Jeg våkner av babling over kameramonitoren og døra oppe hos Oscar går opp… Klokka er 06.20 og jeg tenker at; joa den er over 06.00 så jeg skal ikke klage…
Raskt opp av senga for å møte Oscar på stua. Han har funnet hodelykta jeg brukte i går for å reparere under vasken og koser seg med å sulle rundt i mørket på stua mens jeg somler fram brillene mine som jeg bare bruker på morgenen og tar meg et glass pepsi max…(jeg må våkne)
Etter en stund setter jeg på tv’en og på lyset og katta vil ha frokost. Og men jeg ordner frokost til katta og passer på at Oscar ikke spiser på halen hans og begynner å tenke på frokost til Oscar for han er så urolig og da er han ofte sulten, og da kommer tankene…
På torsdag var vi ute på lekeplassen utenfor huset vårt på ettermiddagen/kvelden da det lysnet opp litt i regnet… Jeg, Oscar, Odin og ei jente fra klasse til Odin som lekte med han.
Det var en jentegjeng fra klassen til Oscar der også, og de koste seg i flokk og dissa og sprang og hylte og klatret og lekte seg, sammen…
En gutteflokk også fra klassen syklet forbi oss…De var helt alene uten tilsyn, ikke en mor og far var å se…ingen som løp etter dem eller hadde styring på noe av det de foretok seg…
Mens jeg satt der da og dumpet opp og ned og opp og ned med Oscar på dumpidissa…gikk etter og dyttet på stordissa, hjalp han rundt på spinnerhjulet, 2 skritt bak ALLTID!
Odin lekte med Y og kl 19.00 ringer klokka henns og hun må hjem. Hun går alene hjem…
Vi går forbi noen naboer som sitter å tar seg en kaffe sammen på verandaen, hvor barna var vites ikke. Men de bare ringte etter dem og så kom de hjem… Barna var ute på tur, ute på livet, ute med venner, alene, sammen, fri…
Og jeg gikk der på veien og holdt Oscar i hånda og vinket til naboene i det vi passerte…
Jeg har verdens fineste gutter! Jeg har det! Men hva skulle jeg ikke gitt for å kunne sitte der med de andre naboene å drikke kaffe… Kunne holde på hjemme og bare ringe ungene når de skal hjem… Plastre knær og høre om eventyr og ekspedisjoner med vennene når de spiser kveldsmat… Det blir aldri mitt liv…
Det som er helt normalt for andre er ikke det for meg…
Det å kunne ligge litt lengre i senga i helgene mens gutta står opp og ordner seg selv…Det vil aldri skje… Det å kunne la noen gå på do uten at man må slippe alt man har for å passe på at ikke dorullen blir spist og doen tettet…
Det å kunne ta et glass vin i solnedgang på verandaen med gode venner…fordi man ikke må være i kjørbar stand om det skulle skje noe som gjør at man akutt må på sykehuset, som har skjedd så uendelig mange ganger…
Det å kunne vaske klær når jeg vil, handle når det trengs, gå på do alene… Det går ikke her hjemme hos oss…
Og i dag, etter en tøff natt med lite søvn,med litt kvalme og hodepine i kroppen… Akkurat i dag når jeg sitter ved kjøkkenbordet og presser i meg en brødskive og følger med på Oscar som hopper rundt på ballen sin i stua, på denne dag skulle jeg gitt veldig mye for en “normal” dag…
Jeg skulle ønske Oscar kunne snakke jeg mamma… Sier plutselig Odin straks 7 helt utav det blå… Jeg står på badet og ordner meg litt, Oscar styrer i stua med ballen sin og Odin ser på tv. Eller jeg trodde han så på tv…
Jeg snur meg og ser på han. Ja, det skulle jo jeg også Odin. Oscar hadde nok hatt mye å prate om om han også kunne snakke.
Men mest for at da kunne vi leke sammen, og at da hadde du ikke sendt oss bort i helgene heller…
Jeg setter meg på knærne og gir han en klem. Trangen til å forklare, forsvare og fortelle veller opp i meg. Alle “gode” grunner til at de begge er borte fra meg annenhver helg på avlastning… Men jeg biter meg i leppa! Han må få føle det han føler og alle mine tanker og meninger har ingen betydning i en sånn stund. Men det revner inni meg…det river og stikker over at han har det sånn og jeg skulle gitt alt i verden for å kunne endre situasjonen, si noe som gjorde alt bedre… Men det går ikke…
Istedenfor gir jeg han en lang varm klem og sier at jeg forstår at det er vanskelig for han å ha en bror som ikke kan snakke og at jeg elsker han over alt i verden… Elsker deg å, sier han i det han tusler ut i sofaen og setter seg og kikker film igjen…
Og jeg står alene igjen på badet og kjemper mot alle følelsene mine…Alt jeg vil si som jeg ikke kan si…Alt som er urettferdig og vondt og dritt…Det må svelges ned, låses i en boks og begraves langt inne i kroppen…
For jeg kan ikke forklare han at egentlig skulle han jo ha vært hos sin far annenhver helg, som et forsvar til hvorfor de er på avlastningshelger. Han vet godt hvorfor faren ikke er i livet deres men jeg vil ikke trekke inn det mer enn jeg må…
Jeg kunne sagt at enkelte i familien tar avstand pga utfordringer rundt Oscar og uenigheter og krangling og tidligere historikk pg konflikter og at derfor har vi ikke dem heller og det er enda en grunn til at mamma trenger litt fri…
Jeg kan ikke bruke møter og legetimer og tidligere hendelser som sitter i kroppen til mor som forklaring på hvorfor jeg må ha litt tid for meg selv annenhver helg…
For det hjelper ikke… Alle “forklaringer” i verden hjelper ikke… Hva skal jeg gjøre da???
Vi har det som vi har det…
Det er bare oss 3…
Og vi har det jo veldig fint egentlig! Starter hver dag med musikk og dans på kjøkkenet, spiser sammen, leker sammen, herjet sammen, og sover sammen…Vi har det bra vi 3! Og det vet jeg at vi har. Vi har noe ingen andre har! Vi har et unikt hjem og jeg dedikerer all min tid til å være verdens beste mamma! Eller nesten all min tid da… For jeg må også ha litt pusterom.
Nå er jeg blitt single igjen og det går helt fint det altså, virkelig… Vi klarer oss som vi alltid har gjort emosjonelt. Jeg har blitt vandt til å stå alene, selv med en partner… Jeg er sterk, tøff og trenger ingen til å redde meg/oss på noe vis… Men hvis jeg har glemt å kjøpe skinkeost en kveld blir det verre…jeg kan ikke forlate huset her for å handle. Så praktisk sett hadde det vært kjekt med en å dele livet med🤣🤪
Det er ingen som kommer å gir meg en klem og trøster meg etter en tøff dag… Det hadde ikke vært å forrakte det heller forøvrig men…
Men sånn er det bare!
Man får ligge i den senga man har redd opp…
Og satse på at vinden vil snu og sende en flott fyr vår vei, som tåler kaos ala casa Albertsen…
Aldri si aldri…
Så hva gjør jeg?
Jo jeg setter på; Life is a Highway! Synger av full hals mens jeg hopper rundt og danser med ungene. De skal se en glad mamma, en positiv mamma,en energisk mamma!
For det kunne vært verre! Jeg kunne vært dau! (Men det kan jeg selfølgeli ikke si til Odin) 😅🙈
Du vet du ikke er helt i vater når vekteren på parkeringsplassen til vaksine stasjonen her i byen begynner å skal berolige deg🙈 Så nok og hørtes nok litt over gjennomsnittet nervøs ut…sånn gikk dagen i dag;
Jeg har vært livredd for å ta vaksinen. Liv freaking redd… Ikke for nåler, sprøyter og den biten. Der er jeg imun føler jeg. Men jeg er alene med gutta boys og jeg må si at PTSD og et snev av dødsangst har gjort den vaksine prosessen tøff… Jeg er jo aldri 100% frisk heller, så redselen for alvorlige bivirkninger har ligget som en tung bør på skuldrene mine…
Hva om det skjer noe med meg? Hvem skal hjelpe til om jeg blir dårlig? Hva skjer med gutta?
Men tross dette bestilte jeg time til vaksine og fikk bekreftet fra legen at tross at man ikke var i 100% form var det “trygt” å ta vaksinen i dag… Og jeg har gruet meg…fy farao som jeg har gruet meg…
Men jeg skulle gjøre det! Jeg hadde bestemt meg…
Så imorres tikker det inn en melding fra min nye storesøster❤ Jeg er nemlig blitt adoptert av en utrolig snill og fin nordlendingfrøken borte i veien her. Som har vært støtte og veileder og rådgiver og støttespiller for meg den siste tiden! Hun sier at hun kjører meg ned og venter mens jeg er der inne!!! Tenk det!!!❤ For ei dame! Du vet hvem du er V😘
Og det hjalp altså…
Hun kjørte meg ned, viste meg vei og veiledet meg gjennom prosessen… Men jeg skulle være stor jente og gå inn alene da. Og jeg skjelver…jeg virkelig rister i kramper…og jeg kommer inn og han som registrerer ser litt rart på meg men skysser meg videre… Der møter jeg en frivillig mann i gul vest som ser bekymret på meg! Går det bra? Er du nervøs? Da kommer tårene for første gang… Ja jeg er litt redd får jeg snufset fram under munnbindet… Jeg skulle såååå gjerne ha gitt deg en klem,men jeg får ikke lov til å ta på deg desverre sier han og løfter armene demonstrativt i været… Da måtte vi le litt😅 Han følger meg helt til stolen/båsen min og forklarer at jeg kan både få ligge om jeg vil og få litt “privatliv”. Nei da, det går bra snufser jeg… Så går han og jeg blir igjen med tankene…
Å sitte sånn å vente var ikke helt min greie i dag. Og de rundt tenkte vel at jeg var fullstendig koko der jeg sitter å snufser og puster febrilsk for å roe meg ned med munnbinn…
Så blir det min tur og de var så flinke og snille og jeg fikk høre om livet til sykepleieren også. Og de der 3 stk og skrøt av hvor tøff jeg er og flik og at de alle ville lese bloggen min. For de synes at jeg var en superhelt mamma… Jeg måtte ta av munnbindet for pusten var ikke helt på min side🙈 og jeg fikk et nytt da kan du si, uten å gå i alt for grasale detaljer…🤣 Jeg ventet mine 20 min og kom meg ut. Og ble kjørt hjem og holdt med selskap en stund av “storesøss”. Så sov jeg litt på sofaen før jeg henta gutta.
Normale rutiner her i huset en fredag med rydding ut av sekker, klær og god stemning. Så skulle jeg gå ned i kjelleren å hente pizza til middag til gutta og da hører jeg fra sofaen; JEG ELSKER DEG MAMMA! Det kom fra Odin det…helt utav det blå!
Og da måtte jeg stoppe, snu og gå å gi han en klem…for det var akkurat det mamma trengte å høre i dag!
Og jeg elsker dem! Og vet at jeg trosset min frykt for dem! Alt jeg gjør er for dem! Så nå håper jeg at jeg ikke får noen alvorlige bivirkninger og kan fortsette og være supermamma!
For det kunne vært verre! Kunne vært coronadau! Og nå må jeg evt bare tåle litt bivirkninger for at jeg skal være enda tryggere på at jeg skal være her i laaaaaaaaaaang tid fremmover!
Sånn ser jeg ut på morran! Helt uten sminke og i joggis klær… Og naboen sto seriøst på plena å lo(sikkert høyt,men jeg hørte han ikke,…😅), når han gikk tur med bikkja for jeg hadda satt på musikk på kjøkkenet og så kom Ina wrolsen med Strongest og da måtte jeg både synge med og ikke minst DANSE…i joggebuksa og helt uten filter dansa jeg og det så sikkert hysterisk ut fra utsiden tenker jeg så jeg skjønner at han lo for å si det sånn😂 Men han sendte en tommel opp når jeg så han da, og jeg måtte le også. Og han fikk et vink tilbake😅 Heldigvis er naboene her så vant til mine små mini konserter både inne og ute men dansing var nok nytt😘
Men vet dere, jeg har hatt noen emosjoner i det siste, med et brudd og det skumle, skremmende som heter framtiden… Blir man alene for ja alltid??? Så da er det viktig at man danser for seg selv(og naboen da, men han er godt gift altså så🤣)… For det er ikke sikkert at man har noen andre en seg selv, med tanke på ja hele greia ish…
Vi har så langt hatt en magisk helg❤ Gutta har vært supre. Oscar har vært i barnebursdag og det gikk såååå fint! Så var vi på shopping, og jeg tok ALLE avgjørelser helt alene, uten å spørre noen om råd og jeg har seriøst på en måte pusset opp helt alene også. Fikset ting som har blitt lagt bort uten å gå i detalj på det.
Og det føles så godt. Folk tolker alltid ting som de vil desverre… Enkelte er så overfladiske at de bare leser overskrifter og har meninger om ting…
Det satt langt inne å dele min historie om PTSD og at noen kom til å dømme det visste jeg altså…men ikke uten å lese teksten… For det handler ikke om at jeg er et offer, det handler om det motsatte!
Jeg er en kriger! Jeg er sterk og tøff og står i alt alene. Og det klarer jeg helt fint jeg! Jeg trenger ikke en til å “redde” meg liksom… Men vet at mange vil snu seg bort fra vår lille pakke…men vet dere, synd for dem!
For vi er faker’n ta fantastiske er vi!
For det sa noen til meg på butikken, at jeg er tøff og seriøst det fineste mennesket hun vet om❤
I går fiskset jeg rommet til Oscar. Kjøpte et teppe på Rusta som jeg hang på veggen jeg faktisk(les tidligere innlegg om dere lurer på hvorfor). Det var måne og planeter på det. Før var Oscar glad i månen men det gikk over, men jeg synes teppet var kult og passet inn på rommet hans med litt rolig stemning. Så i går kveld når han la seg og jeg skulle synge(jeg har skrevet om den karsten og petra nattasangen litt) så er det et vers om månemannen som tenner lykten sin. Og før vi kom dit så peker Oscar på teppet og smiler, måne sier han og jeg synger; ja! Månemannen tenner opp i lykten sin(og jobber intenst for ikke å briste ut i gråt!!!) For han hører ordnene i sangen og assosierer riktig!!!!! Det er MÅNE i ordet månemann!!! Jeg er så stolt! Nå har Oscar egen måne sa jeg💙
Odin sov på sitt egent rom i natt også og ingen aktivitet der, sov hele natta!
Så jeg fikk senga alene og det var litt rart, litt trist og litt ensomt men også greit…
Så i dag skal vi kose oss, litt ut å på farten, rush kanskje… Vi skal iallefall danse på kjøkkenet hele gjengen,synge og kose oss!
For det kunne faker’n ta vært verre folkens! Oscar sa måne💙 Og vi LEVER!!!!❤
Nå skal jeg dele noe med dere igjen folkens som jeg vet mange frykter å snakke om og ofte er redde for å dele med sine nærmeste… Jeg håper dere tar dere tid til å tenke på de som sitter på sine små tuer rundt om i landet og trenger at noen andre tar første steget for dem på veien mot forståelse før dere evt kommenterer❤
Det er ofte en fin regel å ha for seg selv det; Hadde jeg villet sagt det jeg nå skriver direkte ansikt til annsikt med vedkommende…
Jeg har fått så mye støtte etter at jeg valgte å gå ut med vår historie ang barnevernet men jeg har også fått kritikk og en del meget ufine henvendelser. Sånn er det alltid, alle er ikke enige i alt. Og jeg må ta med meg det gode for å klare å gå videre, det betyr ikke at jeg reflekterer over det andre men at for at jeg skal klare å fortsette i et positivt spor og være den beste mamman for gutta må jeg ha med meg det gode, det som styrker og løfter meg fram!
Jeg skal snakke om noe som jeg føler mange missbruker i dag og kaster ut av seg som ingenting, nemlig Angst/PTSD…
Jeg har nok alltid slitt litt med angst har jeg forstått i terapi. Men har ikke forholdt meg til det. Har lukket det inne, lagt lokk på og ikke delt mine tanker med andre i frykt for negative reaksjoner. Jeg har vært livredd for å bli glemt, utelatt, utestengt og ikke få være med de andre. Mye mobbing i barndommen så det stammer nok herifra… Jeg kunne stå å vente på noen jeg hadde en avtale med og om de ikke dukket opp akkurat i tide og forsovidt i prosessen der jeg sto å ventet kom tankene; de har ombestemt seg, de drar uten deg, de liker deg ikke, du er bare dust, sist snakket jeg for mye og det ble de lei av, jeg tar for mye plass, huff jeg er så dust, de kommer nok ikke, de har bare glemt meg jeg har jo ingen betydning for dem…
HVER gang kom de tankene, i ALLE situasjoner du kan tenke deg. Og istedenfor å si det, dele dette og kanskje få hjelp. Så ble jeg super jenta, som sang høyt og danset vildt og snakket med alle og hadde meninger om alt og overdrev de fleste historier og ville være alt for alle! Stilte opp i øst og vest for å sørge for at jeg skulle ha betydning og verdi… Jeg kunne på utsiden virke som den mest selvsikre jenta,men inni var jeg ødelagt…
Og folk spør meg i dag; Hvordan tørr du være på tv? Hvordan tørr du holde foredrag? Hvordan tørr du aviser og media og alle prosjekter???
Svaret er enkelt og komplisert; Alt jeg gjør gjør jeg for barna, for noen andre, for at de skal ha det bra og få bedre liv og da er maska på! Da er Line kun stemmen på veiene av noe større, noe viktigere.
Jeg pleide å synge også, i bryllup og andre tilstelninger,jeg var de gangene så nærvøs at jeg ikke husker helt hvordan det gikk engang… Men jeg har fått mange fine og positive tilbakemeldinger på at jeg ikke er så aller verst på synging… Så jeg meldte meg på x-faktor. Sjefen min på jobb på den tiden nesten tvang meg for han mente jeg var et talent, og siden han var musiker så ja…gi det et forsøk tenkte jeg… Og jeg kom inn og de sa jeg var super dyktig og hadde ordetlig fin og bra stemme, virkelig altså, meeeen så var det utseende da, det var ikke helt på min side så de måtte nok beklage…De trodde ikke en kvinnelig Kurt Nilsen kom til å fungere like bra… Så ja…det ble med den gangen for å si det sånn…
Så det lå litt latent i kroppen fra før av som ikke var helt bearbeidet det er sant, men jeg har hatt kontroll på et vis og holdt det godt innesengt og skjult for verden hvordan jeg hadde det…
Så kom barnevernbomba! Det å bli beskylt for noe slikt å vite at du er 100% uskyldig og miste alt fotfeste og teppet blir revet vekk og følelsene så mange at man bare må skru av, panikk, redsel og fullstendig krise angst. Jeg tørr ikke dele de mørkeste tankene på det værste tidspunktet for det egner seg ikke på trykk… Et sånt press, usikkerhet, idioti,uoversiktlig opplegg, rot og en prosess som var så bak mål og på kanten, at flere instanser mener BV fortjenet et søksmål. Så PANG! Da var det over gitt… Alt var ok og fint og flott og ja…Da skulle vi bare glemme det og trippe fint videre… BV beklaget for at JEG hadde opplevd dette som LITT tøft men ja ja, sånn er livet, takk og farvell liksom…Livet går videre…
Og ja livet går videre, det gjør virkelig det altså… Men jeg har blitt merka, fått arr i sjela fått panikk og vonde drømmer. Livredd for å åpne pist, sliter med å ta tlf når ukjente nr ringer(jeg gjør det jo for jeg må jo det, men med puls…hver gang…)
På mandag ettermiddag sto jeg å tok oppvasken etter middagen. Jeg har vasken min foran vinduet. Og plutselig kommer det en bil. Det kjører ikke så mange biler inne i nabolaget her så jeg ble nysjerrig. Bilen sniker seg i min retting, en mørk bil med sota glass og to stk inni. Og den stopper rett foran døra mi… Hjertet stoppet! For ut kommer to mennesker med litt proffe klær og hun ene bærer en mappe… BARNEVERNET!!! tenker jeg… Nå kommer dem, og jeg skjelver og hjertet slår som faan og jeg blir tørr i munnen og vil grine…
