mammantilenautist Min blogg handler om hvordan det er å være mamma til en liten gutt som blir utredet for autisme. Og utfordringene hverdagen bringer for oss alle ved å leve med et barn med denne diagnosen. Oppturer og nedturer og rett fra hjertet.

Man vil jo egentlig alltid høre den dårlige nyheten først og så den gode. Så man kan ende på en opptur…

Den dårlige nyheten i dag er i forhold til Oscar min
Han var på sykehuset og fikk konstantert ny forstoppelse og med en helt ny lege fikk mor en helt ny plan…
Jeg blir sprø! Sliten! Drittlei! Av alle legene og alle meningene…
Men jeg skal høre etter…
Det jeg likte med denne svenske karen var at han i utgangspunktet er imot at Oscar skal stå på medisiner i lang tid. Han går stikk imot det andre har sagt om dette…De tidligere vil pøse på med medisin, medisin, medisin…
Han her vil ikke øke medisin, han vil tømme fra bunnen og helst ikke øke fra toppen som han sa… Så da gjør vi et forsøk på det…
Stakkars, flinke, FANTASTISKE Oscar!!!
Hva han må igjennom…Og jeg føler snart jeg kan kalle meg både lege og sykepleier
Men hva gjør jeg ikke for Oscar min

Så til dagens gladnyhet!
Min kjære har jo som kjent beinmargkreft og det er planlagt en ny sykehusinleggelse med cellegift. Det skulle være i september, så ble det utsatt til oktober og i dag var han på oppfølging. Nå har forverringen bremset og de vil vente enda lengre før han legges inn
Han har kreft og skal legges inn men de vil ikke legge han inn når han ikke er dårligere. For det vil han jo komme til å bli og da vil de han skal nyte de gode dagene fram til innleggelsen blir uunngåelig…
Nå har han fått 2 mnd til med oss
Så nå har jeg et lite håp om at vi kan få julen sammen før han må inn.

MEN!!! Det er et lite men desverre…
Han må være sykt nøye på ikke å bli smittet og bli syk og sånn. Så han må nok også være mye borte da vi i teorien er både virus og bakteriebomber

Vi er taknemnelige for det positive i situasjonen/livet akkurat nå og lever hver dag til det fulle

For det kunne vært verre!

I fjor holdt jeg et foredrag for 150 ansatte i Trondheim kommune. De kom fra barnehager, skoler og ulike offentlige kontorer, BFT, PPT og andre steder…
Der skulle jeg snakke om hvordan det var for meg som mor å takle alle disse instansene under en utredingsprosess av barnet mitt. Hvordan det føltes, hvordan jeg kunne tenke meg å bli møtt og hva de burde tenke over i de ulike prosessene.

Dette synes jeg var et flott tiltak av kommunen. Og jeg har selv jobbet som spesialpedagog i skolen i over 11 år så jeg har på en måte 2 seter ved bordet. Jeg har sett problemstillingene fra begge sider. Jeg har følt både på å være fagperson og skal være proff og på det å være mor…

På dette foredaget/kurset snakket jeg mest om prosessen rundt Oscar. Og veien med han, all oppfølging, møter, instanser og ja…ALT! Jeg snakket om åpenhet og det å tørre å stille seg opp på foreldremøter og fortelle dem om gutten min…
Hvor viktig det er at vi er åpne og tørr å stå fram! Og at tårer er tillatt og må bli forstått. Det at jeg nå siden Oscar var 3 år har stilt meg opp og fortalt og jeg gråter hver gang…Hver bidige gang for det er tøft og vondt å snakke om! Men viktig! Det er så viktig med åpenhet! Kun gjennom åpenhet kan man skape forståelse…

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Så åpnet jeg opp for spørsmål fra salen(de fikk spørre om hva de ville, jeg delte alt privat…) da kom vi inn på Odin…
Min lille kjære Odin, min nr 2…
En av damene med en kommentar;

“Du som er så sterk og står her nå med oss og du som har vært igjennom alt en gang før må jo synes denne runden er lettere?”

Jeg mistet litt pusten og tårene trillet…
Jeg tok meg sammen etter litt og ordene kom;

Jeg er sterk! Jeg er tøff! Og man skulle kanskje tro at runde nr 2 var lettere…
Men snarere tvert imot! Runde nr 2 er enda verre! Den er faktisk helt jævelig!
Det føles som alt håp om en halvveis “normal” tilværelse er revet vekk…

For det er sånn at alle foreldre vil at barna skal være “normale” og det er som jeg har sagt tidligere en sorg og en tung prosess å lære at barnet ditt ikke vil bli slik du hadde sett for deg da det bodde i magen…
Håpet om at det skal “gå over”, “bli bedre” at noen skal ha tatt feil…
Man klamrer seg til det håpet i det lengste…

Så kommer nr 2 og ting er anerledes…
Ikke helt “A4” her heller men ikke like ille…
Og håpet brenner!!! Frykten paralyserer! Tankene dundrer…Og realiteten treffer deg så hardt at du ikke aner hva som slo lufta utav deg…

Ikke nok med nr 1 og alt…men nå er det også en greie med nr 2…
Og prosessen er råtøff…
Uutholdelig…
For her er det enda flere spørsmål om hvorfor, hvorfor ikke, hvordan og ikke minst HVA!?!…

Oscar; kan ikke snakke, lever i sin egen lille verden,har ikke så behov for å være sosial,har autisme, psykisk utviklingshemming. Uansett hva vi har gjort, jobbet med er han som han er…
Og jeg elsker han…!

Odin; kan snakke, elsker å være sosial, lever i vår verden, og når vi jobber kommer vi museskritt frammover…men det går så sakte…og han har sine utfordringer, utfordringer som ikke de andre barna har…
Og jeg elsker han…!

Nå skal Odin til utredning på BUP. Det blir 2 runde med utredning for meg, ny runde med psykologer, skjemautfyllinger, leger, PPT, BFT…

I kveld sto jeg atter en gang på et foreldremøte å gråt, og jeg valgte også denne gangen å dele…Selv om det kanskje ikke er like alvorlig er det like tøft…Det er like vondt og vanskelig. Og jeg har like mye behov for forståelse rundt gutten min…
I kveld gråt jeg for Odin…

Er jeg rustet til runde 2???
Det er jeg sikkert…
Men er jeg sterk nok???
Det gjenstår å se…

Du er et tvers igjennom godt menneske. Som det ikke går ann å ikke bli glad i og som stiller opp for alle andre…Nå er det din tur…

Dette fikk jeg høre i morres når jeg spurte om litt hjelp og tips til å få organisert bursdagen til Odin min

Etter å ha stått å hylgrini en god stund tok jeg meg sammen! Takket og bukket for hjelpen og tok 2 perfekte stekte glutenfriebrød utav ovnen!

