mammantilenautist Min blogg handler om hvordan det er å være mamma til en liten gutt som blir utredet for autisme. Og utfordringene hverdagen bringer for oss alle ved å leve med et barn med denne diagnosen. Oppturer og nedturer og rett fra hjertet.

Denne bloggen handler mest om Oscar og situasjonen hans og vår. Og det vil dette innlegget også gjøre men det vil vise dere ringvirkningene han har på hele familien rundt.

Jeg håper dere som leser bloggen vet at jeg ELSKER Oscar min og at jeg med dette klarer opp i at situasjonen jeg nå skal beskrive på INGEN måte er hans feil. Bare så det er sagt og klargjort på forhånd.

Men min lille kjære Odin sliter om dagen. Han har tøffe dager i barnehagen. Han har i løpet av sitt korte liv måttet tåle mye. Både i form av avvisning fra sin bror og også å komme noe i 2 rekke pga broren. Han har sett hvor mye vi har måttet tilrettelegge og endre på grunn av Oscar. Han ser at vi blir slitne og frustrerte mange ganger og han opplever å bli behandlet annerledes. Da han kan snakke og forstår mer enn hans kjære storebror gjør.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er ikke lov å dytte, sparke,klype. Det er reglene både for Oscar og Odin. Men når det blir for mye for Oscar har beklageligvis lillebror stått i mottagende ende. Det har også mamma og pappa…Så hvordan forklarer man for en på 4 år om denne situasjonen. Vi har brukt boka mi en del, vi er åpne om diagnosen og forskjellene. 

Men det er uansett vanskelig for en på 4 år å forstå. Han har observert sin storebror sin måte å være sosial på i alle år og dette er også blitt en “normal”…Vi forsøker å veilede så godt vi kan men det er vanskelig å komme bort fra den grunleggende: “Monkey see, monkey  do”…

Odin imiterer og ser jo at de andre barna tar hensyn til og skjermer Oscar. Han får flere sjanser og har veldig tett voksenkontakt. Dette er noe Odin utrykker at han også ønsker. Han har ved flere anledninger sagt at han også vil ha autisme så han kan få de samme “godene” som Oscar. Andre ganger virker han livredd for å bli “smittet” av autisme så han skal miste talespråket…dette er en evig runddans…

Odin er en sår og empatisk gutt. Han elsker både barn og voksne. Men sliter en del(naturlig nok) med kodene i samspill med andre barn. Han har også blitt utsatt for en del overgrep av andre barn og dette har vært vanskelig for både han og oss. Biting, kloring, blitt tatt fra leker og utestengt. Dette har ført til at Odin søker enda mer voksenkontakt og det blir enda vanskeligere å ta kontakt med andre barn.

Han får veiledning i barnehagen, De hjelper han inn i lek og vi her hjemme prøver så ofte vi kan å ha besøk og dra på besøk til barn på Odin sin alder alene uten broren for å styrke Odin sine relasjoner og hjelpe han.

Så i morres når jeg leverer han i barnehagen var han så stolt for han hadde klippet håret sitt i går…Dette liker han ikke Men fikk så mye skryt for han var så flink og selfølgeli fikk han premie.

Han sier til en voksen: se jeg har klippet håret mitt. Den voksne svarer pisitivt: det ser jeg, Så fin du ble.

Odin går videre bort til to gutter i lek: Hei, kan jeg få leke med dere?(mamma hjertet sprakk nesten av stolthet for måten han gikk fram på)…

Det ble helt stille…Ingen svarte…

Odin; SE Tom og Per. Jeg har klippet håret mitt! Skal vi leke sammen?

Ingen svarer…

Jeg skjelver…

Den voksne reiser seg opp og trer inn i situasjonen. Heldigvis! Og irettesetter de to for at de ikke hilser. Den ene gutten tar seg i det og sier hei. Den andre nekter…og blir tatt med til en liten prat alene med den voksne. Odin ser på mamman sin som skal gi han et hadekyss og prøver å late som ingenting mens tårene presser på bak øyelokkene….

Ha en fin dag Odin, ha en fin dag Tom sier jeg. Og passer på å si hade til alle de andre også og nevner Per spesifikt med navn da jeg sier hade og ønsker alle en fin dag…

Dette er en av mange situasjoner jeg har fått oppleve i barnehagen. Jeg har også vært vitne til en del uthenging og kommentarer slengt mot Oscar…Men han forstår dem heldigvis ikke enda…

Men det gjør Odin. Og jeg vet at han skal oppleve mange nederlag i livet og jeg vet at ikke alle kan være venner og jeg vet at livet er hardt og brutalt og iskald…

Men hva skal man si til sin lille gutt når han har lagt seg på kvelden og forteller mamman sin om at Per har bestemt at han ikke får være med å leke…?

De vil ikke leke med meg mamma…Hvorfor vil de ikke leke med meg???

Hjertet er knust og stemmen dirrer…

Mamma ELSKER deg Odin…Sov godt, imorgen er en ny dag…(der setningen fullføres inne i hodet; Og desverre elskede skatt kommer nye nederlag)…

Av og til slår realiteten inn som et lyn…Da blir det plutselig vanskelig å puste.

Hverdagen er og hverdagen blir og i hverdagen er man kjent og vandt og ting er som de pleier. Man tenker ikke over alt som en selv har og fjør som er annerledes enn alle andre. For sånn er vi og sånn er det.

Men så kommer de dagene som er annerledes som viker fra hverdagen. De nye situasjonene og de fremmede menneskene. Da blir det med ett litt mer komplisert. Da blir man straks minnet på at ens egen “normal” ikke er lik alle andres. Det kan ofte gjøre vondt og være trist. Det kan bli vanskelig og tøft og hardt. Men man reiser seg opp og går på….Hver gang…Hver situasjon…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For man har ikke noe valg…

Mange sier til meg at jeg er så sterk og så flik og så modig. At jeg er et forbilde for andre foreldre både de med barn med utfordringer og de uten. At jeg inkluderer og tenker på alle. At jeg er et varmt menneske at jeg bryr meg og tenker på andre.

Jeg tenker; har jeg noe valg?!? Jeg må være klippen til gutta mine, jeg må støtte de rundt meg, jeg må fronte viktige saker og jeg må tenke på andre. Jeg har jo ikke noe valg…

Jeg lever i håpet. Jeg lever i tenken på at det skal bli bedre, lettere. Jeg er absolutt en realist ikke misforstå meg her og jeg er ikke av typen som tror at tro kan flytte fjell…

Men jeg tror at håp kan det. Håpet om at morgendagen blir bedre, Håpet om at alt det harde arbeidet skal få uttelling, Håpet om at folk skal forstå og håpet om å bli elsket. Håpet om en bedre verden.

Man jobber imot statistikken og tallene. En jobber imot sannsynligheten… Jeg jobber allikevel med det jeg har og håpet kan ingen ta fra meg. Jeg vet hva jeg har og vet hva jeg mest sannsynligvis vil få men håpet lever…

Oscar kan enda ikke snakke, her sier statistikken at det mest sannsynlig ikke vil komme til å skje. Oddsene er imot han…Han bruker bilder og vi er stolte av det. Vi jobber hardt for at han skal få et godt liv.

Oscar har jobbet mot oddsene siden han lå inne i magen. De trodde han hadde kromosomfeil, det hadde han ikke, De trodde han hadde hjertefeil, det hadde han ikke, De trodde han hadde hjernesvulst, det hadde han ikke…Han hadde autisme…

De tror han ikke skal klare å snakke…Men jeg tror at håp kan flytte fjell…

Og jeg skal stå opp hver eneste dag og tenne lykten med håp i hjertet mitt herifra til evigheten og stille meg ved hvert en nytt fjell som vi møter Oscar min.

Sammen skal vi håpe for evig og alltid til dagene er talte…

En blå skilpadde til redning 🙂

Min kjære lille Oscar sliter med å finne roen på kveldene. Han ligger lenge å vrir seg og kommer med lyder og bevegelser.

Det har vært vondt for en mor å se og høre på, den lille kroppen hans og det lille hodet hans klarer ikke å slappe av…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mye er prøvd ut: samsoving, musikk, kuledyne, kosebamser, synging og kos(stryke på ryggen osv).

