Jeg ligger her i senga vår nå med min lille skatt, snorkende ved min side. Han har vært syk siden forrige helg med feber og sår hals. Men han er så flink og modig og klager ingenting. Bare har ikke villet spise noe. Men i dag var han i barnehagen en tur. Men de meldte om at han var sliten og trøtt så det henger nok i enda. Han har i tillegg smittet lillebror som ligger i rommet ved siden av med høy feber stakkars:(
Jeg håper på en rolig natt. Oscar har sovet veldig bra siden han flyttet inn i vår seng og min snorkende mann flyttet ned på sofaen i stua. Når Oscar våkner på natta nå kjenner jeg en liten hånd eller en liten fot som famler etter mamma i mørket og så sovner han igjen. Eller han legger seg inntil meg og puater lettet ut og sover videre…Hva Odin angår har hsn våknet MYE i det siste så vi får bare se hvordan vi løser den floka.
Det er snart påske nå og da er det 1 år siden dette marerittet med sovingen startet for Oscar. Vi har faktisk holdt på i snart 1 år….så jeg krysser alt jeg har for at Odin bare er inne i en kort “fase”…
Som sagt så håper jeg på søvn i natt for imorgen er vårt og Oscar’s første møte med Tronsletten habiliteringsenter. Det er veldig blandede følelser rundt dette møtet.
På en måte er jeg glad for at “elspertene” kan komme på banen å “finne ut av ting”. Få satt ting litt i perspektiv og veilede oss på hjemmebane. Vi får kanskje litt klarhet i prosessen og at jeg kan få laget meg en “slagplan” hvilket min organisasjons personlighet DØR etter å få på plass. Altså at jeg kan få klarhet i “løpet”, “planen”, “gangen” i det hele. Jeg vet at jeg ikke får svar på hva som er “galt” med Oscar imorgen. Men kanskje jeg kan få svar på når jeg kan forvente å få alle svarene eller om vi aldri vil få svar osv…Læreren i meg trenger en plan, et mål, en mening.
Mamman i meg trenger så sårt å vite at det er håp…mamman i meg klarer ikke å slippe tanken på at det kan gå over…mamman i meg gruer seg intenst til imorgen. Det er ingen vei tilbake, det er nå vi får det servert. Det finnes ingen utveier her nå. Det disse “ekspertene” sier blir vår realitet. Uansett hva jeg gjør, uansett hvor mye jeg vil det skal gå over, uansett hvor mye jeg prøver å fikse det og forklare det bort. Nå MÅ jeg bare stålsette meg.
Læreren i meg og mamman i meg har daglige diskusjoner og kamper. De krangler og er uenige men læreren vinner fram på overflaten. Jeg snakker i kliniske termer, jeg tenker konstruktivt og framsynt. Vi har en plan, dette er ok, vi gjør det beste, dette går bra, det kunne ha vært verre osv. Mamman i meg ligger under overflaten og hyler og gråter. Hun er KNUST…Hvorfor min unge, hva gjorde jeg galt??? Hvorfor kan jeg ikke fikse det??? Hvorfor meg, han, oss…kanskje det går over? Kan det gå over? Mamman i meg kommer ut om kvelden når jeg ligger her i senga og hører på min lille helt som snorker ved min side….tårene renner…Herregud som jeg elsker den ungen, akkurat som han er. Han er perfekt. Men herregud så mye jeg skulle gitt for at han var anderledes, som alle andre, normal. Mamman i meg vet at dette ikke er ting hun kan si høyt til folk så hun tenker det inne i seg om kvelden når tårene renner. Imorgen tidlig er “lærerfjeset” på og et smil og en plan…
Imorgen får vi “planen”, læreren er forberedt og klar. Mamman har gjemt seg langt inne i mørket og har angst og nerver…
Får så vondt av dere! Håper ting ble litt klarere. Stor klem!
Vi løste utfordringa med to barn som ikke sov ved å samsove med ett barn hver.
Vi er på samme tankene Hanne. Sover hver for oss og bytter på å sove med Oscar 🙂