For en dag! 🙈

I dag sitter jeg her i sofaen å ler for dagen har vært tragikomisk altså!

Dagen starter i morres med innboksen full av meldinger og støtteerklæringer fra folk fra land og strand i forholdt til det som skjedde i går med løvemammasnappen…❤❤❤

Folk ville høre mer og se mer og de satte enormt stor pris på at jeg snakket om så mye MER enn bare meg, meg, meg mine og litt mere meg…he he he🙈😅

Før jeg ble kastet ut så snakket jeg om rettigheter, og søknader til NAV og avlastning og BPA. Jeg svarte på spørsmål om tilrettelegging og rettigheter i barnehagen og på skolen osv. Jeg snakket om det jeg brenner for. De handikappede sine rettigheter. Det var veldig lite fokus på Oscar sine diagnoser og alt rundt det var positivt fremstilt. Som at han kan ikke snakke men vi bruker, bilder, ASK og Tobii for å jobbe med det. Han selvskader men det løser vi med å polstre osv.
Folk ville se hjelpemidler osv og vite hva som var søkt hvor og hvor vi fikk tak i div og hvordan de kunne søke. Jeg svarte på alt dette❤ og følte virkelig at jeg gjorde en forskjell og hjalp folk. Før jeg ble slettet ville folk høre mer om skolen til Oscar og hvordan vi jobbet sammen og hvordan de og vi jobber med og rundt Oscar…men dette fikk jeg ikke muligheten til å svare på desverre😢
Noe som er fryktelig trist for det kunne vært et fantastisk eksempel for så mange i og med at dette fungerer utrolig bra❤
Men men…håper de som vil tar kontakt med meg igjen og spør om det de lurte på på privaten eller her igjennom bloggen!❤

Så etter å ha lest kort og fort måtte vi opp for jeg hadde time på sykehuset til hudspesialist…dette har jeg ventet på leeeeeenge! Og legene har jo vært inne på diagnoser som Lupus blant annet…Men det er heldigvis ikke noe jeg har!❤
Så som sagt opp og hopp!
Odin hadde siste dag i karrantene før han får komme tilbake på skolen…
Hele klassen har vært i kareantene da en elev ble smittet av Covid-19(heldigvis ikke sterle symtomer og alt er bra med eleven og familien!)… Og Odin testet negativt osv osv…
JM kom hjem for å passe på Odin mens jeg var hos legen på sykehuset heksigvis så jeg slapp å ta med han dit…

Så går jeg opp for å hente Oscar da. Han har vært våken store deler av natta, hvilket er mer sjelden nå enn før. Men synet som møter meg er ja…rødt og hovent og ja; allergisk reaksjon/allergisk sjokk. NØYAKTIG det jeg skal inn til legen å snakke om til meg selv. Jeg og Oscar har akkurat det samme. Som jeg har prøvd å fortelle legene en god stund men…

Da bestemmer jeg meg for at Oscar blir med meg på sykehuset han. Så legen kan se på han også…Ikke helt lov🙈🙈🙈 men hva gjør man ikke for ungene❤❤❤

Oscar sitter i sacco og vil ikke kle på seg! Jeg er drittstressa og kneler ned foran han for å hjelpe han og DA!!!! KNAKER!!! det løs inni låret mitt…mitt venstre lår brenner!!! Og jeg hyler i smerte! Fy farao så vondt det var/fremdeles er! Strekk/noe muskelfiber opplegg!!!
MEN!!! på sykehuset skulle vi så det var bare å tørke tårene, ta seg sammen og humpe seg ned i bilen og rundt på sykehuset! Oscar på slep!
Verdens flinkeste gutt han altså!

Det blir mer som konkludert med at vi lider av det samme! Vi har mest sannsynlig en sjelden men relativt ufarlig hudsykdom. Som er en kombinasjon av tre “vanlige” men plagsomme hudsykdommer. Og behandlingen er relativt grei og enkel. Om ikke piller fungerer får vi sprøyter. Og jeg måtte humpe meg over til et annet bygg for å ta noen blodprøver…
Oscar digger blodprøver han og så på med stor iver da de stakk i mamma’n istedenfor i han. Han pekte og styra og fulgte nøye med og så sa han; Bo…bo…bo!!!!og pekte på armen.
HAN SA BLOD!!!!!❤❤❤❤❤
Ble så stolt at jeg nesten fløy ut derifra(selv om jeg i virkeligheten haltet/humpet ut…😅), så føltes det som jeg fløy!!!

Få i Oscar mer medisin og kjøre han til skolen mens jeg multitasker og ringer fastlegen for låret er så vondt at jeg har lyst til å kjøre av veien…får tak i noe paralgin forte og kommer meg hjem! Legen gir beskjed om at jeg skal ta det med ro og ta smertestillende…

Hva gjør Albertsen tro???

Jeg TAR smertestillende som jeg skal og så tar jeg med meg Odin ut på skogtur i Tusseløypa på Lavvollen med ei god veninne og dattra fra samme klasse som Odin 😂 smertestillende funker bra den så jeg humper meg bortover 😅 og vi har en nydelig fin tur som runner av en ganske så grei karrantene tid faktisk!(men er litt glad han skal på skolen imorra🙈😂😅…)

Så bærer det hjemmover, vi henter Oscar i bilen på vei hjem og lager middag og skal til å slappe av da jeg kommer på alle de som skulle kjøpe bøka mi fra dagen før🙈
Og da var det å stille seg til med gråpapir og pakke inn og få sendt avgårde de da(mens jeg ber en stille bønn om at de faktisk vippser meg betaling etter at jeg har sendt dem…bare 3 stk av 13 nå som ikke har betalt enda🤞🤞🤞…)

Men NÅ folkens! Nå er begge gutta i seng og jeg har omsider funnet sofaen og blogger litt og skal pinadø ha meg ei glutenfri lefse til kvelden. Og kose meg under varmeteppe❤

MEN!!! det er desverre enda en ting som gjenstår å få gjort før dagen er over…

Det er å ta en dusj og vaske av meg bållukta før jeg kryper til sengs og håper at dagen imorgen blir litt mindre spennende enn den har vært i dag! Men gud så godt det er å kjenne på at man lever!

For husk!;

Det kunne vært verre folkens!
Det kunne vært verre!!!

Og takk for ros og støtte fra alle sammen! Dere vet selv hvem dere er!❤
❤❤❤

Det å få muligheten til å beklage seg…

I dag har jeg snappet for løvenammaene hele dagen. Jeg har jobbet som bare svarte HELE DAGEN! og har svart på en million spørsmål og på messenger.

Jeg har hjulpet folk med BPA,ulike søknader, gode råd i forhold til skole og barnehage, tipset om hvem og hva og hvor de kan ta kontakt for å få ulik hjelp og støtte…

Føler selv jeg har gjort et ærlig dagsverk!
Jeg har sittet på tlf hele dagen…
Jeg har fått utallige positive tilbakemeldinger og folk har vært så positive og takket og bukket for alt jeg har delt av våre liv og min erfaring…

Jeg er jo som dere vet frykteig stolt av Oscar min! Jeg ville dele hvor flink han er med snap folket. Hvor selvstedig han er og selvgående han har blitt. Hvor mye han nå klarer helt alene💙💙💙
I den forbindelse kom jeg til å legge ut et bilde av gutten min på do🙈 For å vise at han klarer ALT selv. Uten å eksponere noe kropp på noen måte! Dette var imot reglene! Og det var jo leit…

Men jeg har jo sett folk legge ut bilder av halvnakne barn med peg og bleie og ja…Jeg så ikke faren i dette der og da og glemte helt at dette strider imot reglene…

Men dette var støtende for noen og de klaget. Og det er helt iorden det.
Det har jeg respekt for og jeg slettet bildet umiddelbart. Folk blir støtt av ulike ting og jeg respekterer at noen synes dette ikke var greit og også at jeg hadde brutt reglene. Det er ikke lov og det var dumt gjort…

Jeg slet også litt med å få lagt ut tekst på de første snappene. Men jeg la ut alle på nytt med teskt når jeg knakk den koden🙈😅
Dette var også et regelbrudd! Det er ikke lov å legge ut snapp uten tekst.
Dette er også helt greit og jeg har full forståelse for at de som er hørselshemmet og døve også vil følge snappen❤
Men som sagt dette rettet jeg fort opp igjen…

Så kommer vi til den delen der jeg ikke lengre har forståelse!
Jeg ble kastet ut av snappen med umiddelbar virkning…
Fikk ikke mulighet for å beklage meg for feilen med å dele det dobildet…
Jeg fikk beskjed om at jeg ikke har riktige moral eller etikk for å være en del av den gruppa…
Og de slettet ALT jeg hadde gjort hele dagen…

Det føles ikke godt altså…
Får man virkelig ikke lov å gjøre en feil og beklage seg…?
Og så få beskjed om at man er moralsk forkastelig?
Etter alt jeg hadde gjort i dag???

Sååå skuffet over det utfallet…
Ikke rart det er krig i verden!
Den ovenfra og ned holdningen…
Det at man blir så støtt at man ikke klarer å tilgi og gå videre…det skremmer meg!

Heldigvis har tlf glødet i etterkan av folk som elsket det jeg gjorde og synes dette var veldig trasig. Folk har sendt mld og ringt og ja!!!❤

Tuuuusen takk forlens!
Jeg må si jeg var skikkelig lei meg og følte meg ordentlig tråkka på…

Ja jeg gjorde en feil!

