Den siste tiden har vi hatt det som vi ser på som store fremskritt med Oscar. Han er veldig “med” er aktiv og smiler mye. Viser oss tydelig hva han vil(fremdeles uten språk, men fysisk).
Han har blitt veldig flink til å ta imot beskjeder og gjennomføre dem. Selv mer abstrakte ting hvor vi ikke fysisk viser han hva vi mener. Eksempelvis satt jeg ute i gangen en morgen og kledde på Odin til barnehagen og som alltid topte jeg på Oscar for å forberede han på at det var hans tur. Jeg må alltid gå inn i stua å hente han, men plutselig sto han i gangen og hentet dressen sin og alt. Jeg smilte og klappet og roste han opp i skyene og lillebror klappet og lo med.
Han kommer mye fortere når vi roper nå og hår rett inn på badet bare jeg sier ordet tannpuss. Vi opplever ofte at han er i sin egen lille verden men vi ser at samspillet med lillebror blir bedre og bedre de både sloss og koser og kan til tider gjøre aktiviteter som gjemsel og tulleleker sammen.
En annen ting er at Oscar virker som at han oppfatter mer av det som foregår rundt han. Jeg satt å la sammen rene klær og lagde en haug på bordet, denne reiv han ned i leken sin. Jeg sa; nei, Oscar da, se hva du gjorde. Ja, ja mamma sin feil for å bruke hele bordet da. Min far lesset litt tøy tilbake men jeg sa det ikke var så farlig og at jeg kunne gjøre det oppe i fred. Det ble liggene noe tøy på gulvet og før jeg rakk å ta det opp kom Oscar rundt bordet og løftet det opp og det så ut som han prøvde å brette det og putte det tilbake i haugen på bordet. Da gråt jeg og faren min og jublet av glede. Og Oscar ble sååå stolt.
Han vil kle av og på seg selv og har fått en sterk vilje og trassanfallene begynner å stikke sitt hode frem(vi elsker det!!!) Men sliter litt med å finne balansen mellom å belønne han for at han kommuniserer og å ikke hele tiden gi han det han vil ha da…
Han leker mere “rollelek” med lekene sine. De både lager lyd(brannbil) og får mat og har ulike stemmer 🙂
Så her en dag da jeg skulle hente han i barnehagen, hadde jeg som jeg som regel gjør hentet lillebror først. Og han sprang inn i barnehagen til Oscar i det jeg begynte med påkledning. Jeg satte Oscar i vogna utenfor da han bar ferdig for å gå å hente Odin. Da vi kom ut sitter Oscar og “snakker” ogbtar på øynene sine, nesa og munnen. Han gjør det igjen og igjen og da jeg hører nøyere etter, hører jeg at ordene ligner på “orginalordene” aughe, euie, bapp, meenuin…Jeg ble såååå stolt. Hele veien hjem og hjemme og i mange dager har han holdt på. Både på seg selv, på meg og faren og på lillebror. Han tar på oss og sier det og vil at vi skal gjøre det på han!
Mange små fremskritt men også noen store utfordringer å hanskes med… Men dette innlegget skal være positivt 😉