Lite har fungert og ingenting har fungert over tid. Nå vil jeg ikke gå inn på medisinske temaer vedrørende Oscar så dere som leser kan evt ta kontakt med meg på mail eller Messenger om dere vil ha svar på noe her, men vi er informert og vet om muligheter innenfor medisinen som er anbefalt for autister.

Da Oscar var liten baby hadde han en skilpadde som lagde lysende stjerner i taket og skiftet farger og lys i et rolig og behagelig tempo. Den fikk han av gudforeldrene sine. Den likte han godt men den ble selvfølgelig ødelagt.

Av en eller annen grunn har Oscar alltid sovet godt når vi er i nærheten av havet. Vi pleier å ha vinduet oppe så vi kan høre bølgesuset.

Oscar har også en disco lampe som han elsker og han har alltid likt ting med lyd og lys. Så tenkte jeg; 

Det må jo finnes noe på markedet som kan kombinere alt dette…og det GJØR DET!!!

Amajo har en skilpadde som både har lys og lager en behagelig lyd av bølgesus. Et fint, rolig blått lys som skal etterligne bølger eller mønster eller noe sånt. Og vet dere hva:

Oscar har sovnet! Ligget rolig og slappet av og sovnet rolig! 

Jeg kunne seriøst ikke tro det så i kveld har jeg stått å sett på han i over 30 minutter mens tårene trillet nedover kinnene. Jeg er så glad for at min sønn endelig har fått noe som hjelper han å finne roen i kroppen og hodet.

Så tusen takk Amajo for veiledning og hjelp og et fantastisk produkt! 

Jeg gleder meg til å teste ut flere ting i framtiden 😍 Kanskje jeg må kjøpe meg en skilpadde til meg selv også. 😉

 www.amajo.no

En dag så kom du kjørende i din gråe BMW.

Vi hadde møttes en gang før, men første gang du kom hjem til meg så jeg var spendt som bare det.

Du kunne så mye, var så flink, og så stor og sterk og kjekk. Og alle fiber i min kropp var livredde for at jeg skulle skremme deg vekk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For du tok et steg inn i mitt liv, men det var ikke bare mitt men vårt. Og du fikk se alt av kaos,sorg og svik og falleferdig i vårt slott.

Det var så mye her som kunne sendt deg springende ut vår dør. For det er overveldende for hvem som helst å se på alt det  vi faktisk gjør.

Jeg ville ikke skremme deg men måtte være ærlig. For livet vårt er vanskelig,komplisert, ja ikke alltid herlig.

Men du kom inn med et smil,en ro og en elskelig hjelpende hånd. Og både med meg og mine sønner knyttet du sterke bånd.

Du er min helt,min klippe,min ridder,min kjæreste og ikke minst min aller beste venn. Og jeg håper og ber og ønsker av hele mitt hjerte at du blir her og ikke drar fra oss igjen.

For hvem som helst kunne dette blitt for mye, for vanskelig,for tøft og for hard. Men du har kommet inn i vår stue og du holder rundt meg hver eneste natt.

Du trøster meg når jeg gråter, du holder rundt meg i sorger,du hjelper du støtter og forstår. Og jeg ønsker så inderlig at du vil fortsette med dette i alle de kommende år.

Når jeg er sliten får jeg en klem,et kyss og støttende ord. Og i tillegg står det veldig ofte varm mat ferdig på mitt bord!

Du fikser,reparerer, du leker, du lærer og tar vare på mine små. Dette gjør du helt av deg selv, av egen fri vilje,det er noe du vil og ikke må.

Og du skal vite min skatt at du betyr hele verden for meg. Du er min klippe,min støtte,mitt vell og ve…

Og jeg takker øvre makter for at de sende deg den dagen da du kom i din gråe BMW!

(Som forøvrig nå har blitt til en blå Audi,men who gives å shit! ;)…)

Den siste tiden har enkelte foreslått at jeg må lage meg en profil på Tinder. Av det jeg har forstått at Tinder er, er det vistnok en dating app. Jeg hadde besøk av to nabokarer med ungene sine her for noen helger siden. Vi sto ute å skravlet litt og de kom også med dette Tinder. 