Men hvor er medfølelsen til folket?
Hvor er forståelsen?
Hvor er rausheten?
Hvor er takknemligheten for alt jeg har gjort for så mange i dag?
Hvor er tilgivelsen?

Men er det virkelig blitt sånn at man ikke skal få mulighet til beklage seg…

Og gå videre…

Din eneste venn…

Jeg ligger ved din side i spesialsengen din.
Og synger på 10 vers av bjørnen sover mens jeg stryker over ditt kinn.

Du smiler og skratter og sier mer, mer, mer!
Den fineste lyden i hele verden er lyden av deg som ler…

Du leser i askboka, peker på bilder og øver på ord.
Og jeg støtter og klapper og skryter og er så stolt, så stolt en mor…

Men jeg ser at du også er sliten det er noe som plager din kropp.
Selv om du ikke kan si det til meg kan jeg se, føle, lukte, kjenne at du ikke er helt på topp…

I dag skulle du bli med i bursdag med gutta fra klassen på lekeland…
Og de andre skulle leke laser x, noe du ikke kan…

Jeg har blitt vandt til at ting ikke blir likt for deg som for dem…
Men det er så fint at du blir invitert! Og jeg håper at de ser deg som sin spesielle venn…

For du elsker kake og hoppe på trampoline!
Og derfor tenkte jeg det var fint at du fikk bli med…

Men du er ikke helt i form i dag og du kan ikke forklare…
Hadde du villet dra? Orker du? Ville du klare?

Men så er det sånn da at du er ikke som de andre…
Og uansett hva jeg gjør og hvor mye vi jobber kan jeg ikke deg forandre…

Og tankene vandrer, svirrer og drømmer…
Inn i et eventyrland jeg noen gang rømmer…

Kunne jeg sittet i en fotballhall og sett på deg spille???
Eller hadde det vært en annen sport du heller ville?

Skulle jeg ha sittet med de andre mødrene i ulike lag, isten for å følge 2 steg bak deg hver eneste dag…

Skulle du vært ute å lekt og syklet med de andre gutta alene…
Og kommet inn kun når kveldene ble mørke og sene…

Skulle jeg ha høre deg leste en bok…
Og sett alt du lærte og ble så flink og klok…

Skulle du ha aket og bygget fort i snøen med dine venner…
Laget deg minner med dem som du selv aldri glemmer…

Det er så utrolig mye jeg hadde drømt og ønsket for deg!!!!
Men nå ligger du her tett, tett,tett inntill meg…

Og jeg klemmer deg og synger igjen og igjen og igjen…
Og i hjertet mitt så frykter om jeg vil bli din eneste venn…

Man må tørre å dele!

Det er virkelig skummelt og stressende å være mamma i dag og lese de ulike avisene…

Ikke nok med et presidentvalg i et land laaangt der borte som kan påvirke verden nok til at det blir verdenskrig liksom….😱

Vi har en pandemi på gang i verden, en PANDEMI! og jeg sitter å leser om folk som er forbanna fordi de får sine “menneskerettigheter” frarøvet ved at de ikke lengre får velge med hvor mange, når og hvor lenge de skal få lov til å drikke og feste😱
De legger ut om at vi nå må slutte å ta hensyn til “Magda” på 85 som snart skal daue alikavell( IKKE mine ord!!!). Hun hadde visstnok daua av en vanlig influensa også hevdes det…(sikkert en lege som skrev det…🙈😅)…
Fælt at de ikke kan feste og styre, drikke og møtes, sutrende studenter(les høyskole og universitet) som ikke får møtes med gjengen å drikke seg fulle!

Jeg blir så redd!
Så SINNSYKT redd!!!

Hvem er disse menneskene som gir blanke F i andre sine liv og livsverdier. Hvem er de som skal bestemme at deres egne behov er viktigere enn å redde liv???

Men jeg tror Regjerningen gjør EN stor feil!
De snakker i fakta, regler og regulering.
De snakker ikke i konkrete eksempler…
Enkle mennesker og UNGE mennesker trenger det.
Alle mennesker trenger det egentlig.
Å få se annsiktene til de kreftsyke barna og de unge med astma og andre sykdommer som vil DØ av corona!
Jeg håper flere vil tørre å stå fram å vise de fram…
Mennesker fra ALLE skikter i livet! Gamle,voksne, unge, ungdommer og barn!
Legg ut historiene og fortell! Snakk om det og vis det fram…❤
Dere har en verdi! Et liv og en rett til å leve! Like mye som enkelte mener de har rett til å drikke seg drita!🙄

Jeg selv lever i en spesiell situasjon med to barn med utfordringer nå har vi måttet stå i og må fortsette å stå i en sak med barnevernet. Pga EN lege uten kompetanse og erfaring sin simple mening….
Det har kostet meg over 10.000 kr i advokater for å være sikre på at BV skal forstå at mine barn er annerledes men blir svært godt ivaretatt!

