2 nye BPA og Oscar virker veldig glad :)

Oscar er inne i en veldig god periode om dagen. Mye smil og latter og han “skravler” som aldri før. Han viser stor forståelse for det som foregår rundt han og vi har begynt forberedelsene til skolestart til høsten. 

Vi har startet med en ordning med BPA istedenfor avlastning og dette ser ut til å fungere godt. Men å gå i fra 6 timer i uka til 20 timer i uka er en merkelig overgang for oss alle. Det å gå fra at noen henter Oscar og tar han med seg på tur til å ha noen her hjemme som hjelper til med alt som trengs er veldig godt men også veldig rart. Jeg er så vandt til å ha 100 baller i luften samtidig å ordner alt som skal ordnes på egen hånd…

Så ble jeg syk og kroppen jeg nå “bor” i føles ikke som min egen og jeg kjenner ikke igjen stemmen i hodet mitt…Av og til føles det som at jeg ser på en fremmed i speilet og den evigvarende energien og humøret er ikke der lengre. Kroppen vil ikke og hodet henger ikke med. Jeg er så vandt til at det handler om viljen og stahet. Og at alt jeg presser meg til klarer jeg. Men sånn er det ikke lengre…Det føles spesielt og jeg føler meg til tider gal.

Jeg er sykemeldt fra jobb så jeg skal klare å være mamma. Jeg må sove mye på dagen da nettene er urolige, med mye nattesvette og urolige drømmer. Kroppen gjør vondt og “natt anfallene” mine som jeg har vært plaget med er på vei tilbake…:(

Så det å nå få hjelp i form av BPA kom nesten som bestilt. De er så flinke og hjelper til med alt. Men jeg må jobbe med meg selv. La dem få hjelpe, gi dem rom og stole på dem. Jeg må innse at jeg ikke klarer alt lengre og at det er ok at noen andre henger opp tøy og rydder av bordet. Så jeg kan kose med gutta…Men jeg må si at det er rart. Det er godt og vanskelig på samme tid. Jeg som alltid har følt meg som et godt forbilde for gutta og som står på og alltid er på farten. Jeg sittter nå grå og kvalm i sofaen…

Gutta vet at mamma er syk, det er desverre ikke til å unngå da jeg er på do så mange ganger i løpet av dagen til tider. Men de vet ikke mer enn det. Jeg skjermer dem så godt jeg kan. Men det er vondt og ikke føle at jeg er den mammaen de fortjener.

Men nå gjelder det å tenke positivt, ha fokus på riktig sted. Være der for dem! Stryke dem over håret og holde rundt dem og høre om hvordan de hadde det i barnehagen og tillate de som nå er kommet for å hjelpe og faktisk gjøre det uten den evinnelige dårlige samvittigheten…

Mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre og dagen imorgen kan bli vår beste dag…

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg