Det er vanskelig å forklare en frykt for folk når den er på innsiden. Det er enda verre når man er flink til å sette på seg en maske og spille en “rolle”, men i går gjorde jeg noe som er litt utypisk meg selv. Jeg gjorde meg sårbar og det var det vanskelig for mange å forstå. Jeg vil i dette blogginnlegget prøve å forklare:
Da jeg begynte i første klasse startet mobbingen, fra første dag i første klasse. Jeg hadde en magisk barnehagetilværelse. Der jeg var populær og hadde venner. Jeg hadde gode venner i nabolaget og anså meg selv som greit likt. Men så begynte jeg på skolen. Her fikk jeg høre at jeg var stygg, feit og dum. Jeg visste at jeg ikke var dum iallefall så den kunne de spart seg. Men at jeg var stygg og feit vel der hadde de mer å farte med…
Mobbingen vedvarte hele barneskolen, både psykisk og fysisk. Jeg ble dyttet, sparket, skylt ned i do, klyping og spytting. Stjeling av eiendeler osv. Jeg ble både ropt etter og fryst ut. Jeg ble “tatt inn i varmen” for så å bli fryst ut. Jeg ble lurt og manipulert og det hele var psykisk utmatende. Men jeg holdt ut, jeg latet som ingenting og jeg holdt tårene tilbake. Jeg fortsatte å rekke opp hånda og jeg satte på meg en maske. En maske som hørte til en person som var sterk, ga faan, brydde seg ikke, var flink, snill og pliktoppfyllende. Alt de kastet mot meg “rant av som vann på gåsa”… På personen de så på utsiden.
På innsiden var det andre boller. Jeg slet med vekta, jeg slet med redsel. Jeg slet…
Så flyttet vi til en annen by. Langt nord i landet. Håpet om at ting skulle bedre seg kom snikende. Men jeg glemte å ta av meg maska når jeg begynte på nytt. Så jeg framsto som en trygg, jente med høy selvtillit. Jeg ladet bokstavelig talt skytselen deres. Det gikk fra vondt til værre. Jeg var stygg, feit, osloenser. Jeg var værre en dritt, jeg var verdiløs. Det var daglige kommentarer, utestengning og utfrysing. Jentene drev sosiale psykologispill og guttene slengte dritt. Til tider også bokstavelig talt. De spyttet i lua mi, kastet hundeskit etter meg og prøvde å dytte meg ut foran bussen.
Men masken satt på, stramt som FAAN! Jeg ropte bare høyere, jeg synes bare enda mer. Men på innsiden var det anerledes… På innsiden hadde isen gått til termafrost og beskyttet nå hjertet fra å knuse… Jeg var laget av stål…
Det forstatte på videregående. Samme greia, nye folk. Det spredte seg som ild i tørt gress. Det er flere lærere der som var vitne til grov sjikane uten å gjøre noe som helst. Jeg virket jo upåvirket, jeg var jo så “tøff”… De burde ha sett magesåret som blødde på innsiden…
Så skiftet man beite igjen, Folkehøgskolen ble neste forsøk. Ikke engang her fikk jeg flykte. To av mine gamle landsmenn ble med over og begynte på samme skole som meg. Og baksnakkingen forstatte, sjikanen fortsatte. Og masken var nå limt til annsiktet. Ingen skulle se meg gråte, ingen skulle se at de rev ned mitt indre. ingen skulle vite at de sakte men sikkert tok livet av meg. Mat hjalp.
Deretter kom Lærerskolen. Masken var på nåværende tidspunkt spikret til annsiktet. For å starte helt på bar bakke uten å kjenne noen var så stor frykt at jeg ikke klarte å kjenne på det engang. Jeg gikk i krigen, var utadvendt, snill, imøtekommende og frampå. Ville synes, ville skinne, ville at alle skulle like meg og være min venn. Den “selvsikre” jenta som alltid måtte bidra i klassen. Som hadde så god selvtillit, som alle hatet fordi hun trodde hun var så mye bedre enn alle andre. På min 21 årsdag inviterte jeg klassen min på bursdag. Jeg hadde leid lokale og skulle ha fest. Det kom ingen… De hadde avtalt på en gruppechat seg imellom at de ikke gadd å komme. Kun en gav beskjed… To jenter kom istedenfor hjem til meg så jeg var heldigvis ikke helt alene. Takk til dere to, jeg husker ikke hva dere heter, men vit at dere reddet livet mitt den kvelden.
Men masken satt på og ingen fikk se hva dette gjorde med meg. Jeg visste at de snakket, jeg visste at de snudde ryggen til, jeg visste hva de sa. Men utad fortsatte jeg bare å late som ingenting. Ingen skulle få se, ingen skulle få vite.
Så hva gjør dette med et menneske? Jo masken blir du god på livet ut, den mestrer du den er annsiktet utad. Du er verdensmester, tøffere enn toget…
Men på innsiden er historien en annen. Du er fylt med frykt, fylt med angst, fylt med tårer du ikke slapp ut. Du er fylt med redsel og depresjon. Du er livredd for de som ikke liker deg, du er livredd for å feile, misslykkes. Du har angst forvå bli forlatt, oversett, ignorert. Du er ødelagt av tanken på at ingen kommer i begravelsen din, at ingen husker deg, at du ikke betydde noe for noen. Du er redd for å bli kritisert, redd for å trå feil og mest av alt er du redd for å be om noe for deg selv. For tenk hvis svaret blir NEI…
Hvis du viser en ydmyk side, hvis du ber om hjelp, hvis du viser en svakhet, hvis du ber om noe konkret som kan hjelpe deg… Hva om noen sier NEI?!?
Hva om du betyr så lite at du blir glemt, hva om du får en likegyldig holdning fra noen… Hva om ingen bryr seg, elsker deg, ser deg… Hva om du faktisk er INGENTING…
Dette er det indre jeg bærer med meg hver eneste dag. Dette er min indre sannhet, redsel, verden. Utad taes masken sakte men sikkert av, en spiker av gangen. Men det er virkelig ikke lett. Når det er noe man har brukt siden man var 7 år gammel…
Jeg håper med dette innlegget på litt forståelse. Medfølelse og ja også kanskje at noen der ute kjenner litt på en dårlig samvittighet. Dere vet selv hvem dere er… Selv om det går 50 år hjelper det mitt knuste hjerte å høre fra de som beklager seg. Å høre at de innser at de gjorde ting som gjorde så uendelig mye skade. Det vil ikke slette smertene og minnene men det hjelper.
Min usikkerhet må jeg jobbe med selv. Mitt selvverd må jeg jobbe med selv.
Jeg kan gå på tv og snakke og stille opp i avisen og andre medier. For jeg kjemper for min sønn! Da er jeg på topp, da er jeg superwoman, tigermamma og tøffere enn toget. Jeg kan kjempe kampen for alle andre og være sterkere enn hulken og modigere en batman…
Men min egen kamp er den tøffeste og den hardeste og den vanskeligste. Og der er jeg bare en liten lekk båt som jobber mot et stort og stormfullt hav…
Så sku ikke hunden på hårene, ikke døm boka ut i fra fordiden. Klapp hunden varsomt, gi den ros og kjærlighet. Les hele boka fra perm til perm…
Du kan være den ene som hjelper og gir noen en lysere dag. For all del folkens:
VÆR SNILLE MOT HVERANDRE!!!