I dag er en tøff dag…Etter nesten tre timer på legevakten i natt er både hodet og kroppen i helspenn…
Det å kjenne på de store gledene i livet i det ene øyeblikket, til å virkelig få kjenne frykt tar på både hodet og hjertet og i dag er det stramt i brystet og vanskelig å puste. Gråten ligger på lur men må vente til kvelden for jeg har to barn jeg skal hente i ettermiddag og de skal se en sterk og “frisk” mamma.
Så til historiene;
I romjula hadde jeg julaften på nytt med gutta, min samboer og foreldrene hans, da min eks hadde dem på selve julaften. Det i seg selv var vanskelig og tøft men det gikk bra. Jeg satte på meg smilet og feiret med min kjære søster og hennes familie og min kjære nye samboer som har blitt min klippe i livet, prøvde å tenke på alt annet enn savnet og gutta…
Odin fikk et kassaaparat som han ønsket seg og lekte mye med det i etterkant. Han reflekterte rundt det at man ikke får lov til å ha med seg handlevarene hjem i handlekurven og ba om å få en plastpose slik som vi bruker i virkeligheten. Og det fikk han, men en litt mindre variant. Og vi lekte sammen og handlet og konverserserte. Så ble jeg som vanlig akutt syk. Magen lagde trøbbel og jeg måtte springe på do. Jeg ser da at Odin drar posen over hodet i det jeg styrter inn på badet.
Jeg MÅ på do, ellers kommer det i buksa. Og i det jeg springer på do roper jeg til Odin at han skal ta posen av hodet. Det ville han selfølgeli ikke og kvitrer tilbake at; “Det går bra”…
Jeg roper at det er farlig! Men han hører ikke etter. Så sier jeg med veldig streng og bestemt stemme;
Nå kommer du inn her med den posen, knøvler den sammen og kaster den i søpla!
Det går tre sekunder så begynner Odin å gråte(sånn sutring/trass gråt), Oscar kommer inn på badet, knøvler posen sammen og kaster den i søpla!
Jeg klarte å skryte og lovprise han mens jeg hulket av glede…Han forsto hva jeg sa!!! Han forsto hva jeg sa!!!
HAN FORSTO HVA JEG SA!
Gleden over det var overveldende og fantastisk og ga meg et nytt håp for fremtiden! Han er her, han hører, han forstår. Nå må vi bare hjelpe han til å få det ut ❤
Han “prater” i vei om dagen og bruker bildene aktivt, har blitt mer kontaktsøkende på venner rundt oss og vi er inne i en god steam…
Vi har også vært uheldige og hatt noen knall og fall. Oscar har på kort tid ramlet ned trappa hele to ganger. Første gang resulterte i legevakten for en sjekk, gang to så ut til å gå mye bedre.
Fem dager gikk etter siste fall som så ut til å være mindre alvorlig. Så våkner Oscar med et blått øre, både inni og utenpå og rare utslett over hele overdelen av overkroppen. Jeg tok han med til legen og han tok noen blodprøver, så at han hadde blodutredning i hele øret og øregangen, trommehinna. Ville jeg skulle sjekke han i løpet av natta for å passe på at han ikke begynte å blø neseblod eller blø fra munnen. Om det slulle skje ringe 113 med en gang, Og IKKE Google…
Jeg stålsatte meg for en tøff natt. Oscar var i fin form han, så jeg var ikke veldig bekymret. Men så kom kvelden og da dukket det opp noen spørsmål…Jeg ringte legevakten for å få noen svar og litt hjelp da jeg ikke ønsket å ta noen avgjørelser selv. De skulle få en lege til å ringe meg tilbake så fort som mulig, da var klokka 17.30.
Legen ringte og han var ikke fornøyd med vikarierende fastlege sin avgjørelse av situasjonen og ville ha oss ned på sykehuset med en gang. Da var klokka blitt 22.00.
Så min kjære beste veninne kom å hentet oss så jeg skulle slippe å dra ned alene. Og vi dro ned. CRP, HB og flere blodprøver ble tatt. Og det ble nevnt noe om utredning av blodplater og å forberede oss på en innleggelse. Og da måtte vi jo Google…
LEUKEMI, blodkreft og akutt organsvikt på grunn av medisin var det de fryktet og utredet. Vi spurte direkte og de bekreftet dette…
Jeg gikk i overlevelsesmodus, jeg ble så kvalm og kald og redd at jeg ikke klarte å kjenne på det en gang. Og sang og lekte med Oscar og holdt ALT av følelser tilbake.
Det føltes som det gikk 100 år før vi fikk svar på blodprøvene…Så ble vi kalt inn til legen. Blodprøvene var helt fine og han trodde det blå øret kom av fallet for fem dager siden. Pga brusk i øret så kunne det blø sakte og noe greier og utslettet trodde han var virus fra en forkjølelse. Så vi kunne bare dra hjem og sove…
Jeg klarte egentlig ikke å føle noe som helst. Selfølgeli er jeg glad og lettet men kroppen min klarer ikke helt å følge med på alt så pulsen sitter i halsen enda og kvalmen er der enda…Å gå fra blodkreft med ekstremt høy dødelighet til nei da; virus eller noe er noe kroppen ikke er klar for når det gjelder barna dine.
Vi var hjemme 01.00… Oscar ville ikke sove når han kom hjem og måtte landes og trøstes og tisset ut sin egen seng og bæsjet i min seng så det tok noen timer før vi fant roen etter at vi kom hjem også. Han måtte jo tviholdes for å ta blodprøve og hadde nok litt inntrykk å jobbe seg igjennom han også stakkars…Men vi sovnet til slutt…
Oscar og Odin er i barnehagen nå etter at Oscar fikk sove lenge i dag. Jeg skulle gjerne hatt dem hjemme men jeg sliter med å tenke, puste, føle i dag…Trenger noen timer for meg selv rett og slett. Og det er SNØ ute og Oscar elsker snø og å ake i barnehagen og han er jo frisk så…
Så nå sitter jeg her litt lettere sjokkskadet i sofaen og blogger litt for å få sortert tankene bittelitt før hverdagen smeller til igjen…
