Hjemme

Oscar var en blid og snill baby. Han spiste godt og sov god og jeg kjente at jeg sakte men sikkert kunne slappe av. Han sov mellom meg og pappan og faren sluttet å våkne å sjekke han. Og etterhvert kom mine barselstårer. Når jeg til slutt forstod at han ikke skulle dø. Men en liten isklump ble igjen i hjertet. Den slapp liksom ikke. Noe er det…bare vent…

Oscar vokste og ble god og rund. Han var blid og aktiv og snill. Rolig og flink til å leke alene og underholde seg selv. Maste nesten aldri. Han sov godt på natta i egen seng. Alt var enkelt med Oscar. Han spiste alt, nattamming sluttet han med av seg selv. Ja alt gikk på skinner. Han var med oss å reiste til syden og elsket å bade og sand/strand.Han var en skikkelig kosegutt og sjarmerte alle i senk med de store blå øynene sine og lure smil. Kyss og kos øste han ut med og var veldig snill mot andre barn. Delte lekene sine og observerte og hermet. Men Oscar sa ikke så mye, nesten ingenting. Og hadde mye ørebetennelser…

Første uka på sykehuset

Fordi fødselen var så dramatisk var Oscar veldig sliten og apatisk og ville ikke spise. Jeg måtte vekke han flerfoldige ganger i døgnet og tvinge i han mat. Han fikk gulsott og hjertelyden(susing på hjertet) ville ikke bli borte. Altså klaffen i hjertet som normalt skal lukke seg etter det 1 døgnet gjorde ikke det. Oscar sov oppå/inntil meg eller pappaen hele tiden. Faren våknet flere ganger på natta og måtte sjekke at han pustet og var i live. Dag 4 begynte de å forberede oss på at vi kanskje måtte operere hjertet hans. Dagen etter skulle de gjøre det…2 leger møtte opp dag 5 for å lytte. Jeg og faren pustet knapt og jeg var så anspent i kroppen at jeg hadde krampe i armene uten at jeg i det hele tatt merket det. De snudde seg så på hverandre. Vi hører ingenting nå sa den ene. HØRER INGENTING!!! ER HAN DØD??? Nei, lyden er borte, altså klaffen har lukket seg. Dere kan få dra hjem i dag…lettelse og redsel fylte meg…Hjem, virkelig??? Men, men, men…hva hvis at…

Fødselen

Oscar ble estimert til å være veldig stor. Jeg måtte igjennom sukkersyketester m.m. underveis. Men ingen utslag på noe av det, bare en STOR unge. Som ikke ville ut, så vi måtte sette i gang fødselen 8 dager over termin. Fødselen var veldig traumatisk. Med stressrier fra 1 rie og en super intens opplevelse. Det verste var mot slutten da jeg skulle presse han ut. Han kom sidelengs og ble sittende fast. Hjerterytmen forsvant og fostervannet ble grønt. Hvilket indikerer at babyen må ut FORT. I ettertid sa legene at de ikke burde ha ventet så lenge og muligens gått for et keisersnitt men nå var det for seint. De måtte hjelpe han ut med vakum. 8 personer var til stede og de røsket ungen avgårde når han kom ut. Ingen klipping av navlesnor eller hei til mamma eller noe. Rett bort på gjennopplivingsbordet. Han var helt hvit og øynene rullet bak i hodet på han. Responderte ikke i det hele tatt og ingen gråt. De ga han oksygen og sugde ut greier og røsket og ristet han. Det tok 10 min før vi hørte hans 1 lyd. Jeg og pappan begynte å forberede oss på at han ikke skulle puste… men han gjorde det og lettelsen var stor. Samtidig kjente jeg et iskaldt grep om hjertet og jeg klarte ikke å slippe tårene til. Jeg gikk inn i overlevelsesmodus. Han kan forsvinne når som helst og nå må de sjekke hjertet hans. Jeg klarte ikke å knytte meg til han før jeg visste at han ikke skulle dø nå snart…

Ultralyd uke 12

Da jeg fant ut at jeg var gravid ble jeg som de fleste andre svært lykkelig. Men det var noe bakerst i hodet som sa meg at noe ikke var som det skulle. Alle rundt oss ble veldig glade og planlegging og forventninger til den lille begynte. Jeg klarte ikke å være bare glad før ultralyden i uke 12. Vi bestemte oss for å ta en tidlig ultralyd og på den viste det seg at fosteret hadde forhøyd nakkefold. Et iskaldt tak grep om hjertet mitt…dette som jeg hadde misstenkt fra starten av ble nå en realitet. Det ble tatt flerfoldige tester, bl.annet en morkakebiopsi for å sjekke genene. Og mange ultralyder for å finne ut om det var noe galt med hjertet hans. Heldigvis var det ingenting feil med genene hans(ingen kromosomfeil) og hjertet kan de ikke utelukke før han er 5 år men det ser også heldigvis bra ut så langt…Men et sted langt inne i kroppen ville ikke min sjel slippe tanken på at “noe” fremdeles ikke var som det skulle… 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! 🙂

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere – det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen