvorlig, bare litt feber. Oscar blir flinkere og flinkere til å kommunisere. Han rister på hodet til nei og smiler stort til ja. Han henter oss og leder oss til det han vil og peker. Men ingen ord…:(
Han hadde bursdag i går og ble 3 år. Det føles så rart. Jeg fikk en kommentar av en venn her forleden og hun nevnte at jeg ofte sammenligner Oscar med “normale” barn når jeg skriver blogginnlegg og at dette kanskje kan bli lest feil. For hva er et “normalt” barn?
Jeg vet jo meget godt at mye er normalt og at det er stor differanse på alle barn. Ingen er like og alle har ulike evner. Jeg vil bare klargjøre for dere hva jeg mener er ulikt for Oscar og andre barn. Det er ut i fra hva jeg tror og oppfatter. Ut i fra det jeg ser på andre barn rundt oss på samme alder. Da ser vi hvordan Oscar skiller seg ut og hva han “mangler” og hva som er anderledes med han.
Når jeg skriver “normale” barn mener jeg gjennomsnittet. Altså hva som er antatt vanlig/normalt for et gjennomsnittlig barn på samme alder. Jeg er i det også fullstendig klar over at det finnes store avvik på så små barn. Men mitt barn er anderledes på så mange områder at han på den måten skiller seg ut. Etter en kort stund med Oscar vil hvem som helst reagere på han og merke at han er anderledes. Han SER ikke anderledes ut. Men man merker det på mye annet. Så jeg håper jeg nå har klargjort hva jeg mener når jeg skriver så det ikke blir noen missforståelser 🙂
Alle barn er unike og alle foreldre har utfordringer. Det er bare det at vi kanskje har litt flere enn de fleste andre og at en av våre største utfordringer nettopp er kommunikasjon. MEN! Vi jobber med det og vi ser en stadig forbedring på flere områder. Håper dere vil fortsette å lese bloggen og følge Oscars utvikling og jobben vi gjør, på godt og vondt og våre og Oscars opp og nedturer.
I dag 27.03.2016 ble lille, store Oscar 3 år. Tenk at det i dag er 3 år siden du kom til verden. Vi var livredde for å miste deg etter den tøffe opplevelsen vi hadde med fødselen. Vi gikk i panikkangst rus i flere mnd før vi til slutt slappet av og sluttet å være redd for at du skulle dø. Vi mistet deg nesten…
Men 3 år senere har vi verdens mest spesielle og fantastiske gutt. Hver dag er en gave! Vi har opp og nedturer men du lærer mamman din noe nytt til stadighet. Du lærer meg å elske hemningsløst, du lærer meg tolmodighet på et annet nivå. Du lærer meg å sette pris på de små tingene i livet. Du lærer meg at ingen er perfekt og det er heller ikke noe poeng i perfeksjon. Du lærer meg å være fornøyd med sånn som det er. Men du lærer meg også å aldri gi opp!!! Å jobbe mot et mål ute av synet. Å jobbe mot et håp og en plan og en bedre verden.
Du og lillebror er min verden. For meg er du perfekt! For meg er du ALT og du eier hjerte mitt og tiden min og tankene mine. Jeg vil alltid jobbe hardere for å bli en bedre mamma for deg for du fortjener alt jeg kan gi. Du og din fantastiske lillebror. Jeg ELSKER dere begge.
Jeg har mitt håp for deg kjære Oscar og en plan er lagt og en sti er tegnet. Men om det blir sånn vet en aldri. Men uansett hva som skjer skal jeg alltid stille opp. Jeg blir alltid med når du tar meg i hånda og leder meg dit du vil…Om du blir som du er for resten av livet har du hånda mi å holde i og jeg vil gå veien med deg.
ELSKER DEG min kjære, vakre, flinke, smarte, omsorgsfulle og lekene Oscar. Din mamma for ALLTID….♡
Vi har hatt vår første barnefrie natt på 1,5 år i natt faktisk. Og det gikk etter forholdene relativt bra. Odin sov hos min søster og Oscar sov hos foreldrene mine. Det var overraskende nok Odin som lagde mest drama da han våknet en del og lagde litt balluba. I form av snakking/roping og styr. Men ikke hyling og gråting da. Han hadde snakket litt om “mamma” og “pappa” i går kveld men det gikk bra!
Oscar gikk det strålende med. Vi forlot han før kveldsmat hos mine foreldre og det gikk sååååå fint å ta farvell. En god klem og så sprang han tilbake inn i stua. Det føltes helt rart men han blir jo stadig større og forstår nok mer og mer selv om han ikke får fotalt det til oss enda. Han blir flinkere og flinkere til å vise oss hva han vil og han blir stadig mer bestemt på å gjøre det HAN vil og ikke bare “følge strømmen”. Nye ord kommer oftere og han har begynt med “kakklingen” sin igjen ♡ Han hadde sovet nesten hele natta imellom bestebest og mommo og mammahjertet gledes!
Jeg og F dro hjem. Så på en film. Jeg la meg relativt tidlig. F sovnet på sofaen og jeg sov tungt i 8,5 timer….og våknet med stiv rygg, hodepine. Og en ENORM spirit 🙂
Begge gutta har nå feber så alle mine “her dkal vi rydde og organisere i påsken når vi begge har fri planer” blir lagt på is…
For det første var jeg og gutta på vår første gåtur noensinne uten vogn. Og vi gikk rundt i nabolaget i nesten en time. Det vil si vi gikk ikke så enormt langt da for Odin har en fart på omtrent minus. Men vi var i bevegelse i sammen alle tre i en times tid. Mommy and the boys liksom♡Oscar går jo mye på tur i barnehagen og elsker å springe og bestemme hvor vi skal gå. Og det fikk han og han stoppet og ventet og kom tilbake når jeg ropte om det. Når turen nærmet seg slutten og Oscar var ivrig på å komme hjem måtte jeg være litt streng og be han vente. Odin hadde stoppet opp foran ei jente i nabolaget som spilte fotball. Og han sto som vanlig å flørtet; båt, båt sa han(som betyr ball, bil og båt faktisk) he he he. Jeg sa til Oscar at vi går sammen og vi må vente på Odin. Da kom Oscar tilbake, gikk bort til sin bror, tok han i armen og dro han med seg…Jeg måtte le! Han ville hjem han og fant en løsning på dette problemet 🙂
Så kom vi inn og jeg hengte opp noen klær mens gutta så på barnetv. Jeg hadde satt fram litt frukt bl.annet et eple jeg hadde delt i to. Odin sto under stativet og “hjalp”(les ødela for) meg. Da kommer Oscar bort, han spiste på en halvdel av eplet og hadde det andre i hånda. Ja, ja tenkte jeg, da får jeg lage et nytt til Odin. Men Oscar kom bort og ville gi den andre halvdelen til Odin. Han prøvde å gi han det i hånda. Bobbo, æpla sa han….♡♡♡ men “bobbo” ville selvfølgelig ikke ha eple og ristet på hodet og dyttet han vekk…Så mamma skyndte seg å bryte inn å si at jeg har kjempelyst på eple Oscar og så snill du er som vil dele. Jeg satte meg på kne og tok en stor bit av eplet og Oscar smilte stort og Odin ble dritt forbanna for at jeg spiste eplet hans og DA skulle selvfølgelig han ha eplet…ja, ja…og sånn går nå dagene 😉 he he he
Nå sitter jeg hos frisøren og tenker litt…Jeg har valgt å ta litt vare på håret mitt, da sist gang var i høstferien i fjord. Gutta er i barnehagen og ja jeg har valgt å ha dem i barnehagen i dag for å ta litt vare på meg selv. De skal snart ha 6 dager fri hjemme med mamma og pappa faktisk. Han slapp å jobbe i påsken så nå gleder jeg ikke 💖
Som dere vet skriver jeg en blogg om hvordan det er å være mamman til en gutt som for tiden utredes for autisme. Jeg legger ut flere innlegg fra dagliglivet vårt både på godt og vondt. Og folk har meninger om det selvfølgelig. Det meste er positivt men også noen er negative og mener jegc eksponerer meg selv og min sønn og mener han tar skade av bloggen. Jeg setter pris på alle meninger og vil at folk skal vite at jeg har han i tankene når keg skriver. Det var en person som spurte meg om; tenk hvis Oscar leser bloggen din når han blir stor. Hun tenkte da at dette var en negativ ting…
Kanskje jeg er naiv men jeg tenker at han kanskje kommer til å sette pris på det jeg. Alt mamma gjorde for han og hvor hardt hun jobbet. At det ikke alltid var så lett. Men jeg håper det skinner igjennom at jeg ELSKER gutta mine av hele mitt hjerte. Jeg skriver for at folk skal forstå og ja også for at de skal forstå meg og ha empati med meg.
Jeg er en person som liker å stå i folkus. Jeg liker godt oppmerksomhet og at folk ser meg. Men grunnen til dette er det nok ikke alle som er klar over. Jeg kan sikkert for mange virke svært selvsikker og frampå, bestemt og ha klare meninger. Det er nok ikke feil heller, men dette er utenpå.
