I dag har vært en svært krevende men fin dag. Oscar har “snakket” mye. Det går i pappa og mamma og tulle ord. Men det ligner ord og ikke BARE lyder. Selv om de også er tilstede. Oscar har ledd mye og kosa seg.
Vi pusser opp huset nå og verktøy er MEGET interessant! Spesielt drillen. Han hermer og imiterer og følger med.
I morgen skal vi til Brønnøysund og vi skal ta fly. Det er snekkere som skal være her og vi har gode naboer som passer på huset så det er jeg ikke redd for.
Oscar har flydd opptil flere ganger tidligere men det er vel ca 1 år siden sist så jeg er veldig spent på hvordan det skal gå. Jeg har blitt flinkere til å si i fra til folk nå og forklare hvorfor han er som han er osv. Men jeg sliter enda med å ikke bry meg om blikk og små kommentarer…Skulle til tider ønske det sto skrevet i panna mi så folk kunne sluttet å legge seg borti…men jeg kommer forhåpentligvis over det en vakker dag også.
Jeg håper denne flyturen blir bra og at vi slipper panikkanfall. Og jeg VET at ferien blir bra med fjæra og båten og fisking og drilling. Må ikke glemme drillinga. Bestefar har en garasje med arbeidsutstyr og der får Oscar utfolde seg i full blomst. Og drille skruer til sola går ned 💖
Nå er det ferietid fra barnehagen. Det er både koselig og kjedelig for ungene. Pappan er på jobben så det er opp til meg å stå for underholdningen på dagene.
Det hjelper ikke så mye at vi fikk beskjed om at en del av huset vårt er brannfarlig og at dersom det skulle bli brann får vi ikke igjen noe på forsikringen fordi det er vårt ansvar å sørge for at ting er i tipp topp stand…
Det vil si at vi har hatt snekker etter snekker og elektrikere på besøk de siste dagene for å komme med anbud…Det har ført til at vi har måttet være hjemme for å ta dem imot. Jeg har prøvd å legge inn små turer til butikken og på lekeplassen osv men det har ungene vist liten interesse for…Oscar klatrer opp på veranda gelenderet og Odin HENGER i buksebeina mine HELE dagen.
For å toppe det hele fikk vi beskjed om at sikringsskapet vi fikk fikset før jul ikke er gjort riktig etter forskriftene og må gjøres på nytt. Selskapet blir for tiden saksøkt av gud og en hver mann. Så det å lage en sak av det kan vi se langt etter…
Det vil si at vi må få fikset det elektriske i nesten hele huset for å være sikre på at alt er i korrekt stand. Det er ikke gratis. Og vi må få nye kurser på kjøkkenet da det for tiden ikke går ann å ha på kaffetrakter og vaffeljern samtidig…:(
Og da må det borres og rives, så da fant vi ut at vi likesågodt kan pusse opp hele dritten. Ta ALT. Det har jeg drømt om lenge og nå fikk jeg servert det på sølvfat. Men selv om vi setter bort jobben til fagfolk må det koordineres. Og den jobben må jeg ta i tillegg til unger.
Imorgen skal vi UT av huset. Jeg og gutta SKAL gå på tur enten de vil eller ikke. Vi tar oss en tur i barnehagen og leker ute og har planer om å møte noen der så Odin får noen å leke med. Oscar trives jo som kjent best med å leke alene. Jeg ser det er meldt regn imorgen så da får vi trekke på oss regnklær og komme oss ut.
Jeg har en drøm om at opppussingen kan starte mens vi er på ferie MEN….realismen biter meg i nakken. Jeg kjenner at det er litt for mye til meg nå. Oscar 24/7, Odin 24/7 og nå dette. For dette MÅ jo gjøres for vi kan jo ikke bo i et brannfarlig hus…
Jeg stresser og sliter med å sove, Oscar er mye våken på natten igjen og jeg kjenner at brystet begynner å snøre seg sammen igjen. Det er vanskelig og tungt å puste….
De seneste dagene har Oscar knyttet seg til en sitron. Ja du leste riktig en sitron. Jeg kjøpte den for å ha i te og lignende og på torsdag fant Oscar den i kjøleskapet. Han har nesten ikke sluppet den av syne siden da.
Han har gått med den ute både på lørdag og søndag mens vi har vært å lekt. Han har til og med sovet med sitronen i senga si…he he he.
Det Oscar ikke vet er at det ikke er samme sitron da. Siden han går å klemmer på den og mister den innimellom blir den jo fort brun. Så både på fredag og lørdag har jeg vært på butikken å kjøpt nye sitroner og byttet med han i smug. Så jeg er glad det er mandag imorgen for i dag har han gått rundt med sitronen HELE dagen og lørdagssitronen har fått plass i senga nå. Så imorgen vil mandagssitronen erstatte han.
Men om noe har noen tips til mat/kaker/kjeks eller andre ting det er godt å bruke sitron til så send meg gjerne tips 😉 sitronvann står allerede på lista for å si det sånn 😉 ha ha ha
Så får jeg håpe at det neste han henger seg opp i blir noe ikke spiselig 😉 Tiden vil vise 😛
Dette bildet sier mer en 1000 ord for oss. Gutta vokser stadig sammen og selv om det er mye krangling er det også mye kos 🙂
Odin har måttet oppleve å bli mye avvist av storebror. Og Oscar har vist liten interesse for å leke med og være deltagende i aktiviteter sammen med Odin.
MEN det begynner å endre seg. De har et fantastisk samspill i badekaret. Da leker de virkelig sammen. Med “herjelek”, latter og moro.
Og i går skjedde det noe skjønt. F hadde lagt gutta, jeg var å gikk meg en tur. Odin i sin seng og Oscar i sin seng. De er ofte litt urolige og flytter mye på seg/åler seg rundt i sengene i det de finner seg til ro. Men plutselig ble det brak og latter og styr…Det gikk ikke over heller. F stikker hodet inn og dette var synet som møtte han 😉
Oscar hadde tatt krakken og klatret opp i Odin sin seng og de tullet og baset og koste seg….
Da ligger det et brev fra NAV på kjøkkenbenken. Det svir…Da vi til slutt tok mot til oss og ble enige om å sende søknaden om avlastning for Oscar, fikk vi i retur at søknaden ikke vil bli behandlet før i uke 39…
Det er TRE måneder til det….TRE MÅNEDER!!!
Jeg må innrømme at jeg fremdeles føler det som et nederlag at vi må søke om avlastning. At vi ikke klarer å ta vare på barnet vårt, det er sånn det føles. Som en stor svart stein i magen, en redsel for hva folk skal tenke og mene…
Men da søknaden var sendt føltes det litt lettere. Dette blir godt for Oscar også på en måte. Men så kom brevet fra NAV…
De har ferie de nå så en saksbehandler kommer til å kontakte oss en eller annen gang etter uke 29….Øhm…det er uke,30,31,32,33,34,35,36,37,38 det…Og da skal denne saksbehandleren kartlegge OM vi har behov for avlastning.
OM ikke HVA SLAGS!!!
Blir helt kvalm og har mest lyst til å droppe hele greia, det var jo nettopp dette jeg var redd for. At det skal komme noen å dømme mine evner til å ta vare på Oscar og kritisere meg som mor…
Ja da kom behovet får å dele litt tanker igjen. Jeg har sittet de siste dagene og fylt ut skjemaer og søknader og laget en oversikt/plan for nærmeste fremtid for Oscar. Det går sakte men sikkert opp for meg at dette er noe jeg kommer til å måtte holde på med for resten av livet.
Vi hår fått en diagnose nå og det gjør kanskje at jeg ser sønnen min litt i nytt lys. Missforstå meg rett nå da folkens. Jeg mener at realiteten begynner å synke inn og jeg tar det tyngre enn jeg skulle tro selv. Da jeg på en måte har vært klar over at dette kom til å skje lenge…
I natt fikk jeg en visjon. Jeg har lenge gått å tenkt på å ta en tatovering med navnene til gutta i. Men har ikke klart å bestemme meg for hvor og hva osv…det har liksom ikke blitt helt riktig for meg….Men i natt kom det. Vi har et spesielt forhold til evighetstegnet her i familien. Eller “åtte” som Oscar sier. Det er det eneste ordet han har holdt på igjennom hele prosessen. Selv da alle andre ord forsvant husket han 8. Jeg har et smykke som jeg fikk av Fredrik med det symbolet. Han kjøpte det til meg fordi det betyr evighet og fordi det er “favoritt” ordet til Oscar. I det siste har Oscar sagt det mye og ler og vil se og ta på smykket.
