Av og til slår realiteten inn som et lyn…Da blir det plutselig vanskelig å puste.
Hverdagen er og hverdagen blir og i hverdagen er man kjent og vandt og ting er som de pleier. Man tenker ikke over alt som en selv har og fjør som er annerledes enn alle andre. For sånn er vi og sånn er det.
Men så kommer de dagene som er annerledes som viker fra hverdagen. De nye situasjonene og de fremmede menneskene. Da blir det med ett litt mer komplisert. Da blir man straks minnet på at ens egen “normal” ikke er lik alle andres. Det kan ofte gjøre vondt og være trist. Det kan bli vanskelig og tøft og hardt. Men man reiser seg opp og går på….Hver gang…Hver situasjon…
For man har ikke noe valg…
Mange sier til meg at jeg er så sterk og så flik og så modig. At jeg er et forbilde for andre foreldre både de med barn med utfordringer og de uten. At jeg inkluderer og tenker på alle. At jeg er et varmt menneske at jeg bryr meg og tenker på andre.
Jeg tenker; har jeg noe valg?!? Jeg må være klippen til gutta mine, jeg må støtte de rundt meg, jeg må fronte viktige saker og jeg må tenke på andre. Jeg har jo ikke noe valg…
Jeg lever i håpet. Jeg lever i tenken på at det skal bli bedre, lettere. Jeg er absolutt en realist ikke misforstå meg her og jeg er ikke av typen som tror at tro kan flytte fjell…
Men jeg tror at håp kan det. Håpet om at morgendagen blir bedre, Håpet om at alt det harde arbeidet skal få uttelling, Håpet om at folk skal forstå og håpet om å bli elsket. Håpet om en bedre verden.
Man jobber imot statistikken og tallene. En jobber imot sannsynligheten… Jeg jobber allikevel med det jeg har og håpet kan ingen ta fra meg. Jeg vet hva jeg har og vet hva jeg mest sannsynligvis vil få men håpet lever…
Oscar kan enda ikke snakke, her sier statistikken at det mest sannsynlig ikke vil komme til å skje. Oddsene er imot han…Han bruker bilder og vi er stolte av det. Vi jobber hardt for at han skal få et godt liv.
Oscar har jobbet mot oddsene siden han lå inne i magen. De trodde han hadde kromosomfeil, det hadde han ikke, De trodde han hadde hjertefeil, det hadde han ikke, De trodde han hadde hjernesvulst, det hadde han ikke…Han hadde autisme…
De tror han ikke skal klare å snakke…Men jeg tror at håp kan flytte fjell…
Og jeg skal stå opp hver eneste dag og tenne lykten med håp i hjertet mitt herifra til evigheten og stille meg ved hvert en nytt fjell som vi møter Oscar min.
Sammen skal vi håpe for evig og alltid til dagene er talte…