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Fordi jeg fortjener det!

Det har tatt meg MANGE år å klare å ta imot hjelp og støtte fra andre enn de aller nærmeste…

Men etter alt som har skjedd den siste tiden har jeg bare måttet skjerpe meg og ta imot
Og det har noen ganger vært litt skammfult men jeg jobber med saken…og prøver å akseptere at jeg har en verdi for andre og de ønsker å hjelpe…

Jeg har vokst opp i den tro at for at man skal ha en verdi for andre må man gjøre noe og prestere noe, være noe. Alle vil ha noe og ingen liker deg/er glad i deg kun for at du er den du er…

Men jeg har alikevell alltid ønsket å hjelpe! Det føles så godt å kunne stille opp for de som trenger det. Gi av meg selv…uten å forvente noe som helst tilbake enn at de jeg hjelper får det bedre!

Jeg har sittet timevis på tlf med folk fra hele landet og hjulpet med alt fra rettigheter til bare støtte.
Jeg har lest titalls med ITP’er og IOP’er og “rettet” dem og hjulpet både foreldre og barnehager/skoler å finne fram til bedre løsninger for de spesielle barna.
Har til og med satt meg i bilen og kjørt over en time hver vei og møtt opp i egen person i møte med skolen og foreldre for å støtte og bidra og hjelpe. Alt dette frivillig, alt gratis! Alt for ungene! Det har vært så fint og godt å få lov til å hjelpe!

Det har skjedd mye her den siste tiden…som dere som følger bloggen vet…

Jeg får ikke bidraget jeg skal fra ex, ikke siden i mai…og det skal være over 6000kr i mnd..og den siste tiden har det dukket opp utgifter jeg synes er så urettferdige at jeg bare vil skrike!
En advokat til minst 8000kr blant annet…som hadde vært helt unødvendig hadde det ikke vært for en kjempetosk av en lege ved sykehuset…

Men nå må vi bare gjennom dette. BV må kjøre sak og de kjører på for å si det sånn…
Møter og samtaler med barna og hjemmebesøk og brev og ja…You name it!
Men jeg tar dem imot jeg. Jeg har ingenting å være redd for…jeg har ikke gjort noe som helst galt og ungene er ALT for meg!
Men jeg må innrømme at frykten over at to svært unge, relativt uerfarne jenter, uten egne barn og med ingen erfaring med barn med spesielle behov skal ha saken…Derfor skaffet jeg advokat! Det koster, men jeg føler jeg måtte…
Det er de mest urettferdige pengene jeg noen sinne har måttet bruke…

Flere har tatt kontakt og foreslått spleis og sånn…Det sitter så langt inne… Å be om penger fra folk…

Nå vil jeg også presisere at det er ingen som lider noen nød her i huset! Vi har mat og klær og alt vi trenger. Oscar fikk nye sko i går og vi klarer oss… men uten bidrag og med alle utgifter helt alene er det tøft!

Så Ungene blir prioritert…
Deres behov blir satt langt foran mine egne…

Jeg har ikke vært til frisøren på over 2 år. Har droppet å ta behandlinger for ryggen min. Har ikke kjøpt klær/sko/utstyr til meg selv på så lenge jeg kan huske…eller jo faktisk kjøpte jeg meg et par sko i sommer til 100kr på sport outlet! Og noen t-skjorter/undertrøyer av ei på nett, pent brukt til en svært billig penge…Jeg skal ikke lyve
Men shopping ellers har søstra mi stått for, fikk ny vinterjakke til jul. Og jeg har fått arve av fine/gode naboer så jeg føler det er “nytt” på en måte

Nå er det bursdag snart.
Odin blir 6 år!!!
Tenk som tiden flyr! Og hans store lidenskap er Lego…og alle som har småbarn vet at DET definitivt ikke er gratis
Jeg hadde i det lengste håpet han ville ha Halloween bursdag(jeg har alt av pynt og sånn)…Men gutten vil ha Legobursdag…
Og mor vil selfølgeli gi gutten alt han vil ha spesielt med tanke på omstendighetene…
Men mor må tenke budsjett. Så han fått mange gode tips og råd fra folk og skal gjøre alt i min makt for at gutten får en bursdag han ikke glemmer!

Hjelpen kommer fra de rundt lego kakeformer er levert på døra så jeg kan lage gøye ting. Og i dag fikk jeg vite at en nydelig veninne har bestilt opp stasj til bursdagen til Odin min Jeg har faktisk ikke ord…
Jeg er så rørt og takknemlig…
Samtidig føles det litt feil og rart…
Jeg fortjener jo ikke dette…

Men når jeg fikk dette til Odin så jeg plutselig LITT ekstra så jeg kan kjøpe meg nye støvler til meg selv da de andre datt fra hverandre i våres…

Sånne småting betyr så mye!

Folk har vippset meg penger til å betale advokaten! Jeg blir helt satt ut og jeg gråt hver gang det kom…av takknemlighet, av ydmykhet og litt av skam…

I morres fikk jeg mld fra henne som vil ordne til bursdagen til Odin… og når jeg ikke ville ta imot og mente det var ALT for mye!
Det som står først i bloggen er det hun mener og det hun mener alle rundt meg må mene…

Og jeg blir så rørt og så ydmyk!
Jeg setter så enormt stor pris på ALLE jeg har i livet mitt. Alt fra gode ønsker/tanker, til kakeformer på døra, til hjemmebakede polarbrød til 50 kr til de som har gitt mer

Vit at dere alle er nydelige mennesker! Og at jeg setter umåtelig stor pris på hver og en av dere!!!

Det kan virke som vinden nå har snudd litt for oss Etter at jeg lærte meg å takke og ta imot har mye fine ting skjedd…

JM føler seg litt bedre og sykehusinleggelsen er utsatt litt, så han får delta på Odin sin bursdag!
Jeg har fått innvilget 95% ufør fra NAV uten krangel og styr…
Fått en ny flott ansatt i BPA staben til Oscar.
Fått kjøpt meg en ny og billig bil og JM har tatt over betalingene på Forden.
Til å ta 2 perfekt stekte glutenfrie brød utav ovnen i dag morres!!!

Ovnlyset er gått men solen skinner!!!
Og i dag blir en nydelig dag!!!

Lys og kjærlighet til alle der ute!