Så min tanke er å tatovere symbolet på innsiden av håndleddet og skrive navnene til gutta inni. Ikke inni hullene men inni selve ringene om dere forstår.
Det er ikke så lett å tenke evighet…Det er ikke så lett å forholde seg til framtiden nå. Mange spørsmål og bekymringer…
Hvor skal man starte? Hvordan skal vi klare å planlegge alt og holde fokus og huske alt som MÅ gjøres. Kjenner at det er en fulltidsjobb enda jeg liksom skal ha “ferie”…
I dag har min mamma og pappa(aka mommo og best) hentet begge gutta og tatt de med seg på overnatting. Fredrik er sendt på butikken for å handle inn råvarer til en bedre middag og jeg skal straks til å senke kroppen ned i et boblebad.
Ungene har vært oppe siden 05.15 så det blir nok en tidlig kveld. Men forhåpentligvis får vi sove litt lengre imorgen tidlig. Jeg er sliten og trøtt. Har egentlig 10.000 ting jeg burde ha gjort nå mens ungene er borte men jeg har bestemt meg for å legge det på is til imorgen. I dag har jeg PAUSE…
Det er mange tanker om dagen. Tanker i forhold til huset her. Skal vi pusse opp her eller skal vi flytte til noe større? Skal vi flytte på Oscar? Vi trives enormt godt akkurat her vi er. MEN sliter litt med plassmangel…
Mye tanker i forhold til jobb…Hvor mye skal jeg jobbe etter ferien? Hvor mye orker jeg å jobbe, hvor mye kan jeg jobbe? Hva med Oscar osv…
Og der kom jeg inn på den siste og mest altoppslukende tanken OSCAR…I går tok jeg mot til med å sendte inn søknaden om avlastning og i dag har jeg meldt oss inn i autismeforeningen. Fremtiden er usikker og gråten sitter løst. Det er vanskelig å finne ut av hva som er rett for Oscar om dagen. Vi er inne i en svært utfordrende fase. Det er godt med litt tid for seg selv til å tenke og reflektere. Men også gi seg selv mulighet til å sørge. Kroppen og hodet mitt trengte en pause for imorgen er vi tilbake i det samme og barna krever meg, HELE meg med kropp og sinn…
Men hvis man ikke slipper følelsene ut innimellom så sprenger de seg vei har jeg merket. Med pustebesvær og kraftige migrener som har styrt hverdagen i det siste.
I dag var vi på Tronsletten og Oscar ble observert av 2 eksperter. Det gikk både bra og dårlig. Oscar var seg selv og ergo fikk han diagnosen i dag…Jeg var veldig forberedt og klar over at dette kom til å skje men det er allikevel et slag i ansiktet. Pusten har gått ut og man er kvalm og har vondt i hodet…
Det har ligget et håp å lurt under overflaten hele veien, en liten stemme har hvisket; det er ennå en sjanse, det er ikke over enda, det står ikke på papiret, det kan gå over, det er enda tid….
Nå er stemmen borte, den er revet vekk og igjen er et tomt, svart hull…Et hull i hjertet…
Som sagt så er det ikke et sjokk, men allikevel er det nå en sorg. Sånn er det, sånn blir det og sånn står det skrevet. Dette må vi leve med for resten av livet. Han kommer ikke til å vokse det av seg, det vil ikke gå over uansett hva jeg gjør. Uansett hvor mye vi tilrettelegger og jobber. Oscar er Autist…
Vi starter nå på en lang og slitsom vei. På en vei fylt av ulike søknader, mennesker og ulike instanser. På et hjelpeapparat og på et sammensurium av forvirring i NAV systemet. Jeg får ikke puste…Det er for mye akkurat nå! Det gjør så ulidelig vondt å tenke på at min sønn mest sannsynlig aldri vil få det som jeg ønsker så sterkt for han…Den framtiden jeg så for meg er ikke der lengre. Nå venter bare total uvisshet.