Vi har flere ganger banket på dødens dør!
Med begge ungene, der det har vært alvorlige RS lungebetennelse på minstemann 2 ganger. Der han holdt på å stryke med…
Oscar som har hatt ulike fysiske utfordringer der vi har fått smake på diagnoser som hjernesvulst osv…
Jeg har blitt stilt ovenfor alvorlige diagnoser og har alvorlige diagnoser og min kjæreste har kreft og skal behandles…

Jeg stiller villig opp å deler og snakker om dette. Ikke for å få sympati men for å få FORSTÅELSE❤❤❤
Det har vært tøft, det er tøft og det vil fortsette å være tøft!
MEN!!!! VI LEVER!!!

Håper folk vil dele sine historier så vi kan se at vi ikke er alene❤ At det er flere og vi kan støtte hverandre. Jeg har motatt så mye støtte gjennom at jeg deler og det setter jeg så enormt stor pris på ❤❤❤

Jeg håper flere vil dele om både det ene og det andre!
Og at vi sammen verden kan forandre!!!
(Et lite rim på slutten der😘)

Kjærlighet og fred!
Amen!!!

Å få lov å gi råd…❤

Tro det eller ei folkens!
Men den siste tiden er jeg blitt kontaktet både på Messenger på min private Facebook og igjennom siden til boka av ulike ansatte i skolen og ulike barnehager❤

Det har skjedd tidligere også altså men nå har det vært oppimot 10 henvendelser på veldig kort tid…

Nye barn ved Skolestart og ny barnehagestart er kanskje grunnen…eller at tingene nå man har tenkt på en stund blir vanskeligere og vanskeligere å bortforklare…❤

Det er flere som er fortvilet og spør meg om hvordan de skal ta opp tankene og ønskene sine med foreldrene rundt omkring…
Det er utrolig tøft, krevende og vanskelig!
Tro meg! Jeg vet det…

Jeg har jo jobbet som spesialpedagog i skolen i over 11 år og har en del erfaring fra disse tøffe samtalene igjennom den jobben…
Men enda mer vet jeg om det å sitte å være mottaker i slike samtaler…
Om det som er så vondt og vanskelig å høre!💔

Og jeg blir så glad, stolt og ikke minst ydmyk! Over at folk kontakter meg for råd!
Helt anonymt selfølgeli!!!
Det er viktig å presisere, de sier ikke hvor og hvem osv. Bruker ikke navn og jeg sjekker heller ikke for å si det sånn!
Sånn er ikke jeg!

Men de spør om så fine ting!
De trenger ofte hjelp til å nå inn til foreldrene. De som er litt “vanskelige” som de sier… Som kan bli litt sinte og ikke vil “høre”…

Jeg har snakket med mange slike selv og vet hvor “sinnet” og “motviljen” kommer fra…💔

Jeg kan ha mange gode råd å komme med og har også fått tilbakemelding om at det ofte har fungert bra med mine forslag ❤

Til og med en leder i en barnehage sendte en mail på boksiden til “OSCAR har autisme” og takket for innspill…Hun hadde ikke kontaktet meg selv men en av hennes ansatte hadde fortalt det jeg hadde sagt til henne og da måtte hun bare skrive og takke for et unikt innspill ❤ Hun skrev at hun selv ikke hadde tenkt helt over det på den måten jeg forklarte det selv om hun hadde jobbet over 25 år i barnehagen…
Man ser seg blind på seg selv sa hun og at mitt bidrag hjalp på tunellsynet. Hun som alle andre vil jo bare barna godt selfølgeli men det er ikke like enkelt å få det fram bestandig i en hektisk og slitsom hverdag. Man kan fort bli litt i kampmodus og “målet” blir sterkere enn medfølelsen…
Men med mitt perspektiv var det et nytt lys på mange saker!

Tenk det da folkens!!!
At bittelille meg og bloggen min hjelper!!!❤
Som er en av mine drømmer! Å få hjelpe!
Begge sider av bordet!
Både foreldrene og fagpersonene!!!

Jeg håper, håper, HÅPER!!! dette kan være med på å bidra til at jeg får holde flere foredrag om dette i fremtiden! For dette er noe jeg brenner så veldig for❤❤❤

Tidlig innsats og god kommunikasjon og en bedre verden for alle oss som lever i denne bobla❤

Så rop ut! Del! Jeg stiller opp!

Stor klem fra en ydmyk mamma til to gutter med utfordringer som trenger ekstra oppfølging som jeg jobber for at de skal få!❤

Hvem skal være der???

Hvem skal være der hvis ikke jeg er?
Hvem skal stille opp og være nær?

