Det er kanskje noen som tror at jeg skriver denne bloggen for å få sympati og medynk for meg selv. Dette er ikke tilfellet. Jeg vet meget godt at det ikke er synd på meg. Det finnes så mange der ute som har det mye verre og sliter med ting som er mye mer alvorlig enn det jeg gjør. Folk som har kreftsyke barn eller barn med andre tøffe og smertefulle lidelser. Folk som ikke kan få barn som så gjerne vil og ikke minst folk som mister barna sine. De har det MYE verre enn meg og de har min fulle sympati og støtte!
Det er ikke en konkurranse om hvem som har det tøffest. ALLE foreldre har det tøft, ALLE foreldre har utfordringer og bekymringer. Selv om du har barn som trives på skolen, har mange venner, får gode karakterer m.m. er man bekymret. Man tenker på ALT som kan gå galt. De kan bli påkjørt, bli utsatt for en ulykke, bli mobbet, bli alvorlig syke, slite med en utdannelse osv. Bekymringene svirrer rundt i hodet på foreldrene 24 timer i døgnet. Tenk hvis, hva om osv osv. Den nye sykkelen er litt stor, hva om han faller av og brekker nakken. Tenk hvis han kveles på telttur midt i skogen og vi ikke kommer på sykehuset i tide….dette er sikkert teite eksempler men de er uendelige…Jeg vet at ALLE foreldre har bekymringer men jeg tror nok ikke at alle har mine så tidlig som nå. Jeg TROR at de fleste bare går ut i fra at barnet skal begynne å snakke og gå på en normal skole i en normal klasse med naboer og venner. Og at de får venner og blir sosiale. At de flytter ut hjemme i fra og får seg en kjæreste og barn kanskje og at de blir lykkelige i livene sine. Det TROR jeg de fleste bare går ut i fra at skal ordne seg liksom.
Så nei, det er ikke synd på meg. Virkelig ikke. Det finnes folk som har det så mye verre. Jeg har fått 2 NYDELIGE gutter. Verdens fineste om du spør meg. Og det er jeg evig takknemlig for. MEN jeg har kanskje noen bekymringer andre ikke har;
Vil han snakke? Får han venner? Vil han få et godt forhold til lillebror? Vil lillebror få nok oppmerksomhet i fremtiden? Vil de bli mobbet begge to? Hvordan vil dette påvirke alle planer vi har for framtiden? Kommer vi til å kunne dra til syden? På Tusenfryd o.l… Dette er tanker som svirrer i mitt hode 24 timer i døgnet i TILLEGG til de “normale” bekymringene alle foreldre har. Det er forskjellen…
Jeg skriver denne bloggen for at folk skal få litt mer forståelse for hvordan det er å leve med et barn med utfordringer som ikke synes for resten av verden. At det skal lære oss å se på verden med litt nye “briller”. Kanskje bli litt mer åpne og ikke være så raske til å dømme alle andre. De fleste mener det nok godt når de kommer med “gode råd” til meg og det forstår jeg. Men jeg tror mange blikk kunne ha vært mer forståelsesfulle enn dømmende om folk hadde visst litt mer om verden rundt seg og åpnet opp for forskjellene oss imellom.
Så fra meg til dere alle;
Alle er vi unike og alle er vi ulike og det er ikke alt som synes utenpå ♡
