Jeg har gått å lagt meg nå og da begynner tankene å spinne… Jeg kan ikke noe for det men jeg gruer meg til imorra!
Det er fremdeles kaldt ute og da Må Oscar ha jakke og lue på seg. Som han mest sannsynlig ikke vil ta av. Og det må han jo så da ligger jeg å tenker på hvordan det skal gå…
Vil han få anfall? Vil det vare lenge? Vil vi få gjennomført undersøkelsen og vil legen få gjort det han skal?
Det er jo ikke vits i å ta sorgene på forskudd og F skal bli med å hjelpe meg og Oscar, men jeg kan ikke noe for det. Jeg synes det er pinlig og flaut og ekkelt og fælt også for Oscar. Jeg HATER at jeg ikke får han til å forstå og at jeg ikke er flink nok til å være tålmodig og ikke bry meg om hva andre synes.
Jeg bare ligger her og grubler og gruer meg…
Hmm, det lille jeg vet om autister er at du må være fryktelig hard og direkte med dem. Så hvorfor ikke bare bruke makt?
Jeg tror du kan prøve å få ham til å “forstå” så mye du vil annet enn å bare irritere og å forvirre ham.
Det sies at autisme er 100% manndom. Og menn forstår makt. Men de forstår ikke forklaringer.
Vi lar sjelden Oscar få bestemme selv. Jeg må jo bare tvinge han og gjøre ting med makt. Men jeg prøver i tillegg å forklare hvorfor jeg gjør ting. Det synes jeg er viktig. For det virker som han forstår mer og mer av det som foregår rundt han. Men akkurat hva som er riktig og feil er jeg glad for at vi får veiledning på etterhvert som han kommer inn i systemet. Alle rundt han kommer til å få “opplæring/veiledning” men vi må ikke glemme at ALLE barn er ulike, selv de med samme diagnose. Så det er ikke nødvendigvis kum 1 metode som fungerer og er den riktige bestandig 🙂 men dette finner vi ut av etterhvert som tiden går. Vårt største håp er at språket snart skal komme på plass og at vi kan jobbe mer ut i fra det 🙂 tiden vil vise og vi holder dere oppdatert 🙂
Mvh Meg