Dette er på ingen måte snikreklame eller sånn altså, jeg vil bare fortelle en fin historie oppi alt det vanskelige

Oscar har hele tiden hatt ulike interesser oppigjennom. I perioder har det vært veldig intenst men det har skiftet.
En periode var det brannbiler.
Så var det kattepuser

Da Oscar var mindre hadde han en periode med safari yoghurt apen. Altså figuren som er på embalasjen til yoghurten.
Han pleide å ta med embalasjen på rommet og si; ae, ae, ae…ooooh aaaaah
Så skiftet de bilde og Oscar ble skuffet.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Oscar fikk låne en ape av en venn han går på skolen med. Den tok opp lyd og gjentok osv. Oscar lekte så mye med den at den ble ødelagt.
Han har også hatt en annen ape med lyd som han lekte så mye med at den også ble ødelagt…

Forrige uke hadde obs en kampagne for safari yoghurt og der hadde de en STOR safari bamse som reklame. Jeg spurte de som jobbet der om jeg kunne få kjøpe bamsen da jeg så mørkt på vår odds å vinne en slik bamse(men jeg melde oss på konkurransen også altså, i tilfelle…)

Og vet dere hva de nydelige folkene på Obs sa???
Kom tilbake på lørsdag ettermiddag så skal Oscar få den

Og jeg og Oscar kom tilbake på lørdag ettermiddag. Han ville kjøre rulletrapp og jeg og Odin hentet apen. Og da Oscar kom nedover rulletrappa strålte han opp når han så oss stå der med apen
Og apen Safari og Oscar har sovet sammen hver kveld etter det

Så tusen takk til Obs!
De gjorde en liten gutt og mora veldig glade!!!

Dette var kveldsmaten i går her hjemme hos oss.
Odin hadde bygget et “ror” som han sa selv. Huset var et romskip og vi fløy ut i verdensrommet. Vi lagde rakett brødskiver med leverpostei(og salami tro det den som vil…)
til gjesten vår og Odin fikk planetpolarbrød(ikke like bildevennlig).

Dette er ikke en uvanlig dag/kveld her hos oss vi har ofte både barn og voksne på besøk og vi har alltid mye lek og moro. Det tror jeg både ungene og de voksne kan skrive under på.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Det som dog var litt spesielt i går var at 2 damer fra BV kom på besøk for å hilse på oss og sjekke hvordan vi har det. Og det var helt ok det egentlig. Ungene mine var helt seg selv slik de pleier. De er jo vandt til at vi har folk her så…

Jeg er uendelig stolt av gutta mine. De er smarte, sosiale, nysjerrige og empatiske gutter. De aksepterer alt og alle og her hos oss er alle velkommen

Det tror jeg også damene fra BV fikk se!

Odin lurte på hvorfor de var her når de hadde dratt og da så jeg som sant var at de kommer for å være sikre på at du og Oscar har det bra…

I dag hadde jeg møte med dem å tok med en advokat da min søster ble forhindret fra å bli med…2 timer satt jeg der å svarte på spørsmål så godt jeg kunne…

Det var veldig rart å sitte sånn å reflektere så voldsomt over sin rolle som mor…
Flere av spørsmålene var litt merkelige men jeg tror da jeg fikk fram det jeg ønsket.
Men det er tøft å snakke om barndommen og slike ting…

Jeg tror veldig ofte at folk tenker at man gjentar og blir som sine foreldre… At drikker foreldrene blir man selv også alkoholiker. Ble man slått så slår man selv osv…

I mitt tilfelle er det veldig annerledes…
Jeg tenker på det som var tøft og vanskelig for meg i barndommen og velger å gjøre det stikk motsatte! Jeg tenker på det jeg savnet og skulle ønske jeg fikk og gir mine barn masse av det!!!

I barndommen min var døren ofte lukket og folk fikk ikke komme inn.
Min dør er alltid åpen(både bokstavelig og billedlig).
Jeg hørte aldri; jeg er glad i deg/ jeg elsker deg som liten…
Jeg sier det til barna mine HVER dag!!!

Det var mye sinne og frustrasjon og perfeksjonisme. Du fikk kun oppmerksomhet/annerkjennelse av å gjøre ting…
Mine får oppmerksomhet og gode ord bare for at de lever og er…

Jeg tror at møtet i dag viser BV at jeg er en flott mor som er bevisst min fortid og gjør alt jeg kan for gutta boys!
At jeg elsker dem høyere enn livet og vil gjøre alt som står i min makt for at de skal ha det bra!
Og at det siste jeg vil gjøre er å påføre dem skader på noe vis…

Nå er veien videre at alle instanser rundt oss skal få komme med sine uttalelser om hva de tenker om meg som mor

Så håper jeg saken om at jeg ikke lar meg knekke, er tøffere en toget og sterkere enn jeg selv trodde var mulig er over snart…

Jeg er en god mor!

Så får jeg bare finne en løsning på den økonomiske situasjonen med advokatutgifter også…

Se så fine gutter jeg har:

Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg har vært en av dem som alltid har tenkt “ingen røyk uten ild” når jeg har lest om eller hørt om eller vært del i barnevernsaker på jobb…

Helt til ei veninne plutselig ble meldt ut av det blå av noen naboer som ønsket å skade henne…
Og jeg hadde ALDRI i min villeste fantasi trodd at jeg skulle bli meldt…Aldri…

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg er i sjokk enda…får ikke sove…har ikke lyst på mat og kroppen er i en slags beredskapsmodus.

Nå er jeg forsovidt vant til å være i beredskap pga en syk gutt og en lillebror med andre utfordringer. Jeg sover nesten aldri tungt og våner 3/4 ganger hver natt og sjekker gutta…
Men dette er litt annerledes…

Jeg har slitt noe veldig med dødsangst etter sammlivsbruddet da jeg var og er helt alene med begge gutta. Men jeg har søkt hjelp for det og jeg har BPA til Oscar og har også søkt om litt hjelp med Odin

Men nå er altså hodet og kroppen i kaos! Jeg har blitt beskylt for det aller værste jeg kan tenke meg og det kunne ikke vært lengre fra sannheten…

Jeg har fulgt opp begge gutta ned til minste tingen, de er lykkelige og glade gutter, sosiale og verdens fineste!

Men det var det Én lege som bestridet…Etter et møte!

Han til og med sa det rett ut og truet meg og fortalte at han skulle sende bekymringsmelding til BV…Med misstanke om at “noen” slår Oscar…Han konfronterte meg den 27.07 og den 30.07 ringte han. Jeg har aldri tidligere opplevd et slikt menneske, artogant og truende. Aldri før har jeg følt meg så liten og redd og så lite verdt…Og jeg har vært igjennon MYE!!!
Meldingen ble sendt 04.08…Men jeg ble ikke kontaktet før denne uka…

Jeg trodde naivt nok at han hadde gitt seg og det bare var tomme trussler basert på ingenting(for det er jo ingen bakkgrunn for bekymringene…) og at det ikke ble noe sak da dette tok så lang tid..
I tillegg satt jeg nå på mandag og snakket med en annen lege vi har vært hos mye som beklaget hele saken og sa klart i fra at hun ikke deler disse bekymringene. Så det gjorde meg enda tryggere på at han andre hadde gitt seg…

Så feil kan man altså ta…

Denne uken fikk jeg tlf fra BV på tirsdag og blir kalt inn til møte på onsdag.
I lettere sjokk møter jeg opp. De har opprettet sak og de har vært på skolen og snakket med Odin og bestemt å også involvere han i saken…

Jeg skjønner ingenting…
Men skriver under på alle fullmakter og gir dem tillatelse til å kontakte hvem de vil…

De kommer på besøk på mandag hit til oss og jeg må i møte på tirsdag for å snakke om meg selv og barndommen min…Søsteren min blir forhåpentligvis med meg…for jeg har ingen andre, da kjæresten er på jakt…

Jeg har absolutt ingenting å skjule så de er hjertelig velkommen! Men kroppen er alikevell full av stress og angst og redsel…

Oscar kan ikke snakke. Odin hadde sagt at mamma var så streng med han…De to som jobber med saken er så unge og kan umulig ha noe mye erfaringer…Jeg er paranoid!

Jeg VET jeg har rent mel i posen og at de ikke har noe å “ta” meg på men følelsene og redselen er der uansett…og skammen over å bli beskylt for noe sånt…den skammen unner jeg ingen!

Etter at jeg delte dette med verden har jeg fått uendelig mange støtteerklæringer! Folk har ringt til og med for å gi meg støtte og råd.

Ei dame sa; “jeg har sittet her i mørket å følt meg så liten og skamfull. Ingen forstår meg, jeg har ikke turt å si dette til familien engang da jeg er redd. Men etter å ha lest din blogg ser jeg at jeg ikke er alene! takk for at du deler for det har gitt meg litt mot og ståpåvilje. Jeg har følt meg så knekt da jeg har også blitt uskyldig anklaget og følt redsel for at jeg ikke kan bevise. Og tenkt at alle som blir meldt er skyldige osv. Men nå hjalp du meg virkelig…takk Line!”

Slike meldinger betyr mer enn dere aner! For det er tøft å dele. Det er en skam over det og et stigma og jeg vet at det er mange som vil tenke slik jeg gjorde før…Ingen røyk uten ild…De vil dømme å se ned på meg uansett uskyld…

Men jeg vil dele uansett for dere andre som har tatt kontakt! Jeg vil være en støtte til dere og setter enormt stor pris på støtten jeg har fått i retur…

Nå må dette toget bare få gå…BV er velkommen hit og møter får det bli. De får ringe hvem de vil og jeg håper saken blir fort avsluttet og gleder meg til dagen jeg kan blogge om at jeg er frikjent og har fått stempel som god mor for det er jeg ikke i tvil om…

Og når det gjelder “dustelegen” så kan han vente seg en smell…For dette legger jeg meg ikke på ryggen og bare tar imot altså! DET kan han glemme…Han har brutt lovverk og regler og det skal han få ta ansvar for…!
Litt spesielt at jeg har mottatt hele FEM!!! Meldinger på messenger fra folk i denne byen som kunne gjette seg til hvem dette var, da de selv har saker og klager mot han…
Så tips til gode advokater i Trondheim mottas med takk!
For her kommer vintern og den smeller hardt og intet bål skal få brenne! Så det blir hverken røyk eller ild…

Takk for støtten folkens! Dere vet hvem dere er

Jeg har gått mange runder med meg selv på om jeg skulle dele dette med dere lesere…
For det er så tabu og så vanskelig…
Jeg håper jeg ikke gjør dette verre for meg selv…men at jeg kan få støtten jeg så sårt trenger akkurat nå…

Jeg trodde jeg hadde stått i stormer før…
Men denne gangen ble jeg truffet av en orkan!

Grunnen til at jeg deler er at jeg nå er så sint, så forbannet, så knust og så lamslått…
Etter et par samtaler med noen andre mødre her i nærområdet som jeg har fått vite opplevde det samme… Vet jeg nå at jeg ikke er alene og jeg vil få fram hvor sinnsykt urettferig og helt på trynet systemet plutselig kan være. For aldri før har jeg følt meg så redd, misslykka, missforstått og fullstendig knust og desperat…

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Så her kommer historien;

Som dere vet har Oscar helt siden 11 mai slitt med noen merkelige blodkuler i hodet. De har sprukket flere ganger og det kommer stadig nye…Han har tatt MR og det viser seg at det ikke er inne i hodet de kommer fra. Så det er høyst sannsynlig at han slår seg i hodet selv på noe vis…

Når Oscar har vondt noe sted pleier han å bite seg i fingrene eller slå/banke/pille mot stedet som er vondt. Har han vondt i magen slår han seg mot magen. Har han vondt i ørene(som er ofte) presser han fingrene inn i ørene…
Så min første bekymringe når han da får kuler i hodet er;
HAR HAN VONDT I HODET???OG HVORFOR???

Derfor dro vi på sykehuset…igjen og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen…dro jeg han med på sykehuset…
Jeg viste fram bilder av alt han har hatt/har osv opp igjennom i håp om at legene skulle klare å knytte dette sammen å finne et svar…

Mange leger…MANGE leger…mange leger…
Har sett på han, undersøkt han og møtt oss og sett meg og den elskede gutten min sammen.

Men! Så kom det en helt ny lege. En mann…
Han fant ut det at om jeg og andre som er med Oscar ikke SER at Oscar slår seg selv(de fleste kulene har kommet på natten)
Så måtte han anta at “noen” (altså meg da det var midt i sommerferien) slår Oscar…

Dette kunne han konkludere med etter å ha møtt oss EN gang og uten å snakke med eller konsultere en eneste av sine kollegaer eller fastlegen vår eller Trondsletten som følger oss opp…
Og hva gjorde han med det tror dere???
Jo! Han meldte bekymring på meg til Barnevernet…
Han snakket på en sånn måte og viste et kroppspråk som gjorde meg iskald. Aldri!!! Før har jeg vært så handlingslammet! Aldri! Han hadde på måten han snakket BESTEMT seg for at jeg slår ungen min! Og det fantes ingenting jeg kunne si eller gjøre for å få han på andre tanker…

Min verden gikk i svart…Grus…Mørke…
Aldri før har jeg vært så redd og så langt nede! Og det var sommer og ungene var hjemme…
Og hva gjorde jeg så…
Jo mor later som ingenting og tar med gutta på Tivoli hun…Så mye elsker jeg dem!!! Jeg tilater ikke et sekund at de skal bli rammet eller merke noe som helst av det som foregår…

Dagen etter bryter jeg fullstendig sammen hos fastlegen…Jeg hylte og grein og var helt på knærne…
Jeg har verdens beste fastlege!!!!
Ingen over! Ingen ved siden av!
Og han trøstet meg og lovet at dette skulle vi ta tak i og ordne opp i…
Det fantes ingenting han kunne gjøre for å stoppe dette desverre… men han skulle støtte meg 100%!
Det fantes ingen tvil om at jeg var verdens beste mamma for gutta og at dette bare var pølsevev…

3 dager etterpå ringer “dustelegen” fra sykehuset og skal forklare…ditt og datt og fandens oldemor. Om at han har vist bildene av Oscar(som jeg sendte han!!) til en traumeekspert på huset som er ekspert i barnemisshandling og at Oscar KAN ha påført seg skadene selv men det KAN også være noen andre….
Altså kødder du???!!!??? Sa jeg!(ja jeg sa det faktisk) det gjelder jo alle skader på alle barn i hele verden det da??!!!???
Eks; han KAN ha ramlet ned trappa, men noen KAN også ha dyttet han osv…
Jeg sa rett til legen at jeg håper han vet hva han nå har stelt i stand! At vi har en SINNSYKT vanskelig situasjon i utgangspunktet…Og at jeg er mer enn overarbeidet. Med en ex som er helt ute av bildet, full omsorg for begge gutta, får ikke noe barnebidrag, en mann som er kreftsyk og snart legges inn på sykehuset, Oscar som er syk, Odin som starter på BUP nå straks og ikke for å glemme at JEG er syk!
Nå knuste du hele min verden sa jeg; når du sier at jeg slår ungen min…for “noen” er jo meg når det bare er jeg som har vært sammen med han den siste tiden…
Dette er prosedyre svarer han…og er tøft for alle som blir utsatt for det…og hadde jeg trodd du slo ungen din hadde jeg ringt politiet…Men barnevernet tar kontakt med deg!

Jommen sa jeg smør!!! Fy faan for en fyr…

Så ble det stille….leeeeenge…

Jeg har vært hos legen som har fått en midlertidig rapport…der er det ingen konklusjoner på noe som helst. Det står at de ikke kan “bevise” at han blir slått og at de nok tror det kan være selvskading av Oscar…fra dustelegen selfølgeli…

Jeg var på sykehuset med Oscar i går. Da møter vi en annen lege vi har vært til flere ganger. Hun BEKLAGER hele greia med “dustelegen”…
Beklager HELE situasjonen!!! Og da var jeg egentlig fornøyd jeg…Trodde jeg…

Men i dag ringer tlf og det er BV…
De har fått inn bekymringsmelding fra Sankt Olav Hospital i sommer…og vil ha et møte med meg imorgen…

Ja vel tenker jeg…men i går fikk jeg jo en beklagelse fra legen der nede!!! Kan dere ikke ringe henne da og snakke med henne???
Det må da ha noe å si???

NEI! det funker ikke sånn serru!!! For det er SANKT OLAV HOSPITAL som har meldt bekymring!!!

Altså???? Hææææ??? Bygget da eller???

Så de i BV vet ikke HVEM på sykehuset som har meldt saken og kan heller ikke avkrefte den med å ringe noen andre…
Og det er heller ikke de som ringer meg som har tatt avgjørelsen på om saken skal undersøkes…

Jeg blir helt tom jeg…HELT TOM!!!

Hva skal jeg gjøre da???
Mitt barn kan ikke snakke???
Tenk hva som kan skje…

Verden raser på nytt…
Og imorgen skal jeg sitte å være “proff” hos BV når jeg har mest lyst til å hyyyyyyle ut over hele greia…
Den beklagelsen jeg fikk i går er ikke verdt en dritt…Nå må jeg bruke tid og energi på dette…
Hvordan får man en gutt som ikke kan snakke til å fortelle at han har det bra…? Hvordan får jeg bevist at jeg elsker han over alt på jord og ALDRI ville ha rørt hverken han eller broren. Bare tanken gjør meg uvell…

Kroppen min vil ikke mere nå…
Hodet er fult…
Hjertet verker…
Vil de tro meg? Hva skjer nå?
For jeg VET jo av hele mitt hjerte at;
Det er ikke “noen” som slår Oscar…

Jeg skriver ikke dette for at folk skal synes synd på meg eller føle seg dårlig på noen måte!
Jeg skriver ikke dette for å henge ut noen da jeg vet at det er mennesker der ute som er større enn meg i kroppen sin!
Jeg ønsker på ingen måte å shame noen eller at dette skal handle om vekt, kosthold eller trening!

Jeg skriver dette for å få fram et poeng!

Et poeng i at det vi sier sitter fast!
Det vi hører fester seg!
Det at vi kanskje ikke tenker over hvordan vi sier ting kan få en enorm betyding for andre!
De små kommentarene…
Meningene…
Dømmingen…

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Og hvor sinnsykt vanskelig det er å snu slike tanker når de først har fått grobunn…

Jeg er snart 36 år…men inne i meg er jeg fremdeles på mange måter Line på 16…

Kropp er kropp.
Og kropp er topp!

Det er det jeg sier til alle utad. Det er det jeg ønsker at barn og unge og alle andre skal føle. Ingen skam over egen kropp.

Jeg prøver å ikke vise ungene mine hvordan jeg egentlig har det.
Og prøver å unnga alle kommentarer og spørsmål om egen kropp og utseende jeg er vokst opp med…

Som:
Ser jeg tynn ut i denne?
Ser jeg slankere ut nå?
Bør jeg skifte så jeg ikke skiller meg ut?
Har jeg nok sminke?
Har jeg for lite sminke?
Er jeg stygg nå?
????

For det jeg egentlig spør om er jo;

ER JEG GOD NOK???

Og man var desverre aldri god nok…
Aldri pen nok, tynn nok, flink nok, smart nok…

Du ser tynnere ut i svart…fikk man høre når man hadde tatt på seg noe med farger før man skulle på fest.

Den andre toppen skjuler magen din bedre…

Skulle du tatt på noe som dekket armene kanskje???

Når man vokser opp med dette blir man usikker på seg selv…

Og har man gener som gjør at man er anlagt litt større så blir det en skam.

Jeg vet at jeg ikke er pen og at jeg nok er styggere enn de fleste men det er jo ikke så mye man kan gjøre med det.
Jeg husker jeg fikk høre at jeg kanskje skulle gå for noen i min egen “liga” når jeg var forelsket i de kjekkeste guttene på skolen.
De velger ikke sånne som deg Line…
Du må finne noen på ditt nivå!…

Hva er så mitt nivå???

Jeg har alltid synes det har vært tragisk når “tykke” mennesker skylder på gener og “tung beinbygning”…

Eller når folk bruker så mye sminke at man ikke aner hvordan de egentlig ser ut…

Men når jeg selv nå måtte ta en beintetthetsmåling og fikk et resultat på 110% jeg kødder ikke folkens!
Men jeg trodde sykepleieren gjorde det da hun sa ganske sjokkert selv faktisk at jeg hadde 110%…og jeg lo og bare; jaaaa liksom!
Hun ble råalvorlig og bare; nei det er ikke tull! Du har 110%. Og jeg bare; jøss må være superkvinne jeg da
Da lo hun litt heldigvis

Men jeg har alltid vært litt større, jeg er brei og firkanta. Jeg har svømt i mange år og da ble jeg mobbet for det…
Gutta på vidregående mente jeg hadde større biseps enn dem og ville ikke “sloss” med meg! Ha ha ha…liksom…
Det gjorde så vondt!
Så vondt at jeg sluttet å svømme…

Og etter det har jeg sakte men sikkert lagt på meg…

Mat er din værste fiende og din beste venn…
Kroppen ble 120 kg…

Jeg har født to barn og ræva har 3 doblet seg, hoftene er breiere og magen henger…

Og jeg har slanket meg og slanket meg og slanket meg…

Hver gang vekta går ned er det lykkerus! Som en rus og jeg blir så glad…
Hver gang den går opp en skufffelse og mørke…

Nå har jeg nådd et punkt der jeg igjen hater det jeg ser i speilet…

Jeg har sluttet å bruke sminke. Både fordi jeg tickser mer med øynene av det og fordi jeg ikke orker å stå å se meg selv i speilet for å gjøre det…
Jeg HATER å være hos frisøren for der sitter jeg å ser meg i speilet i gjerne en time eller mer…

Og jeg liker ikke det jeg ser…
Jeg er ekkel, stygg og feit…

Jeg er 30 kg lettere nå enn jeg var på mitt tyngste. Det sitter ENORMT langt inne å innrømme hvor tung jeg er nå…
Jeg har flere ganger vurdert å slette dette…
Men jeg prøver å utfordre meg selv litt…

For jeg hater virkelig sånn jeg ser ut…
Dypt inne i sjela…

Jeg er livredd for at ungene mine er stygge og at jeg ikke kan se det fordi jeg er mora…

Heldigvis får jeg kommentarer på at de er søte og sjarmerende og ei i barnehagen gikk så langt som å si at Odin varvet av de vakreste barna hun hadde sett noen sinne! Og det var hyggelig!

Men det skal jo ikke ha noen betydning!

Når en er 35 år! Så skal en jo klare å slutte å tenke på hva andre synes og være avhengig av andre sin aksept for den man er…

Jeg vet! At jeg er; snill, smart, omsorgsfull, en utrolig god venn og en flott mamma!
Jeg kan si fine ting om meg selv og vet at jeg har en verdi!

Men jeg hater kroppen min, synes den er ekkel og kunne tenke meg å legge meg under kniven for å få hjelp til å fikse på ting…
Jeg synes jeg er grusomt stygg og kan sikkert se ut som et takras når jeg går ut pga jeg unngår speil… Men vil jeg bli fornøyd om jeg blir 60 kg? Jeg har vært 70 i voksen alder og da fikk jeg beskjed om at jeg var stygg og så syk ut…og alt jeg så selv var at jeg hadde feite knær enda hud på magen og armene og skeive tenner…

Jeg hadde to veninner på besøk i går der jeg åpnet meg litt om dette. For første gang npem sinne faktisk… Dette har jeg aldri delt med noen før…De så sjokkerte ut…
Men de er tynne/slanke og kjempe pene…
De kan ikke vite hvordan det er å være sånn som meg tenkte jeg…

Det er jo ikke rart at unge jenter føler det sånn som jeg gjør om dagen. De ønsker å operere seg og fikse på både ditt og datt…De blir påvirket av media, blogg og infuensere! Se på filmer, serier og hollywood…Tv, mote, reklame…

På TV er det de tynne og pene og sexy som har hovedroller og de tykke er morsomme…
De som har vært større som Adele og Rebel Wilson blir hyllet som guder for å gå ned i vekt…

Jeg tar meg selv i å legge spesielt merke til at folk har lagt på seg og “skryte” når de er smalere…Hvorfor???
Jeg får alltid skryt når jeg går litt ned i vekt…
Og skammer meg igjen når jeg kjøper sjokolade på butikken når jeg er “feit” igjen…
Jeg sliter med å spise foran folk for jeg tenker at de tenker jeg burde vært på 3T!

Jeg tok meg i å bli skuffet når Adele ble tynn…enda et forbilde som endrer seg…
Jeg skal jo ikke bli påvirket av om andre er tynne eller tykke liksom…Hvorfor blir jeg det…

Og jeg vil alltid fortelle alle de unge og mine venner og kjente at de er flotte som de er og at kropp er kropp og at de skal være stolte osv…at det ikke har noe å si, at det er det indre som teller og slike ting…

Men hvordan snur jeg om mitt eget hode og kroppsbilde…Hvordan blir jeg kvitt skammen???
Hvordan blir det jeg sier det jeg virkelig
føler…

Når en hater kroppen sin…

Dette er et vanskelig innlegg for meg å skrive!
Jeg må innom emner/temaer og følelser jeg er livredd for. Mine aller største frykter…

Som dere som leser bloggen vet har Oscar barneautisme og uspesifisert psykisk utviklingshemming.
Han kan ikke snakke og utrykker seg kun gjennom kroppssåråk og noen veldig få ord…
Han har gått på skolen i et år nå og jeg trodde det gikk ganske bra. Det vil si stort sett så har det gått bra men en av tingene jeg er mest redd for har nå skjedd…

Oscar er en rolig, sindig kar som elsker å sykle og å huske/disse og nå snurre. Han er ikke sosial i at han er med andre i lek. Men kan godt ha med andre på sine aktiviteter og liker å observere andre. Jeg tror og trodde at de fleste barna og voksne så på han som en stor vennlig kjempe og en slags mascot i klassen…

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Men han har vært uheldig og dyttet noen barn noen ganger… Når det blir kaos og mye liv og ungene kommer for tett på han og skremmer han.
Vanlige barn reagerer ofte med en gang, om noen gjør de noe “hevner” de seg, blir sinte eller gråter med en gang. Men Oscar sin reaksjon kan ofte være litt forsinket… så han kan bli skremt i gangen men dytte først når han kommer ut i skolegården. Dette er det svært vanskelig å forklare små barn…men jeg trodde skolen hadde klart det…Det har de sikkert prøvd men de har ikke nådd alle…

Nå i sommer møtte jeg er barn som tydelig utrykte at det ikke liker Oscar….

Nå er det en gang sånn her i verden at ikke alle kan like alle! Men jeg føler kanskje på en måte at Oscar er i en egen liga der…Man kan ikke hate noen eller ikke like noen som absolutt ikke kan noe for den de er…

Ord som; HÆSELIG, STØGG, ÆKKEL og hater han, vil ikke ha han i klassen og vil ikke se han, være i nærheten av han ble sagt…

Der og da var det enormt vaskelig å stå å høre på som mamma…Og jeg fikk vite at det handlet om en dytte episode. Men barnet ville IKKE prate med meg eller høre min forklaring/unnskyldning på Oscar sine veiene…
Det måtte jeg desverre akseptere…Men frykten satte seg i brystet. Den ekle, kvalme klupen av angst og tårer over at dette barnet missliker min sønn så mye og hva det barnet evt sier til de andre i klassen osv…Vil flere bli med hen i hens syn…Vil Oscar miste mascotrollen sin og bli slemmeOscar, ekleOscar…
Han ingen vil være med??????

Vit at jeg er meget klar over språkbruket og sjargongen til barn i dag! At de bruker sterke ord og utrykk og at de er dramatiske…
Men forstår de styrken i ordene sine!?!
Forstår de makten de har når de sier slike ting!?!
Forstår de påvirkningskraften et rykte kan ha?!?

Svaret er NEI! de forstår ikke det!
MEN!!!! det gjør de VOKSENE!!!

Og det er vår jobb å forme barna våre og vi må forklare dem at når vi bruker sånne ord kan vi såre andre og atter andre som ikke vet og ikke forstår blir påvirket av det vi sier…

Jeg har kontaktet skolen og gitt dem beskjed om hva som skjedde og de jobber med saken sier de…
Men når de på grunn av Corona nå velger å isolere Oscar og andre “som han” på Stasjonen i 14 dager pga smittevern er jeg redd for fatale konsekvenser…Oscar skal være en del av klassen sin men det får han ikke nå…Jeg har gitt klar beskjed om at de skal få 14 dager så får de finne en bedre løsning.
Oscar lærer av å se på/speile og være sammen med de andre han er trygg på og har gått i barnehage med også! Han skal ikke isoleres og settes i bås! Dette er min andre frykt…At skillet mellom han og “de andre” blir enda større i negative holdninger…
Oscar er Oscar

Og desverre kjære lesere stopper ikke historien her…

For i denne familien har jeg ikke bare bekymringer for min kjære Oscar…Jeg er også bekymret for min kjære Odin som er Oscars lillebror…

Odin er 5 år og nå har han begynt på 1 trinn…
Han har gruet seg hele sommeren og ville ikke begynne på skolen!
Rett før skolestart fikk vi en ny nabogutt som skulle begynne i samme klasse som Odin. Vi har bare jenter rundt oss fra klassen så dette synes Odin var litt stas. Odin inviterte gutten hjem(som han gjør med alle han treffer).
Men da jeg møtte gutten og faren i forbifarten kunne han fortelle at han ikke turte å komme på besøk på grunn av at han var redd han “store”. Altså Oscar! Jeg lurte på når han hadde truffet Oscar og han forklarte hvor og når osv. Og at han SLÅR! Han hadde vistnok slått en utenlandsk gutt og sånn…
Det fikk jeg ikke til å stemme! Oscar kan dytte men han har ALDRI slått noen, tror faktisk ikke han vet hvordan han gjør det rent fysisk…

Jeg fikk forklart dette til både far og sønn; at Oscar har voksne på seg hele tiden og han slår virkelig ingen og er bare snill og absolutt ikke farlig! Jeg tok også kontakt med Oscar sin assistent som kunne bekrefte at dette bare var tull! Oscar har aldri slått noen!
Men hadde dyttet en gutt som hadde sprunget mot han med utagerende kropsspråk og ropt og hylt til han…

Men ordet SLÅR var der ute og svevde! Og levde sitt eget liv…fra munn til munn…fra person til person…

Og stakkars Odin som nå er på BUP og utredes for Tourettes og ADHD,og som har opplevd så mye sorg og smerte i sitt korte liv på bare 5 år…Nå begynner han på skolen og frykt nr GUDENE VET! var et faktum…

Vi står på rekke utenfor døra dag 3 på skolen og det kommer en gutt Odin lekte med 1 uka på SFO. Jeg sier hei til han og Odin forteller da at gutten ikke vil leke med han mer!
Jeg spørr gutten om hvorfor? Han SLÅR! sier gutten…
Jeg kikker bort på læreren som rister på hodet! Han har ikke slått noen!
Når slo Odin deg da? Spurte jeg…
Nede på basen i fjor sa han. Men han slo ikke meg han sloss med(navnet på den utenlandske gutten)…
Jeg får forklart at Odin gikk på bernehagen da og det må være broren til Odin du mener. Han heter Oscar og går på basen nede. Men han har aldri slått noen og iallefall ikke SLOSS med noen! Det lover jeg!
ALLE!!! sier det! Svarer gutten…
VI vill ikke leke med Odin! Avslutter han med…

Jeg ser på Odin at dette er vanskelig og det står MANGE barn rundt å følger med med STORE øyne…(hvem er “vi” er det som flyr i mitt hode…)

Det er viktig at du ikke sier at Odin slår hvis ikke du selv har opplevd at han har gjort det blir det siste jeg får fram før de går inn…
Odin med bøyd hode og bøyd rygg…tydelig lei seg og skuffet…

Det RIVER!!! i hjertet og jeg vil aller helst dra han ut og ta han med meg hjem og trøste han og passe på han for alltid…
Men jeg kan ikke…

Jeg ber heller læreren ringe meg når hun får tid og tar igjen kontakt med assistent og spesialpedagog til Oscar også!
Vi må prøve å få snudd dette! Disse ryktene må få en stopp!!!…

Når jeg kommer hjem og setter meg i sofaen kommer tårene og hulkene og alle de vonde minnene fra barndommen som jeg har jobbet så hardt med å glemme og stenge vekk…de veller opp i kroppen…
Utestengingen, de vonde ordene, stjelingen, volden og ødeleggelsene. Det å bli forsøkt druknet i do og fått hodet tredd igjennom dodøra…det å bli truet til å holde kjeft fordi de har ødelagt sekken min og dynket meg i gjørme…Det å flytte fra denne situasjonen og at det oppstår på nytt på ny plass…
Det å bli spyttet på! Og spyttet i lua mi i 20 minus… Det å bli hindret fra å gå på bussen å måtte gå 5 km hjem…Frykten og redsel for å si noe for da er man; bitch, sladrehank og det blir bare enda verre…Det at det er min feil, jeg som er problemet, jeg som er stygg og feit og ekkel…for dette skjer jo igjen og igjen…
De vonde tunge tankene som fulgte…hvor fristende det mørke havet kunne være…
Alt dette og mer!