Jeg sa at jeg er av den eldre garden og ikke interessert i å date på en app. Dessuten tviler jeg på at noen som helst hadde likt min profil da jeg er påtagende mye vakrere i virkeligheten enn jeg er på bilder. Så da måtte jeg evt ha drukket meg til mot og gjort en photo shoot… 😂 Og det kommer ikke til å skje med det første kan jeg si dere(koster for mye, btw… He he he).

Anyways så lurer disse karene på hvor jeg har tenkt til å treffe folk(spesifisert til menn) da egentlig? Hvorpå jeg forklarer at jeg ikke er så dum at jeg tror de kommer å banker på døra mi akkurat(men skulle du være interessert og av den typen så bare kom altså, velkommen skal du være… 😂 Det er som min kjære sønn Odin har lært av sin mor hver gang han åpner døra, uansett om det er venner av oss, Jehovas vitner, en selger eller Bring som står der. Så smiler Odin, åpner døra og sier: Hei, hei, bare kom inn!!!så her er døra åpen for typ gud og en hver mann!) he he he.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men tilbake til historien. De foreslår at vi skal henge opp en banner på verandaen så alle som vil prøve lykken kan se hvor denne prinsessa bor. Men a mor tok seg en tur ut på livet hun. Der var det mye hummer og kanari. Og hva som skjedde der blir mellom meg og de som fikk med seg det, men at det var positiv det kan jeg dele… 😂 😂 😂 Ha ha ha.

Så til litt filosofering. Alt i dag foregår jo på nettet. Man snakker sammen på messenger, snap, sms. Det er jo faker’n knapt så folk ringer lengre heller. Så jeg tenkte å benytte meg av bloggen her jeg da, siden den er typ digital og da må den jo nesten være innafor 😉 Så det er bare å dele statusen folkens, for kanskje den rette er der ute, kanskje jeg allerede har møtt han og ikke fått fram riktig budskap. Så Here goes nothing folkens:   Dette er hva jeg vil ha:

Ei hand å holde i….

Ei hand å holde i, en arm å ligge på. En klem, et kyss en berøring som ingen andre enn jeg skal få!

Å være den eneste ene, å være spesiell. Å bli elsket og likt kun for at jeg er meg selv. 

At noen lytter, selv når jeg er stille. At de liker den energiske, den glade, den omsorgsfulle og den snille. 

En som er min partner, min makker, min venn. En som ikke gir opp, men som sammen med meg prøver igjen og igjen. 

En som er morsom og kan le. En som forstår av seg selv og som man slipper å be.

En som kan holde meg og trøste meg når jeg gråter. En som forstår hva jeg egentlig vil når jeg bare snakker i gåter. 

En som kan elske både meg og gutta mine. En som ser forbi alle feil og fokuserer på det fine. 

En som tåler at jeg er sliten, frustrert, til tider sint og lei. En som er tålmodig ovenfor det og ikke går sin vei. 

Så er dette litt for mye å kreve. Kanskje jeg bare vil fortsette å streve.

Men hvis du er der ute så vær snill og kom til meg. For jeg kan love at jeg kan også ta godt vare på deg. 

For jeg har humor, energi og kjærlighet å dele. Så hvis det er ved meg du vil dvele. Så finn fram stemmen og bruk dine ord. Og ikke gjem deg bak ditt tastatur på ditt skrivebord 😉 

Hvem kan segle foruten vind, hvem kan ro uten årer, hvem kan skilles fra vennen sin uten å felle tårer?

Det var en gang en prinsesse. Hun vokste opp i et kongerike langt mot nord. Hun og kongefamilien var av ulike grunner nødt til å flytte fra slott til slott og dette var hardt for prinsessen. 

Hun følte aldri at hun passet inn noe sted. Hun så feil ut, sa feil ting, gjorde feil, ALT var rett og slett bare feil. Og dette fikk hun bekreftet igjen og igjen av de rundt henne. Ingen venner å stole på og ingen prinser som ville fri til henne. Flere av de eldre i tronfølget var flinke til å påpeke hennes feil og mangler og det faktum at på tross av hun var den eldste ville hun aldri bli vakker og ven nok til å ta over tronen. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Prinsessen ble utsatt for mye press og det endte med at hun rømte. Hun prøvde lykken flere steder men endte i samme situasjon som utgangspunktet, der hun sto alene og uverdig tilbake. 