Tenk hvis det skjer noe med meg…
Hvem skal da være der for deg???

Hvem skal komme løpende når du har mareritt på natten?
Og trøste deg med at det var ikke et monster, nei det var jo bare katten?

Og hvem skal sørge for at du blir sett, forstått og hørt???
Hvem skal være så glad i deg at de blir helt rørt???

Hvem skal trøste, tørke ditt kinn og holde din hånd???
Hvem andre enn meg kan ha vårt ubrytelige bånd?

Hvem skal se deg, kjempe for deg og holde deg oppe???
Hvem skal stå i alle alle stormer, alle kamper aldri stoppe???

Hvem?
Hvem spør jeg?
Hvem skal være der for deg?
Hvis jeg en dag forsvinner…
Og det ikke kan være meg…

Dette er tanker,
angster som river og sliter i meg…
Både på grunn av hendelser i forrige uke som satte hele vår verden på hodet. Hvor jeg virkelig fikk kjenne på en frykt jeg ikke unner min værste fiende…

Jeg har slitt litt med dødsangst tidligere.
Jeg har to nydelige gutter som krever litt ekstra…
Ingen ser dem som meg!
Ingen tolker dem som meg!
Og INGEN forstår dem som meg…!
Tenk hvis jeg ble borte fra dem…

Nå kommer disse tankene tilbake. Jeg våkner på natta med frykt, høy puls og vonde tanker.
Sist gang måtte jeg stå opp på natta for å sjekke at jeg levde. Mine nære måtte ringe for å sjekke at vi levde på morgenen om jeg ikke hadde sendt mld til dem. For jeg var livredd for å dø og at ungene skulle dø pga dette.
Da var Odin så liten at han ikke hadde klart å komme seg ut å skaffe hjelp…
Nå har jeg lært han å ringe med nettbrettet på Facetime og han kan ringe 113…
Så nå er jeg ikke lengre redd for at gutta skal dø om jeg dør…

MEN jeg er livredd for hva som skal skje dem videre i livet…

Hvem skal sørge for at Oscar får det han trenger? Skal han bli sittende på et rom på et sykehus eller gamlehjem for resten av livet…?
Hvem tar ansvar for å følge opp han?

Utviklingen i samfunnet skremmer meg virkelig.
De kutter i bistanden til de svakeste, tar bort sårt trengt helsehjelp til barn og vil kutte i stønader og prosjekter som skal bli boliger og hjem til “sånne som” Oscar i fremtiden…

Hvor er vi på vei???
Hva skal skje???
Hvem tar ansvar???
Tenk hvis jeg dør???!!!???

Hvem skal da kjempe?
Følge med?
Og elske guttene???

Jeg tror ingen forstår hvor mange tanker og bekymringer vi foreldre til annerledesbarna har… Det er et evig tankekjør av nye bekymringer…

Får han være nok med klassen sin?
Blir han stigmatisert på skolen?
Vil han få venner?
Familie?
Noen som er glade i han?
Vil han bli tatt vare på?
Bli sett, hørt, forstått???

Jeg er så redd!
Så redd!
Så redd!

Hvem skal være der?
Hvis ikke jeg er…
Hvem skal se dem?
Hvem skal være nær?

Fiskefølelser og sove “hangover”…

I helga så har det vært mye følelser å bearbeide skal jeg si dere…
Som dere vet har denne uka har vært litt ekstra røff og jeg har stått i en del situasjoner som jeg ikke helt har fått bearbeidet…
Men i helga fikk jeg mulighet til å ta litt vare på meg selv som folk er så glade i å mase på meg om at jeg må gjøre…😂

Begge gutta var på overnatting hos hver sine ekstra gjenger. Oscar hos BPA og Odin hos ny avlastningsfamilie ❤

Det ga a’mor(altså meg) grandiose muligheter som jeg utnyttet max! He he he…

På lørdag døde Gurimalla som bodde i akvariet vårt. Og jeg ville ha en ny malle til akvariet med en gang da de gjør sånn at jeg slipper å rense det i et kjør. Så jeg tar med Gurimalla og vannprøve og drar på dyrebutikken for å få ny(da Guri ikke rakk å bli så gammel…)
Vi har hatt litt fiskedød oppi der og i starten var det litt rart og ekkelt men nå er det ikke noe stress lengre. Et lite dobesøk og så er det videre til fiskehimmelen…🙈
Men jeg er opptatt av at selv om de “bare” er fisk skal de ha det bra så lenge de lever!

