I den siste tiden før påske ble det plutselig veldig vanskelig å levere Oscar i barnehagen. Han hylte og gråt og det vedvarte lenge. Den ene dagen vurderte jeg til og med å dra i fra jobb å hente han igjen da han hadde vært lei seg lenge…
Det har gått opp og ned med leveringen av Oscar. Men det har vært bare bra egentlig siden november/desember og helt fram til nå…Jeg vet selvfølgelig at ting går i bølgedaler og at barn har opp og nedturer, men det som gjør det vanskelig for meg som mor er at jeg ikke får snakket med Oscar. Han kan ikke fortelle meg hvorfor han ikke vil i barnehagen eller hvorfor han blir så lei seg ved levering…Det kan jo ikke de minste barna heller tenker du kanskje og det har du jo rett i. Men kanskje flere som er 3 år vil kunne klare å formidle på et vis hvordan de tenker og hva de føler? Ikke vet jeg, jeg er bare lei meg og frustrert…
Jeg VET at Oscar har det fint i barnehagen og at han har fine dager og gjør koselige og morsomme ting. Han får ekstra oppfølging og alt. Kanskje det bare er “trass” men det føles ikke sånn…og dette er noe av det verste med å være mamma; å måtte forlate ungen i krampegråt for å MÅTTE dra på jobben… Psyken min er virkelig ikke sterk nok til å takle det over lengre tid. Så når vi var å gikk tur i dag og gråten kom og jeg ligger her nå i senga med et snorketroll inntill meg vrenger magen seg og kvalmen og panikken kommer…
Hva er best? Hva er riktig? Gjør jeg det rette? Bør jeg jobbe mindre å ha han hjemme mer? Er jeg flink nok? Får jeg han til å forstå? Vil han tilgi meg? Får han angst? Er han redd? Har han vondt? Har han det bra? Får han traumer av dette???
Hodet spinner og spinner….Hva bør jeg gjøre???
IKKE VET JEG…
Hmm, tankene mine begynner også å spinne. Var det riktig at kvinner ble yrkesaktive? Var det bedre slik det var før? At damene var hjemmeværende? Er det riktig av oss å utsette våre kvinner for denne angsten og usikkerheten? Jeg vet ikke.
Hei. Jeg må si at jeg er inne på mange av de samme tankene. Det er som min mann ofte sier.”Jeg skulle ønske vi klarte oss på min inntekt så du kunne gått hjemme med barna og styrt med hus og hjem”. Jeg er til en viss grad enig. Her er det gråsoner.Hadde flere gått hjemme som i “gamle dager” hadde det vært greit for det er jo viktig at barna får være sosiale med andre barn. Jeg vet blant annet at lillebror hadde kjedet seg om han skulle ha vært alene hjemme med bare meg og lillebror. Da måtte vi ha funnet på mye gøy for å få tiden til å gå. Men det hadde vi nok klart. Men det er viktig med andre barn og det sosiale også. Jeg ser jo at de begge trives i barnehagen. Men det skulle kanskje ha vært litt mer fleksibelt. At man kunne ha jobbet 50% for eksempel og vært hjemme resten. Vi i vår familie har et veldig lavt forbruk i forhold til flere andre familier jeg vet om og det vi leser som gjennomsnittet i media. Men om jeg bare skulle ha jobbet 50% ville vi allikevel fått utfordringer med å få endene til å møtes…så dette er noe å gruble på å tenke på synes jeg også. For min drøm ville definitivt vært å være hjemme med ungene og jobbet redusert 🙂 Fram til de begynner på skolen iallefall…