Hun satset høyt på prinsefronten og også her kom skuffelsene på løpende bånd. Hun forsto at hun ikke var verdig, ikke elskelig nok. 

Det var dog flere prinser som forsøkte vinne hennes gunst, med både lovord og kjærlighetsæringer. Men disse så hun tvers igjennom, de var luft, de var usanne, de var “fake”.

Og valgte falt på en prins, en prins som ikke var som alle andre. En med historie, baggasje, med brukne vinger, en som trengte henne. Og prinsessen tok han inn og det gikk ikke lang tid før hun også trengte han…

De levde i sus og i dus og med boller og brus. Iallefall en av dem. Men hvem kan segle foruten vind…? Prinsessen jobbet hardt for å nå sine mål, men møtte stadig motgang. Kampene var mange og hun tok dem alene, båten sto stille og det var ingen der som kunne puste vind i seglene…

Prinsessen og prinsen fikk seg sitt eget slott. Som prinsessen jobbet hardt for å fikse på og vedlikeholde. Og to små prinser til kom til verden. Men hvem kan ro uten årer…? Stormene var mange med de to små og prinsessen var nå alene i båten med to små å ta vare på, men uten noen til å hjelpe til å ro er det vanskelig å få fremgang i en båt… 

Prinsessen jobbet i mange år. Hun kjempet i mange år og hun ble til slutt sliten, bitter, sint og lei seg. Men hun hadde bare prinsen sin. Han var hennes beste venn, hennes alt. Hun hadde stått ved hans side i så mange år og både elsket og hatet han. Hvem kan skilles fra vennen sin, uten å felle tårer…?

Men vinden kom aldri og årene ble aldri løftet og prinsessen så seg nødt til å skille seg fra prinsen. Og det var vondt og ydmykende og det knuste hjertet hennes. For atter en gang var hun satt på plass, fikk hun beskjed om at hun ikke var verdig, ikke elskelig, ikke verdt kampen.

For det ble ingen kamp, slaget var over før det fikk begynt. Kampene handlet om verdier og gull, ikke om henne… Så måtte prinsessen skilles fra vennen sin, den nærmeste hun hadde, hennes alt og ingenting. Og tårene triller og triller og hjertet er kaldt.

Nå sitter hun alene i båten med slapt segl og uten årer! Hun venter på at vinden skal komme og at noen vil bli med på turen og sitte å ro med felles årer. Blir det en ny vind, en ny prins, eller en som kanskje ikke fins??? 

For hun kunne seile foruten vind og kunne ro uten årer, men ikke skilles fra vennen sin, uten å felle tårer… 

Oscar kom hjem til meg i nå i kveld etter å ha vært med pappaen sin i helgen. Han var så flink og gikk rett bort til bildene og viste at han ville ha brødskive, skinkeost og eplejuice(og nonstop)… He he he

Selfølgelig fikk han alt sammen. Han satt å sang og koste seg med barnetv mens han spiste. Så skulle han få bade før sengetid. Det var da jeg så det… 

Den ene tanna nede var helt skjev, han ville ikke at jeg skulle ta på den. Men jeg måtte jo kjenne. Den var helt løs! Da jeg skulle pusse tennene hans så jeg en liten bit lå på tungen og så at halve festet til tanna var borte. Jeg var redd resten skulle dette ut og han skulle sette den i halsen på natta, så jeg hentet en pinsett og nappet tanna ut. Den var så løs at det gikk lett som bare det og jeg tror ikke det gjorde særlig vondt for Oscar.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men da han fikk se tanna og kjente at den var borte kom reaksjonene. Han gråt, ble sint, frustrert og lei seg. Ville ha tanna og sette den tilbake igjen. Jeg måtte bare legge tanna vekk og alle planer om vannglass og tannfeen ble skrinlagt tvært!

Han fortsatte å pilke i munnen sin å klage på sofaen så jeg fant ut at han bare skulle få legge seg. Han holder jo ikke på sånn når han sover. 