Mange tenker kanskje at en uansett ikke vet hva fremtiden vil bringe for barna sine, men jeg håper dere kan forstå at dette er annerledes. Dette er på et annet nivå. Jeg må omstille tankene fullstendig….Får han seg familie? Kjæreste? Barn? Egen leilighet? VENNER???Tenk hvis vi dør…Hvordan skal han klare seg…
Tusen millioner tanker kverner rundt og jeg trodde jeg var forberedt men jeg var ikke det.
Hjertet verker og jeg sliter med å trekke pusten. Jeg hører han puster over baby callen og det krever enorm viljestyrke akkurat nå å ikke springe opp og holde rundt han å ligge der å gråte å se på han natten igjennom.
Han er bra nok som han er og jeg elsker han og han er min Oscar uansett hva…
I dag tok vi spontant turen til Verdal til en oppdretter av katter. Siden vi har hatt rasekatt før og vi var veldig fornøyd med den rasen ville vi teste om guttene reagerte allergisk på samme sorten. Vi har også tidligere hatt kontakt med denne oppdretteren og synes hun er helt fantastisk!
Jeg var litt nervøs og engstelig på forhånd da jeg vet at begge gutta kan være litt energiske. Men spesielt Oscar som er helt besatt av katter gjorde meg litt nervøs…
Da vi kom til huset var det første som møtte oss en katt så allerede her var Oscar i ekstase. Men da vi kom inn og det bare vrimlet av katter fra alle kanter kjente jeg pulsen steg betraktelig. Oscar hylte av fryd og hoppet mye. Når han er glad og lykkelig hopper og hyler han. Jeg begynte å skulle roe han ned og unnskylde han osv. Men oppdretteren var helt rolig og var så utrolig fantastisk mot både Oscar og Odin da. Jeg slappet helt av og etter en kort stund roet også Oscar seg(så mye det lot seg gjøre situasjonen tatt i betraktning! Ha ha ha).
Begge gutta koste seg glugg ihjel og de var så forsiktige og gode. Det var både store og små katter der og de behandlet dem veldig pent. Jeg ville bare fly av lettelse og skal ikke legge skjul på at jeg virkelig kjente på kattesavnet mitt. Jeg koste alt jeg kunne med alle jeg fikk tak i…;)
Etterhvert så avtok også guttenes interesse for de små kattene og det var også greit å se. At de fikk sove i fred osv. Det betyr mye i forhold til tankene om muligens å anskaffe en ny katt.
Jeg er selvfølgelig frelst og vil gjerne ha katt imorgen. Både for min egen del og guttenes. F derimot er ikke helt ombord på skuta enda. Han tenker mye på ferier og kattepass, kattestell og dokasser, veterinær og jobben generelt med å ha katt i hus.
På en måte er det bra at han tenker på alt det “negative” altså alle utfordringene på en annen måte skulle jeg så gjerne hatt han ombord. Han lurer på om guttene enda er litt små…
Jeg vet ikke riktig jeg…pengene tenker vi ikke på, det er om vi har tid og energi til å ta vare på dem akkurat nå. Jeg mener ja, F er mer usikker. Naboene klaget jo sist. Men ny søknad skal uansett sendes. Sist søkte vi om å ha innekatt, nå skal vi søke om terapikatt. Vi vet jo at en av naboene ikke liker at vi har katt og at hun sikkert kommer til å klage. Da hun ofte klager på både to og firbente i hele borettslaget men skal dette virkelig stoppe oss…? Det er jo så mange andre som har katt. Skal denne ene dama få ødelegge for oss atter en gang???
Nei vi får sette oss dypt ned i tankeboksen denne gangen…Men gleden over dagen i dag og gleden som sto skrevet i ansiktet på Oscar kan ingen ta i fra meg.
Fra vi satte oss i bilen tok han tak i pusebamsen sin og har ikke sluppet den siden da. Nå ligger han ved min side i sengen og bamsen holder han fast i hånda si…
Da vi kjørte hjem sa jeg; har du fått leke med pusekatter i dag du da Oscar? Da så han på meg og smilte, holdt opp bamsen og sa PUS!
