Hvem kan segle foruten vind, hvem kan ro uten årer, hvem kan skilles fra vennen sin uten å felle tårer?
Det var en gang en prinsesse. Hun vokste opp i et kongerike langt mot nord. Hun og kongefamilien var av ulike grunner nødt til å flytte fra slott til slott og dette var hardt for prinsessen.
Hun følte aldri at hun passet inn noe sted. Hun så feil ut, sa feil ting, gjorde feil, ALT var rett og slett bare feil. Og dette fikk hun bekreftet igjen og igjen av de rundt henne. Ingen venner å stole på og ingen prinser som ville fri til henne. Flere av de eldre i tronfølget var flinke til å påpeke hennes feil og mangler og det faktum at på tross av hun var den eldste ville hun aldri bli vakker og ven nok til å ta over tronen.
Prinsessen ble utsatt for mye press og det endte med at hun rømte. Hun prøvde lykken flere steder men endte i samme situasjon som utgangspunktet, der hun sto alene og uverdig tilbake.
Hun satset høyt på prinsefronten og også her kom skuffelsene på løpende bånd. Hun forsto at hun ikke var verdig, ikke elskelig nok.
Det var dog flere prinser som forsøkte vinne hennes gunst, med både lovord og kjærlighetsæringer. Men disse så hun tvers igjennom, de var luft, de var usanne, de var “fake”.
Og valgte falt på en prins, en prins som ikke var som alle andre. En med historie, baggasje, med brukne vinger, en som trengte henne. Og prinsessen tok han inn og det gikk ikke lang tid før hun også trengte han…
De levde i sus og i dus og med boller og brus. Iallefall en av dem. Men hvem kan segle foruten vind…? Prinsessen jobbet hardt for å nå sine mål, men møtte stadig motgang. Kampene var mange og hun tok dem alene, båten sto stille og det var ingen der som kunne puste vind i seglene…
Prinsessen og prinsen fikk seg sitt eget slott. Som prinsessen jobbet hardt for å fikse på og vedlikeholde. Og to små prinser til kom til verden. Men hvem kan ro uten årer…? Stormene var mange med de to små og prinsessen var nå alene i båten med to små å ta vare på, men uten noen til å hjelpe til å ro er det vanskelig å få fremgang i en båt…
Prinsessen jobbet i mange år. Hun kjempet i mange år og hun ble til slutt sliten, bitter, sint og lei seg. Men hun hadde bare prinsen sin. Han var hennes beste venn, hennes alt. Hun hadde stått ved hans side i så mange år og både elsket og hatet han. Hvem kan skilles fra vennen sin, uten å felle tårer…?
Men vinden kom aldri og årene ble aldri løftet og prinsessen så seg nødt til å skille seg fra prinsen. Og det var vondt og ydmykende og det knuste hjertet hennes. For atter en gang var hun satt på plass, fikk hun beskjed om at hun ikke var verdig, ikke elskelig, ikke verdt kampen.
For det ble ingen kamp, slaget var over før det fikk begynt. Kampene handlet om verdier og gull, ikke om henne… Så måtte prinsessen skilles fra vennen sin, den nærmeste hun hadde, hennes alt og ingenting. Og tårene triller og triller og hjertet er kaldt.
Nå sitter hun alene i båten med slapt segl og uten årer! Hun venter på at vinden skal komme og at noen vil bli med på turen og sitte å ro med felles årer. Blir det en ny vind, en ny prins, eller en som kanskje ikke fins???
For hun kunne seile foruten vind og kunne ro uten årer, men ikke skilles fra vennen sin, uten å felle tårer…
