I dag kom det opp et minne på Facebook. Det var et bilde tatt av Oscar for fem år siden…
Oscar er snart 6 år nå, han har bursdag i slutten av mars. For fem år siden nærmet han seg sitt første år og livet var veldig annerledes. Da hadde vi ingen misstanke om noe som helst. Og bekymringene var på et helt annet nivå enn de er i dag…
Bildet viser en nybadet, smilende, nydelig Oscar. En tilsynelatende helt normal gutt. Han lyser opp hele skjermen med sin uskyld, sitt smil og sitt vesen. Lite visste vi om hva som ventet…
Og når jeg satt der og stirret ned på bildet og kjente følelsene og minnene komme krypende smalt det…
Tårene strømmet på og sorgen tok tak…beina mistet styrke og kvalmen steg…hele kroppen ristet og jeg slet med å puste…denne enorme sorgen som jeg bærer på hver dag som alltid ligger under overflaten og innimellom stikker hodet frem. Jeg klarer ikke å styre det.
Heldigvis er jeg ikke alene jeg har støtte i min kjære samboer som holder rundt meg og trøster meg, uten ord og med full forståelse for det uforståelige. Forståelse for den usynlige sorgen, forståelse for at man er sliten av alle kampene. Forståelsen og kjærligheten jeg er så takknemlig for å ha fra han og min kjære søster og hennes familie… Jeg er uendelig takknemlig for at jeg kan gråte, kjefte, klage og søke råd! Men bekymringene er alikevell mine mye alene…
Da andre gleder deg over skolestart, er jeg bekymret over; rom, assistenter, spes.ped timer, nye folk, forståelse, nye foreldre, mobbing med mere…
Hver nye situasjon viser meg atter en gang hvor annerledes vi er. Hvert minne minner meg på det som var, har vært, kampene, stresset, Og sorgen.
Den som var, er og vil komme… Er det lov å sørge over det som en aldri fikk når man var så heldig å få noe? Er det rettferdig? Hva er rettferdig og hva er urettferdig?
Jeg vet jeg har en lykkelig gutt og det gjør meg selfølgeli lykkelig!
Men sorgen er der og de uendelige bekymringene som endrer seg og blir større og vanskeligere og usynlige og synlige…
Sorgen lever og jeg må leve med den…!
Føler med deg<3
Takk ❤
Takk ❤
Jeg søkte mamma til en autist på Google og du var den første som kom opp. Baktanken var å kanskje starte en blogg selv og ville med dette søket på Google finne ut om det allerede finnes en blogg i denne kategorien.
Ser du er ny her og du går gjennom det samme som meg i fjor. Jeg var knust, ødelagt og alene om det. Uansett hvor mye jeg følte for å dele følelsene mine med familie og venner følte jeg meg ensom og ikke forstått. Jeg følte jeg trengte en slags bekreftelse, medfølelse og forståelse av de menneskene rundt meg. Det ligger i vår natur, å føle trangen og behovet å bli forstått, I ettertid skjønte jeg at det har ingenting å si. Ingen vil uansett forstå hva denne rollen innebærer så lenge de ikke vedkommende står i det selv. Denne kampen, prosessen og den sorgen. Det er tungt å vite at guttene våre som ser helt vanlig ut utenpå ikke er det innvendig. Noen ganger skulle jeg ønske man kunne se det på ansiktet, slik at det er lettere lettere for meg og for andre å forstå at han er annerledes. Da hadde det kanskje vært lettere å akseptere det.
Denne prosessen du er i, var jeg i fjor. Jeg har vist i mange år at noe ikke stemte, har ropt etter hjelp både hos fastlegen, barnehagen og skolen. Men fikk beskjed om at det kun var sen utvikling og da skyldte jeg på meg selv. Overdriver jeg? Hva gikk galt i oppdragelsen min? Til slutt tok jeg tak i det og sakte men sikkert kom diagnosen. «Endelig»
Diagnosen tok knekken på meg, alle disse papirene, søknadene, møtene og alt som hører til og til slutt diagnosen som kom frem svart på hvitt. Jeg trodde jeg aldri skulle klare å takle det, å godta det. Men her sitter jeg knapt et år senere sterkere.
Jeg vil aldri slå meg til ro, det er sikkert. Men jeg takler det på en mye bedre måte. Sorgen er ikke like stor selv om jeg til tider fortsatt kan knekke sammen når jeg er for meg selv og i mine egne tanker.
Det jeg vil frem til. Dette vil etterhvert gjøre deg sterkere og vil gi deg et helt unik og sterk bånd mellom deg og sønnen din. Et bånd som mange barn skulle ønske de hadde med sin mor. Jeg anbefaler deg å kjøpe boken «Hvorfor hopper jeg» Jeg kan love deg at du vil være mye mer forståelsesfull og vil dermed takle all det som til tider får hodet ditt til å sprenge. Du lærer stadig nye ting under denne kampen og denne boken vil hjelpe deg videre i livet. Denne boken kjøpte jeg nylig og skulle ønske jeg viste om den i fjor. Da hadde jeg spart meg for den alt for tunge sorgen, men sorgen skal kanskje være en del av dette for å gjøre oss sterkere når vi kommer på beina igjen.
Du er ikke alene.
Stor klem
Hei. Så fint at du kjenner deg igjen i mye. Jeg har lest en god del litteratur men kommet fram til at det for min del ofte kan gjøre vondt verre for meg. Jeg tror nok sorgen er den del av prosessen ihvertfall for min del. Der har jeg forståelse for at folk er ulike. Kanskje jeg klarer å lese den boka en dag. Akkurat nå er fokuset mitt å få samfunnet til å forstå oss. Ikke før med følelsen sin del og den biten. Men det er som du selv sier; det hadde vært lettere for oss om det vistes på utsiden. Våre barn har en “usynlig” diagnose og med dette kommer det så mange unødvendige problemer. Anbefaler deg å se Tv2 intervjuet jeg gjorde med God Morgen Norge. Og se filmen; Film om psykisk utviklingshemming av NAKU som ligger på YouTube. Håper bloggen min framstår både informativ og også forståelesefremmende. Det er iallefall målet mitt og en tanke på at andre mødre der ute som deg og meg ikke er alene om det de sitter å tenker på, føler og må stri med :)❤