Da vi kom opp oppdaget verdens verste mor at hun hadde glemt å legge på nye sengetrekk hun hadde tatt av på fredagen, for å lufte dyner og madrasser mens gutta var hos far. Da fikk Oscar anfall nr 2 og var helt fra seg. Det hele endte med at mor måtte være skikkelig streng og legge Oscar til sengs gråtende og hylende. Hun fikk ikke gi han suss og klem og ble dyttet ut av både senga og rommet…

Det er nå en gråtkvalt, sliten, trist mot som blogger… 

Hendelser som for andre foreldre er noe de gleder seg til, noe stort, fint som de skrytervav og vil vise frem er ikke nødvendigvis slik for meg. Livshendelser, tegn på at barna vokser og blir større, koselige ting, kan bli vanskelige, tøffe og triste for min familie. Som i dag. Andre foreldre legger ut bilder av stolte barn som har mistet tenner, og penger fra tannfeen. Mitt bilde ville vært av en hysterisk gutt som ikke forstår hvorfor mamma var så slem mot han, som ikke forstår konseptet tannfeen og som ikke forstår hvorfor dette skjer… 

I kveld er en sånn kveld hvor sorgen igjen kommer snikende. Hvor man igjen må føle på annerledeshet og tøffe år han har forran seg. Ting man skulle ha skrytt av og vært stolt over blir ikke helt det samme for meg som for andre. 

Missforstå meg rett her nå altså, jeg er veldig stolt over Oscar og ELSKER han og alt han er!

Men det er tøft å være alenemamma til en autist nå i kveld og pledd er våte av tårer og nesen er sår og hjertet er litt knust ikveld… 

Men imorgen er det en ny dag! 

Jeg må ærlig innrømme at 17 mai tidligere har vært en svært idyllisk dag for meg. Jeg husker store familiefeiringer i solen i hagen til min morfar eller mormor. Der hele familien og venner samles til grilling og kos. Søskenbarn som leker sammen og ren lykke.

Nå i voksen alder ser jeg jo at det nok ikke var like idyllisk for alle og at de voksne nok var mer stressa og at det var mer drama enn vi små fikk med oss. Men uansett var det tog, pølser, is og samvær. Mange sammen!

Jeg har etter jeg ble mor forsøk på å videreføre disse tradisjonene. Samle familien, gå i tog, grille og kose oss sammen. Noen ganger med hell, andre ganger uten. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I år er det bare meg og Odin. Eksmannen har tatt Oscar(som ikke er så glad i så mye stress og styr), de skal feire med F sin familie og kose seg sammen på grilling, men en rolig feiring slik jeg har forstått det. Og jeg har Odin(som elsker stress og styr). Men det er bare oss to…

Vi skal gå i toget og dra i barnehagen på feiring etterpå. Det håper jeg blir stas. Men så er det over, så blir det stille og vi blir alene. Ingen familie i nærheten i år og ingen venner det passer å feire med…

Det høres kanskje dumt ut for noen for på årets kanskje mest folksomme dag, føler jeg meg helt alene… Ingen å støtte seg til, ingen å holde hånda på og ingen å dele smil og glede med. 

Dette har jeg valgt selv tenker kanskje mange av dere, og jo da det har jeg. Men det gjør det ikke enklere av den grunn… 

Jeg har gjort klar antrekket til Odin og bunaden min. Jeg har pakket godteriposer til barnehagen og jeg er klar for å gi Odin en nydelig dag. Med mange is og mange gode minner… 

Men klumpen i magen er der og sårheten er rå og følelsene er mange, vanskelige og vonde…

Jeg skal komme meg igjennom dette også. 17 mai, er vi så gla i. Moro vi har fra morgen til kveld. Smilet er på og nakken er rak, men sorgen den er der bak masken likevell… 

Ja, det er et uttrykk som heter tiden leger alle sår…

Hvorfor bilde av to stjerner tenker dere kanskje, det er mine lys i hverdagen. Mine to stjerner er gutta mine Oscar og Odin. De er mine stjerner på himmelen som lyser opp dagen uansett hvor mørkt det kan virke. De brenner som to lys, med energi og styrke og kjærlighet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er mye som kan gå galt i livet, uansett hvor flink man er til å planlegge, legge tilrette og være forberedt er det noen ting man ikke kan styre. Det jobber jeg med å akseptere. Etter beintøff jobbing i mange år for å få ting til å gå på skinner, raste toget av skinnene og nå ligger det vrakrester langs en lang strekning. Noen må man plukke opp og noen bør kanskje bare få ligge.