Anyways…På dyrebutikken fikk vi ny Malle(send gjerne forslag til nytt navn😘)…
Og så kom jeg til å spørre om en ting til.
For vi hadde to “tigerfiskehaier”(aner ikkevhva arten heter…) som var kompiser og så daua den ene. Og sakte men sikkert har den andre liksom bare trekt seg tilbake, ligger bare der og sturer liksom…
Jeg tenkte at nå dauer sikkert den også snart da…Men nei da…Den lever og lever.
Så jeg spør damen om den fisken bør ha en kompis da eller om jeg bare tillegger fiskene ALT for mange menneskelige hensyn og følelser(jeg vet jo at fisk ikke har følelser altså!) Og jeg spiser jo både fisk og kjøtt men…Dere skjønner tegninga🙈
Så sier hun at joda! Han/hun bør nok ha en venn…
Så da kjøper jeg en kompis til tigerfiskehaien også…
Så kommer jeg hjem og introduserer de nye fiskene for de andre…Og tror dere fakern ikke tigerhaifisken som bodde der fra før kom fram du gitt og bare heiv seg på nykommeren og de bare svømte rundt og “lekte” sammen superhappy❤
Da begynte jeg å GRINE jeg!!! Jeg ble altså så rørt over den greia at jeg gråt😂🙈😂😅
Litt ekstra emosjonell da eller…😂 he he he.
Og min kjære JM så lettere sjokkert ut der han satt i sofaen og tittet bort på meg som satt foran akvsriet å grein…😂🙈

Og kvelden gikk den og det ble natta og jeg skulle legge meg og minnet JM på å være stille når han sto opp på jakt for ikke å vekke ungene…
Øhm…nei…de var ikke her de gitt😅
Og jeg sov så godt og så lenge at jeg pinadø våknet og følte meg helt fyllesyk…
Og jeg har ikke drukket en dråpe siden i fjor sommer! Altså sommeren 2019! Og da jeg drakk 1 rusbrus på ferie så kan ikke akkurat påberope meg at jeg var spesielt fyllesyk etter den opplevelsen heller gitt…😂🙈😅…

Og gutta kom hjem til en opplagt og energifull mamma og vi har kosa oss hele ettermiddagen og nå får Odin ligge i min seng i natt, da JM blir på jakt noen dager og Odin er strålende fornøyd❤ og Oscar ligger å synger for seg selv i senga si, virker også ganske happy han å❤
Og mor skal se Farmen og ta tidlig kveld…
For imorgen er en ny dag.
Med ØNH legebesøk for Oscar først.
Og et annet besøk for Odin etterpå…

Mot i brystet, vett i pannen!
Stål i ben og armer!
Blikket fritt og ryggen rak!
Se det er BRA!

Kom ny uke å treng deg på! Du kan umulig bli verre enn den forrige😂😂😂
Men ikke glem folkens!!!;

DET KUNNE VÆRT VERRE!!!! he he he
(eller kunne det egentlig det😅🙈😂💥)

Lys og kjærlighet❤❤

Det er ikke et eventyr, det er en sann historie…

En blogger snakker om livet sitt…
Deler gode dager og vonde dager.
Og for noen kan det sikkert høres ut som et eventyr/mareritt/fiksjon…
Noe tror man på andre ting er enten for godt eller for vondt til å være sant…

Det gjelder for alle oss som blogger. Det er mye vi deler og snakker om. Men det er også mye vi ikke deler og snakker om.

Når man skriver ting på nettet legger man seg på hoggstabben. Man blottlegger seg for verden og ting man skriver blir åpent for tolkning.

Det har så langt i min bloggekarriere vært utelukkende positive tilbakemeldinger fra land og strand og fra liten og stor.

Så det bør vel ikke komme som et sjokk da det til slutt kom noe negativt…

Men måten det ble gjort på og omstendighetene rundt gjør meg litt betenkt…

Alle har rett til sin mening og alle har rett til å fortelle/snakke om det de tenker, føler og mener…

Og er man en offentlig person mener nok mange mye…Det kan man jo se på andre bloggere. De får negstive brev, kommentarer i kommentarfeltet. Det kan også bli mer alvorlig som at de blir meldt til Barnevernet slik som Kristin Gjeldsvik og truet av foreldre på skolen osv som andre bloggere har blitt. Noen har jo til og med blitt meldt til politiet…

Men det er skremmende når man går fra å ha en mening om en person, en kommentar i kommentarfeltet til en anmeldelse…

Jeg fikk en tilbakemelding rundt min blogg av en person som ikke tror på det jeg skriver…
At jeg MÅ lyve om alt som skjer da alt dette umulig kan skje med bare et menneske…
At jeg skriver for å få oppmerksomhet og sympati og at jeg vil fremstå som en “altoppofrende” mor…
Til dette velger jeg å tenke at denne personen lever et flott og skjetmet liv. Og synes det er flott at personen ikke har hatt slike tøffe opplevelser som fører til at han/hun velger å ikke tro på meg og mine historier. Jeg er glad for at dette virker uvirkelig for noen for det betyr at de selv ikke har det like tøft❤
Jeg ønsker ingen å måtte stå i alt jeg/vi står i… Og må si at det eneste jeg ble en smule fornærmet over var at altoppofrende sto i hermetegn😂😂😂