Jeg har siden jeg var ganske liten hatt et stort eksponeringsbehov. Jeg fikk en liten søster da jeg var 3,5 og hun “stjal” nok mye av min scenetid 😉 Hun ble veldig godt likt i familien og hun var/er nydelig pen og rolig og likanes og det var ikke så lett å konkurrere med. Men jeg elsker søsteren min for alt i verden.
Så da jeg begynte på skolen startet mobbingen og utestengingen. Men i monsettning til andre som blir mobbet gjorde jeg motstand i form av å eksponere meg selv enda mer. Jeg latet som jeg ikke brydde meg. Men jeg var/er forferdelig usikker på meg selv. Dette fortsatte jeg med hele veien i skoleløpet mitt. Jeg ville synes og ville høres. Jeg ville at verden skulle vite at jeg var her og at jeg var verdt noen ting. At jeg var smart, snill osv. Selv om jeg ikke var så populær eller så pen. Denne taktikken slo selvfølgelig galt hver eneste gang. Jeg ble et lett mål…Jeg ble utsatt for mobbing og trakassering, baksnakking og utestengning hele veien. Til og med på lærerskolen og i arbeidslivet.
Det var jo egentlig min egen feil og jeg burde nok ha endret taktikk. Men jeg var rett og slett for usikker. INGEN skulle se at jeg brydde meg, INGEN skulle vite at jeg tvilte og konstant trengte oppmerksomhet fra positive tilbakemeldinger fra venner/familie og kolleger.
Jeg var i avisen for en tid tilbake med min minste sønn Odin. Da var det en person som kalte meg oppmerksomhetshore, narsissist og psykisk syk. Dette var jo ganske drøyt å kaste ut av seg i all offentlighet. Men jeg må være så ærlig at jeg innrømmer hvordan noen kanskje kan ha den oppfatningen….kanskje ikke så ille og de betegnelsene liker jeg ikke. Men at jeg hadde et veldig behov for oppmerksomhet kan jeg ikke benekte.
Nå er det ikke sånn lengre. Selfølgelig liker man jo fremdeles å få oppmerksomhet og positive tilbakemeldinger og jeg blir veldig glad når folk ber meg om å stille opp som modell, synge i bryllypp og andre steder og jeg får være i avisen o.l. Men jeg kan fint sitte på fest nå uten å ha en mening om noe, eller sitte i møter på jobben å være stille. Jeg vet nå at jeg har en verdi og at jeg ikke trenger å høres hele tiden for at folk skal vite at jeg lever og at jeg er verdt noe.
Jeg har gode stabile venner rundt meg og en fantastisk familie som ofte stiller opp. De vet hvorfor jeg er som jeg er og dømmer ikke men velger heller å støtte og være der. Ikke minst har jeg en VIDUNDERLIG mann som elsker meg som jeg er på godt og vondt. Han vet også det meste om hvorfor jeg er som jeg er og hvorfor jeg reagerer som jeg gjør.
Jeg har MYE bedre selvtillit i dag. MEN!!! Det betyr ikke at jeg ikke kan brytes ned. Sånn som han i avisen. Det gjorde vondt. Og det at jeg ikke får sjansen til å vise “mitt nye voksne jeg” til folk jeg kjente før. Jeg tror nok at mange av dem vil dømme meg ut i fra den jeg var og ikke den jeg er nå. Men sånn er livet…Det må jeg bare tåle. Men jeg merker at når noen sletter meg fra Facebook og ikke vil svare meg på mld når jeg spør om jeg har gjort noe galt o.l. Så blir jeg enormt såret. Jeg er fremdeles den lille jenta inni meg som vil at alle skal like meg å være min venn og vite at jeg er snill osv…
Jeg kan ikke helt forstå slik oppførsel. Det er ikke alle mennesker jeg liker heller og sånn er livet. Men vi MÅ kunne snakke med hverandre og forklare hvorfor. Jeg vil gjerne vite om jeg gjør noe feil eller sier noe feil osv. Sånne ting stresser meg og gjør meg opprørt.
Jeg har negative sider jeg som alle andre og er ikke en perfekt person eller en perfekt mor. Men jeg har mange positive sider også. Jeg er snill, lojal og jeg elsker fsmilien min og vennene mine. Jeg stiller alltid opp når jeg kan og jeg er positiv og energisk..
Jeg håper folk i framtiden vil ta meg som jeg ER og ikke som jeg var. Og dømme meg ut i fra det jeg gjør NÅ og ikke ting jeg har gjort før. Dette er kanskje for mye å forlange og jeg har nok enda en lang vei å gå i forhold til å slutte å bry meg om det andre synes. Men jeg vil gjerne ha tilbakemeldinger. Men jeg trenger ikke nødvendigvis å være enig med deg bestandig 😜
Så dette lille innlegget var om meg. Der stjal jeg rampelyset atter en gang 😛