Det var meg…jeg tålte/tåler. Jeg er sterkere en supermann og tøffere en toget. Det som ikke har drept meg HAR gjort meg sterkere…men det er meg…ikke gutta boys…

Jeg kan ikke forandre verden og barn og voksnes holdninger til mine barn…og det gjør vondt men det er en realitet vi alle må leve med…

Men at falske rykter om Oscar skal føre til at Odin skal måtte stå til ansvar for sin bror det er ikke riktig!

Håper dere forstår hvorfor jeg deler dette med dere og at dere har makten til å være med å endre på det…
Hvis noen lurer på noe etter å ha lest dette ønsker jeg svært gjerne at dere tar kontakt
Jeg har åpen Facebook profil så send meg en mld

NÅ har jeg fått nok!!!
Beklager til alle jeg krenker med dette innlegget!
Men dere setter våre liv i fare…

Jeg ligger i sengen å ser på nyheter og ser de såkalt grønne landene bli gule og nye karranteneregler oppstår…

Og Folk stresser hjem for å slippe karrantene!

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg er en av dem som har forsøkt å ha forståelse for andre og andre sine behov.
Jeg har ikke kjeftet og tatt opp debatten da Norge åpnet grensene…
Jeg har forsøkt å ikke gi folk skyldfølelse for valgene de har tatt…

En liten tur til Svrige for å handle…
En sydentur…
En tur til Danmark og moroparker…

For hva vet jeg om deres liv og situasjoner???

Jeg har forsøkt å ha medfølelse, empati og forståelse…

Men nå har jeg fått nok!
Nå er jeg forbanna!

Jeg fulgte med når SAS for noen uker siden rushet hjem fra Spania for at folk skulle slippe karrantene…

Jeg ser med tristhet og frustrasjon på folk som legger ut feriebilder fra utlandet denne uken…

Neste uke åpner alle skoler for da skal alt igang igjen…
Mine gutter går nå begge to på skolen. Oscar skal starte i 2 klasse og Odin begynner på 1 trinn…

Smitten har spredd seg i hele landet…

Jeg fikk i dag en snap av ei god veninne der dattera har blitt smittet av Corona på skolens SFO og går nå glipp av en av de største tingene i livet…nemlig første dag i første klasse!
Og det smerter meg! For de har IKKE vært i utlandet! De har IKKE gjort noe for å sette seg selv og andre i fare! Men DE må leve med konsekvensen av at ANDRE har tatt de valgene…

Og panikken sprer seg i kroppen min…

Jeg har en mann med kreft! Han kan dø han av Corona…Jeg er syk og i risikogruppen…
Jeg blir alene med gutta…Hvis skolen stenger her er det faktisk KRISE! Får vi corona og BPA assistentene ikke får komme på jobb vil ikke min kropp overleve 14 dager alene i karrantene inne i huset med 2 gutter med store utfordringer!!!!

Vi har heller IKKE tatt noen sjangser! Vi har vært så forsiktige vi kan og ønsker IKKE å påføre andre smerte, lidelse og sorg!

Vi skulle til syden vi også!!!
Og ha en siste nydelig tur sammen før JM skal på sykehuset og vi ikke vet om gutta får se han mer! Vi skulle nyte dager på stranda med “all inclusive” og bare slappe av! Ha med BPA til Oscar!
Ren lykke skulle det bli og et minne for livet!

Men det utgikk folkens!!! Det ble ikke noe av!
Og IKKE FAAN om vi bestilte ny tur når grensene åpnet!!! Nei!

For det handler ikke bare om oss! Og det vi ønsker og tror vi trenger!

Det handler om å sette seg ned å tenke på alle de andre!

De syke og svake!
Sykepleierne!
Legene!
Besteforeldrene på gamlehjemmet som ønsker familien der når de forlater dette livet!
Og MANGE, MANGE fler…

Det finnes INGEN god grunn til å Må til utlandet i år! Det hjelper ikke å si at dette er en pandemi i hele verden, vi ikke vet hvor lenge det skal vare…Alle lider under det samme osv…Vi kan ikke leve i Norges karrantene for alltid.
Folk er like sløve hjemme osv…
Det hjelper ikke hvor forsiktig dere var når dere var der…
Det var INGEN smitte i Norge i juni!
INGEN SMITTE!!!

Hadde vi hatt en god forklaring/unnskylding på å dra til syden???
En mann som muligens dør og vil ha en siste tur med familien sånn i tilfelle…Muligens…

Men folkens tenk på noen andre enn dere selv!
Det sykeste i min krets/naboer er folk som påstår de er i risikosonen! Folk som har lagt ut statuser om hvor redde de er og hvor utsatte de er osv osv…Har hengt ut andre som har blitt smittet, har “shamet” boliger i området der utviklingshemmede bor At de som bor og jobber der har spredd smitte til stakkars oss andre og så drar vedkommende til Danmark med famililen sin tvert grensene åpner…Altså…
Og de syter nå og klager fordi vi “shamer” dem fordi de har dratt til utlandet…
Desverre for dere har jeg like stor rett til å ha en mening om den faren dere nå utsetter oss for som at dere legger ut om andre i mai i år…
Same shit! Different stank!!!!

Jeg håper!!!!! At de som denne uka er i utlandet har vett nok til å sette seg selv i karrantene selv om regelen pr nå er lørdag etter 00.00….Og teste seg tvert de setter foten over landegrensa…

Jeg håper dere bruker mer enn 2 minutter til å tenke over den risikoen og den faren dere setter andre i nå!

Skolene kan stenge igjen…utallige små håpefulle miste sin første dag i første klasse…
Og folk dør!!!! De dør!!!

Og det kan dere forhindre med å sitte 10 dager hjemme etter den ferien dere absoulutt MÅTTE dra på…

Man skal være mot andre som en vil at andre skal være mot deg! Er det noe som heter…

Snille alle sammen i Noges land;

Ta dere sammen!
Grav frem dugnadsånden en gang til…
Vask hendene!
Sprit hendene!
Hold avstand!
Vær hjemme om du er dårlig!
Test deg!
Og sett ræva di i karrantene!

På veiene av meg selv og resten av Norges befolkning som ble hjemme sier jeg;

Takk!
For at du nå tar ansvar og tenker på oss slik vi har tenkt på deg!

Fred og kjærlighet!
Amen!