Personen mener jeg lyver om mine barn sine utfordringer og at jeg må lide av Munchausens by proxy(for de som ikke vet hva dette er betyr det i bunn og grunn at jeg påfører mine egne barn skader og sykdommer for å få oppmerksomhet…)
Jeg er ikke den første og blir sikkert heller ikke den første som har fått denne diagnosen slengt etter seg. Og jeg tar det absolutt ikke til meg, drar litt på smilebåndet og velger å heve meg over hele greia. Jeg legger ikke ut legejournalene til hverken meg eller ungene og det ville jeg aldri ha funnet på da jeg er helt tro i meg selv og mine barn og vet hva som er sant og ikke…Det at noen velger å ikkevtro at det er sant kan jeg ikke velge å bruke energi på❤

Synes derimot det er trist at andre folk velger å bruke tid og energi på dette…
Og ikke bare tid og tanker, men ta det et skritt lengre…

Men som sagt velger man å blogge må man tåle både sukker og salt…

Jeg ser også og hører rundt meg en negativitet. Generelt for alt og alle…
Mye kritikk over hele fjøla og lite støtte…
Folk blir kritisert i krik og krok for at de deler av sine liv.

Et eksempel;
Jeg kjenner et par der begge har vært så uheldige å ha fått og måttet behandles for kreft, med 2 små barn i tillegg…
De har valgt å dele livene sine og det de står i/har stått i hele veien…Alt det tøffe!❤
De er fantastiske mennesker!
Forbilder!!!
I mine øyne er de fryktelig modige og sterke mennesker som deler og står i det. De har ikke bruk for kritikk og krasse klager…
De har bruk for støtte og gode ord! For hjerter i kommentarfeltet og det å vite at folk bryr seg!!!
Hvis du ikke synes det er greit at folk deler så ikke les det! Skroll videre! Og for guds skyld ti stille…

Jeg lærte av min lærer på skolen når jeg var liten at; hvis du ikke har noe fint å si, er du stille…

Det folk leser på Facebook, på nettet, i en blogg er bare et fragment, en liten del…
Liker du det ikke er det ingen som tvinger deg til å lese. Og iallefall ikke å kommentere… Det er så mye du ikke vet…

Min blogg er likedan. Jeg deler MYE! Kanskje for mye for mange…Noen liker det og noen liker det ikke…

Jeg vet at vedkommende som valgte å gjøre mitt liv den siste uken litt tøffere ikke kjenner meg!
For hadde de kjent meg og mine hadde de visst/sett/opplevd at ALT jeg skriver om er helt sant og stemmer på en prikk. De som står oss nære er en del av det, de både ser og opplever det med oss… De støtter, trøster, og stiller opp…De kritiserer ikke…

Men jeg vil ikke henge meg opp i det negative som har skjedd denne uken. Jeg vil ikke være sint eller bitter!

Jeg vil takke alle de nydelige menneskene som støtter oss og meg! Takke for alle meldinger, alle tlf samtaler, alle klemmene(koronasikre selfølgelig) og at folk nå vil lage en spleis for å hjelpe meg gjennom dette…

For det at folk sitter å tenker, føler, tolker og MENER har kostet meg og familien min mye den siste uka… Ikke for at noe av det stemmer eller er sant men for tiden vi har måttet bruke, for påkjenningen det har vært på barna og på meg…

Men i dag er gutta på hver sin overnattingtur med fantastiske mennensker💙💙 De koser seg max! Og jeg skal slappe av og lade batteriene❤

Det har vært en tøff uke! Men snart er den over og neste uke starter ny og frisk og blank med fargestifter til❤ og vi skal lage oss en flott uke sammen jeg og mine❤

Jeg sitter i dag og er ikke sint…
Jeg er TAKKNEMLIG!!!
Så uendelig takknemlig for alle dere nydelige mennesker som står meg nære og som bryr seg om meg og min familie! Dere vet hvem dere er!!!❤

Ha et åpent sinn, et åpent hjerte!
Lys og kjærlighet til alle der ute❤

Tur på sykehuset og vunnet i Lotto!

Jeg sa til flere som kontaktet meg i går og i dag at nå hadde jeg nok dritt og var så sliten at jeg synes jeg selv fortjente å vinne i Lotto…😅

Og i dag vant jeg gitt!!!

100kr rikere er jeg😂😂😂😂

Sykehuset i dag formiddag med Oscar gikk bra!
Han er som vanlig en helt❤
Han har ørebetennelse igjen stakkars da men… og han har tydeligvis klart å putte noe inn i øret som har laget en skrape/arr som blør.
Ikke vet vi hvordan…
Men han fikk utskrevet medisiner og smertestillende og sover nå godt❤

Mor selv er sliten og skal straks legge seg med ormen Odin…
Han vil ligge hos mamma nå når JM er borte.

