Den siste tiden har det gått veldig bra med Oscar. Både på hjemmebane og i barnehagen. Han viser stadig at han forstår mer og mer og vi får mer respons. Ikke språklig men i handling. Han har kost seg i barnehagen og tar mer kontakt med andre barn osv.
Men de 4 siste dagene har det vært et mareritt å levere Oscar i barnehagen. Han protesterer i det vi går inn porten og hyler, tviholder seg fast i vogna. Han får fullstendig anfall inne og kaster seg rundt og her helt trøstesløs…det er helt for jævlig å se på og ikke få gjort noe med. Jeg har måttet dra på jobb…Jeg har fått mld om at drt går over og han roer seg ned og har en fin dag o.l….men det gjør det jo ikke mindre vondt.
I dag har jeg fri(fra jobb, men ikke fra de 1000 ting som MÅ gjøres her hjemme)…Det samme skjedde imorres, et vildt anfall og jeg fikk beskjed om å gå. Dilemmaet i dag var jo om jeg skulle ha tatt han med hjem igjen. Jeg hadde jo ikke fått gjort noe og hva tenker han om det. Blir det galt at han får “skriki” seg til å dra hjem???
Hadde han vært et “normalt” barn kunne vi jo ha snakket om det sammen. Funnet ut hvorfor han ikke vil, gjort en avtale og evt vært streng eller støttende…Jeg føler meg så jævlig hjelpesløs!!! Jeg vet ikke hva som er rett…Hva jeg bør Gjøre? Hva er best for han, hva er best for meg?
Jeg skal ikke lyve, dagen i dag følte jeg at jeg trengte alene også for å “hente meg inn litt”. Folk gleder seg til ferien…Jeg gruer meg også mye. Da er det å være “på” og “til stede” 100% HELE TIDEN. Ingen pauser før gutta legger seg. Jeg vil ikke høres ut som jeg syter og klager. Men det er intenst….Det er veldig vanskelig å kommunisere og det krever mye av meg.
Men nå ligger jeg her etter å ha flydd rundt og ordnet i huset osv og tenkte å ta meg en liten hvil. F jobber seint i dag så jeg skal ha gutta aleine. Men en stank av dårlig samvittighet brer seg over meg. Jeg burde ha tatt han med hjem…Han har det ikke bra, jeg MÅ finne ut hvorfor…Vi burde tatt oss en tur til legen…Jeg er en ræva dårlig mor, som setter meg selv først…Det er ikke noe god følelse.
Mange vil kanskje tenke at ungene kommer jo først og huset og deg selv som nr 2. Jeg også tenker det mesteparten av tiden. Det er ikke klinisk reint her og gutta har ikke så strenge regler o.l….Men i dag klarte jeg bare ikke…Og det gjør så vondt. Men jeg orket ikke…
Jeg må bare sove litt for at jeg skal takle ettermiddagen/kvelden aleine…Så da må jeg nesten bare være en dårlig mor i dag og heller satse på å være en bedre en imorgen…
