Hvem skal være der hvis ikke jeg er?
Hvem skal stille opp og være nær?
Tenk hvis det skjer noe med meg…
Hvem skal da være der for deg???
Hvem skal komme løpende når du har mareritt på natten?
Og trøste deg med at det var ikke et monster, nei det var jo bare katten?
Og hvem skal sørge for at du blir sett, forstått og hørt???
Hvem skal være så glad i deg at de blir helt rørt???
Hvem skal trøste, tørke ditt kinn og holde din hånd???
Hvem andre enn meg kan ha vårt ubrytelige bånd?
Hvem skal se deg, kjempe for deg og holde deg oppe???
Hvem skal stå i alle alle stormer, alle kamper aldri stoppe???
Hvem?
Hvem spør jeg?
Hvem skal være der for deg?
Hvis jeg en dag forsvinner…
Og det ikke kan være meg…
Dette er tanker,
angster som river og sliter i meg…
Både på grunn av hendelser i forrige uke som satte hele vår verden på hodet. Hvor jeg virkelig fikk kjenne på en frykt jeg ikke unner min værste fiende…
Jeg har slitt litt med dødsangst tidligere.
Jeg har to nydelige gutter som krever litt ekstra…
Ingen ser dem som meg!
Ingen tolker dem som meg!
Og INGEN forstår dem som meg…!
Tenk hvis jeg ble borte fra dem…
Nå kommer disse tankene tilbake. Jeg våkner på natta med frykt, høy puls og vonde tanker.
Sist gang måtte jeg stå opp på natta for å sjekke at jeg levde. Mine nære måtte ringe for å sjekke at vi levde på morgenen om jeg ikke hadde sendt mld til dem. For jeg var livredd for å dø og at ungene skulle dø pga dette.
Da var Odin så liten at han ikke hadde klart å komme seg ut å skaffe hjelp…
Nå har jeg lært han å ringe med nettbrettet på Facetime og han kan ringe 113…
Så nå er jeg ikke lengre redd for at gutta skal dø om jeg dør…
MEN jeg er livredd for hva som skal skje dem videre i livet…
Hvem skal sørge for at Oscar får det han trenger? Skal han bli sittende på et rom på et sykehus eller gamlehjem for resten av livet…?
Hvem tar ansvar for å følge opp han?
Utviklingen i samfunnet skremmer meg virkelig.
De kutter i bistanden til de svakeste, tar bort sårt trengt helsehjelp til barn og vil kutte i stønader og prosjekter som skal bli boliger og hjem til “sånne som” Oscar i fremtiden…
Hvor er vi på vei???
Hva skal skje???
Hvem tar ansvar???
Tenk hvis jeg dør???!!!???
Hvem skal da kjempe?
Følge med?
Og elske guttene???
Jeg tror ingen forstår hvor mange tanker og bekymringer vi foreldre til annerledesbarna har… Det er et evig tankekjør av nye bekymringer…
Får han være nok med klassen sin?
Blir han stigmatisert på skolen?
Vil han få venner?
Familie?
Noen som er glade i han?
Vil han bli tatt vare på?
Bli sett, hørt, forstått???
Jeg er så redd!
Så redd!
Så redd!
Hvem skal være der?
Hvis ikke jeg er…
Hvem skal se dem?
Hvem skal være nær?
Å!! Det er så vonde tankar!!! ❤
Ja det er tøffe/vonde tanker til tider 💔
Men støtten fra alle dere som tar kontakt betyr veldig mye for meg❤❤❤
Håper så inderlig at denne stormen gir seg snart og at dere alle kan få litt fred.
Så håper jeg at flere kan bidra på denne spleisen spleis.no/s/hjelossåhjelpeline ,slik at du kan få litt økonomisk støtte i denne prosessen du står i.
Dette traff meg midt i hjertet, har selv en datter på 13 år med en autismediagnose, og det er ikke like enkelt bestandig.
Er det noen mulighet for å få mailadressen din? Jeg kunne tenke meg å “samarbeide” med en annen mamma.
Og kan jeg få lov til å dele deler av dette diktet?
Hei.
Du må gjerne dele diktet om du vil.
Men del da som link desverre for det er blogg.no som eier innholdet og det er skrivebeskyttet❤
Du kan gjerne få mailen min og om du vil legge meg til som venn på Facebook gjør gjerne det også ❤
Det kan jo hende du kjenner deg i igjen litt i det siste diktet jeg har skrevet også på bloggen. Det som heter; Din eneste venn❤
Min mail er; [email protected].