Man må gå mange runder med seg selv, avgjørelsen er tatt, oppgjørets time er kommet og fremtiden ble ikke slik man hadde forestilt seg. Alle planer har falt i grus, alle ønsker er endret og alt  av selvverd er kraftig redusert.

Så når nattens mørke kommer krypende og man ligger alene i sin seng og lytter til de små åndedrett fra naborommet, de små klynkene og drømmene de forhåpentligvis lever i som er lykkelige. Da kommer tankene…Hvorfor ble det slik, hvorfor kunne ikke mitt eventyr få en lykkelig slutt. Hvorfor er ikke denne prinsessen verdig en kapt, en som kjemper en som vil ligge her ved hennes side?

Kranglene ble mange, uenighetene ble store og forskjellene enorme, det gikk bare ikke lengre…

Jeg ser meg i speilet og ser mange feil og mangler, slitne øyne, sliten hud, slitt hår, litt for mye kropp, litt for lite sminke. Snakker litt for mye, stresser litt for mye, litt for glad i kontroll, litt for hissig, litt for mye, litt for lite, ikke pen nok, ikke smart nok, litt for mye av mye og rett og slett ikke nok…

For det er over nå og kampen kom ikke, viljen var ikke der og jeg er ikke verdig å kjempes for. Sånn er det bare, det er livets tøffe realitet, det er hverken mer eller mindre…

Det sliter på selvbildet, det sliter på selvverdet. Det er min feil, det er jeg som har vært med på å bidra til at det har blitt sånn. Denne prinsessen fikk ikke drømmene sine oppfylt. Livet ble ikke slik hun planla, enda hun jobbet hardt for å få det til. Kongeriket er nå hennes til å styre alene, de to prinsene er verden, stjernene, lyset i horisonten. Når mørket har lagt seg, er de to lykter som lyser opp en hver kveld. Deres smil er verdt mer enn alt i verden. deres smil er større nå, deres latter høyere, deres klemmer sterkere og deres kjærlighet er overveldende… Jeg trenger det nå…

Tiden leger alle sår…Klokka henger på veggen og den tikker og går, tiden går, livet består…

Jeg vet at jeg må jobbe med meg selv nå, for mine stjerner er jeg alt, mamma er superhelten. Hun fikser, leker, synger, danser, lager mat, vasker, klær, trøster, killer, koser og ELSKER…Gutta er ALT…

Jeg er alene, bare meg alene, bare meg som kan skyldes på om noe går galt, bare meg som ligger i senga i mørket og lytter til de små, bare meg som står opp på morgenen kl 05.00…

Jeg sier til gutta hver eneste kveld før de sovner: Du er snill, du er smart, du er fantastisk, du er spesiell, du er PERFEKT…Jeg elsker deg!

Så går jeg inn å legger meg alene i senga og det er helt stille…Og tiden den går…

Det har vært tøffe tak i det siste, mye stress og mange omveltninger. Jeg er nå som kjent alenemor til guttaboys. Det koster i både, tid, energi og penger. 

Vi klarer oss altså, bare så alle vet det. Vi har det greit. Men det er tøft, det er vanskelig og det koster. 

Som de fleste vet som leser bloggen så er Oscar veldig glad i is. Og at det kun er kroneis fra Diplom-is som gjelder. Den er dyr!

Jeg prøvde å sende en mail til Diplom-is og spørre om vi kanskje kunne få litt sponsing da vi spiser ganske mye over gjennomsnittet… 😂 

Det fikk vi ikke…

Jeg la ut status på Facebook om sponsingen og folk delte ststus og sendte flere mailer til Diplom-is. Jeg setter så enormt stor pris på at folk gidder å ta seg tid til dette.

Men det stopper ikke der! For folk passer på å sende meg reklamer når kroneis er på salg! Det har blitt vipset over penger til Is til Oscar og en meget spesiell hverdagshelt har stilt opp!

Jeg er helt overveldet, og tårene har trillet i dag. Tenk at lille meg og Oscar har så fine mennesker rundt oss! 💖

TUSEN hjertelig takk til dere alle, dere vet hvem dere er fantastiske! Jeg setter så enormt stor pris på hver og en av dere!!!

Stor klem fra Linemor 😘