Livet er tøft…
Men livet er fint…
Jeg er sliten nå…
Men 100kr rikere…

Og det kunne vært værre😉

Først ranet! Så en tur på Sykehuset…💔

Dette er fra i går kveld da jeg og gutta boys måtte en tur på Sykehuset for Oscar blødde fra øret…

De som følger bloggen vet at vi har litt mer enn gjennomsnittet å stri med…
Nå som vi fikk en slags mini opptur tidligere i uken tenkte jeg at det kanskje skulle snu litt for oss nå…
Der tok jeg sudern meg feil gitt…🙄

Helga startet med et pang💥

Ranet;
Jeg vet ikke helt hvilket annet ord jeg skal bruke. For vi har fått frastjålet 4 stk nye sommerdekk på styggdyre felger!😱
Og hvorfor har en mor med dårlig økonomi valgt å kjøpe slike dekk og felger tenker sikkert mange… Vel det kan jeg forklare!
Jeg ville ALDRI drømt om å kjøpe disse selv, jeg synes slike ting er FULLSTENDIG unødvendig og TULL(sorry til alle bilentusiaster der ute…)
Men da vi kjøpte ny bil(les nyere bruktbil) var det disse dekkene pg felgene som sto på bilen og vi fikk bilen såpass rimelig at vi ikke orket å ta dem av å bytte og forhandle om dem om dere forstår. Vi tok de raskt av bilen da og har siden forsøkt å selge dem. Da de har en verdig på rundt 45.000 kr…
Men ingen har bitt på…Eller det vil si ingen har kontaktet oss for å kjøpe dem iallefall.
For da JM skulle hente dekkene i går var de borte!!!
De lå i en innlåst bod INNE i blokka! Det vil si at noen har låst seg inn i blokka og i boden og tatt BARE våre dekk. Som i tillegg lå i poser…Det er bare helt sinnsykt og føles helt jævelig for å si det rett ut…
Det er et overgrep…noen har fulgt med på annonsen evt, og kommet seg inn. Eller noen har nøkler og driver å snuser rundt i blokka💔😱
Det er skikkelig ekkelt å tenke på!
Jeg har lenker på alle dører så her kommer de ikke inn med bare nøkler men jeg føler meg ikke trygg. Mye alene med gutta…Da JM må forberede seg til han skal innlegges på sykehuset og må være helt frisk…
Jeg er redd, lei meg og knust…
Nå må vi politianmelde, lage forsikringssak og ja…Hvem vet… dette var fredag ettermiddag…

Sykehuset del 1;

Etter å ha fått summet meg litt, informert naboer om innbruddet(som ikke var et klassisk innbrudd, da det ikke er noen tegn på det…).
måtte jeg hente guttaboys på skolen.
JM er hos foreldrene i helga så jeg og gutta skulle kose oss med mat/godis og film alene(da BPA som skulle jobbe sitter i karrantene😅)…
Sånn er livet si…Men jeg hadde en kosekveld planlagt. Og kvelden gikk forsovidt som normalt den…Odin leker først med nabojenta ute og så kommer han inn og kikker film og slapper av Oscar bader…
Det er da jeg legger merke til den litt rare oppførselen til Oscar…Han dukker under på nytt og på nytt, prøver å grave seg i øret og hoster og gaper. Presser over nesa og dytter skuldra opp til øret…
Faan! Tenker jeg…Ørebetennelse igjen…
Jeg fisker han opp av karet og setter meg til med q-tist og hodelykt og kikker…
Masse brun sirup fiskes ut og så kommer blodet…og jeg ser et dren som ikke ser ut som det er på riktig plass(ikke at jeg er lege eller sånn altså men…)
Og Oscar uler og klyper meg i armen og det er en god del blo…AUA, AUA! klynker Oscar.
Og mor ringer legevakta…

Vi blir sendt til barn mottak…klokken er nå 19.30…og der sitter vi en god time.
Alle tre; Meg, Oscar og Odin…
Så blir vi fortalt at ØNH legen er veldig opptatt nå så vi må komme tilbake imorgen…
Gi Oscar smertestillende og ja…
Mulig operasjon imorgen.
Ingen ser på han, undersøker noe som helst…
De tar en puls og en temp bare…

Så da måtte vi dra hjem da. Oscar får smertestillende og vi venter på timen på sykehuset…
Oscar er urolig og irritert og jeg håper dette løser seg eneklt i dag men…jeg er forberedt på det verste…

Sykehuset del 2 kommer i kveld!

Følg med folkens for her går det fort i svingene…