I fjor holdt jeg et foredrag for 150 ansatte i Trondheim kommune. De kom fra barnehager, skoler og ulike offentlige kontorer, BFT, PPT og andre steder…
Der skulle jeg snakke om hvordan det var for meg som mor å takle alle disse instansene under en utredingsprosess av barnet mitt. Hvordan det føltes, hvordan jeg kunne tenke meg å bli møtt og hva de burde tenke over i de ulike prosessene.
Dette synes jeg var et flott tiltak av kommunen. Og jeg har selv jobbet som spesialpedagog i skolen i over 11 år så jeg har på en måte 2 seter ved bordet. Jeg har sett problemstillingene fra begge sider. Jeg har følt både på å være fagperson og skal være proff og på det å være mor…
På dette foredaget/kurset snakket jeg mest om prosessen rundt Oscar. Og veien med han, all oppfølging, møter, instanser og ja…ALT! Jeg snakket om åpenhet og det å tørre å stille seg opp på foreldremøter og fortelle dem om gutten min…
Hvor viktig det er at vi er åpne og tørr å stå fram! Og at tårer er tillatt og må bli forstått. Det at jeg nå siden Oscar var 3 år har stilt meg opp og fortalt og jeg gråter hver gang…Hver bidige gang for det er tøft og vondt å snakke om! Men viktig! Det er så viktig med åpenhet! Kun gjennom åpenhet kan man skape forståelse…❤
Så åpnet jeg opp for spørsmål fra salen(de fikk spørre om hva de ville, jeg delte alt privat…) da kom vi inn på Odin…
Min lille kjære Odin, min nr 2…
En av damene med en kommentar;
“Du som er så sterk og står her nå med oss og du som har vært igjennom alt en gang før må jo synes denne runden er lettere?”
Jeg mistet litt pusten og tårene trillet…
Jeg tok meg sammen etter litt og ordene kom;
Jeg er sterk! Jeg er tøff! Og man skulle kanskje tro at runde nr 2 var lettere…
Men snarere tvert imot! Runde nr 2 er enda verre! Den er faktisk helt jævelig!
Det føles som alt håp om en halvveis “normal” tilværelse er revet vekk…
For det er sånn at alle foreldre vil at barna skal være “normale” og det er som jeg har sagt tidligere en sorg og en tung prosess å lære at barnet ditt ikke vil bli slik du hadde sett for deg da det bodde i magen…
Håpet om at det skal “gå over”, “bli bedre” at noen skal ha tatt feil…
Man klamrer seg til det håpet i det lengste…
Så kommer nr 2 og ting er anerledes…
Ikke helt “A4” her heller men ikke like ille…
Og håpet brenner!!! Frykten paralyserer! Tankene dundrer…Og realiteten treffer deg så hardt at du ikke aner hva som slo lufta utav deg…
Ikke nok med nr 1 og alt…men nå er det også en greie med nr 2…
Og prosessen er råtøff…
Uutholdelig…
For her er det enda flere spørsmål om hvorfor, hvorfor ikke, hvordan og ikke minst HVA!?!…
Oscar; kan ikke snakke, lever i sin egen lille verden,har ikke så behov for å være sosial,har autisme, psykisk utviklingshemming. Uansett hva vi har gjort, jobbet med er han som han er…
Og jeg elsker han…!
Odin; kan snakke, elsker å være sosial, lever i vår verden, og når vi jobber kommer vi museskritt frammover…men det går så sakte…og han har sine utfordringer, utfordringer som ikke de andre barna har…
Og jeg elsker han…!
Nå skal Odin til utredning på BUP. Det blir 2 runde med utredning for meg, ny runde med psykologer, skjemautfyllinger, leger, PPT, BFT…
I kveld sto jeg atter en gang på et foreldremøte å gråt, og jeg valgte også denne gangen å dele…Selv om det kanskje ikke er like alvorlig er det like tøft…Det er like vondt og vanskelig. Og jeg har like mye behov for forståelse rundt gutten min…
I kveld gråt jeg for Odin…
Er jeg rustet til runde 2???
Det er jeg sikkert…
Men er jeg sterk nok???
Det gjenstår å se…
Sender deg en varm klem.. Odin er en fantastisk gutt 🙂 Jeg vet ikke om du hørte det men gå deg en liten applaus på foreldre møte. Stå på Line 🙂
Tusen takk for støtten og for gode ord…
Noen tenker kanskje det er unødvendig å dele men jeg mener det er viktig forvat folk skal forstå. Som lærerne også sa!; ingen barn er slemme! Og det er ikke Odin heller…han bare klarer ikke å styre kroppen sin noen ganger…
Som meg i kveld…
Klarte ikke å styre hverken tårer eller ticks…
❤❤❤
Du vet ikke hvor sterk du er, før det å være sterk er det eneste alternativet du har😥
Det er tøft, sårt og vanskelig å være så åpen som du har vært, men jeg håper at åpenheten din skaper kunnskap, og gjør verden til et bedre sted for dine barn i dag og for andre barn som kommer etter.
❤❤❤
Livet som løvemamma for løvebarn er ikke for pingler.
❤❤❤
Klem til deg.
PS. Var på foredrag med deg i fjor i grimstad, og det gjorde inntrykk.