Tror dere de skulle til meg eller??? Nei de skulle jo til naboen de og hadde parkert langt fram for å få ut noe av baggasjerommet sitt…
Dette er bare en av sikkert 100 situasjoner jeg gjennomplever i løpet av en mnd…
Historien vår og historiene jeg har hørt fra andre har satt så dype spor at jeg har fått PTSD…
Det som gjør litt vondt i dag er at dette er et begrep mange tuller med og folk bare slenger ut av seg at de har eller sånn og sånn…
Det er ikke noe kult å sitte å fortelle at man har det…Det er ikke noe gøy å få de mørke tankene og panikk angst i alle mulige situasjoner man har taklet helt fint før…
Og jeg jobber med det! Virkelig! Jeg må jo bare gå videre og videre og videre… Jeg må være mamma for gutta og klare alt det de andre mammaene klarer og mere til faktisk…
Nå er jeg på nytt alene med gutta og har ingen å ringe når jeg må ha en hånd å holde i, en skulder å gråte på…men sånn er livet mange ganger og sånn ble det nå… Man kan ikke bare legge seg ned å gi opp, be om å stoppe toget, gå av bussen… Man har det man har og må forholde seg til det…
Men jeg håper de som leser dette ikke tar lett på det. Jeg håper leger som melder foreldre inn til BV, kan gjøre litt undersøkelser først, at barnehager og skoler venter litt og ser, tar noen runder og er nesten HELT sikre før folk blir meldt… Jeg har jobbet i skolen selv i over 11 år og vet at man skal ha lav terskel og bla bla bla…
Men husk også at det går ann å ødelegge liv, at folk må igjennom syke prosesser og arrene de sitter igjen med når de kommer ut på den andre siden uten å ha gjort en ting galt…
Jeg tenker at det er lurt å tenke både en og to ganger og konsultere med andre før man går til et sånt steg. For BV skal liksom være til hjelp og ikke missbruke sin makt og la la la og fandens oldemor…men det er ikke lek, det er LIV man roter med…
Så slipper mødre PTSD/angst og panikk for å møte de ulike situasjonene i hverdagen, for det var egentlig litt nok fra før…💔
Men folkens husk også på; Det kunne vært verre! Jeg kunne vært død😘
Denne uka startet med at jeg og JM gjorde det slutt. Sånn er livet desverre… Mye skjer og alle kan ikke være der for alltid. Det går bra og vi er fremdeles venner 🙂
Helten min denne uka har vært Oscar! Han har vist seg fra en side vi ikke har sett på en liten stund.
På onsdag var det planleggingsdag på SFO på skolen til Oscar og vi hadde planlagt noen aktiviteter her hjemme og rundt omkring i nærområdet. Odin føyk plutselig til en kompis og jeg sa til BPA at; NÅ! Drar vi å klipper håret til Oscar…
Vi setter oss i bilen og kjører og jeg forklarer Oscar at vi skal klippe håret hans og så skal han få is… Vi kommer til favoritt frisøren vår på Heimdal og der var det flere som hadde den gode ideen om å klippe håret så der var det laaaaang kø gitt… Vi snur og jeg sier til BPA at vi må gjøre det en annen dag. Men vi går på Rema1000 å kjøper is. Oscar protesterer litt, men tar isen og blir med ut. Da jeg sier vi skal gå i bilen roper han; Nei!!! Nei? Sier jeg. Vi skal hjem nå. Nei!!! Sier han og peker over veien mot salongen… Vil du klippe håret??? Spør jeg forfjamset… JA! sier han og drar meg over veien og inn på salongen… Og der sitter han sååååå fornøyd å venter(blir litt utålmodig etterhvert da skal sies) og så blir det hans tur. Han hopper opp i stolen og er så flink at ja…jeg har ikke ord. Da vi kom hjem løper han rett til speilet i gangen og kikker på seg selv og smiler og gjør grimaser. Og videre inn på stua i speilet og finner fram alle solbrillene våre og prøver dem på mens han kikker i speilet og styrer… Såååå fornøyd med ny sveis.
Så på torsdag skulle han ta blodprøver på legekontoret for han skal gentestes nå. Mest for å utelukke at det er noe.
Jeg hadde møte med legen hans på Trondsletten også på onsdag og vi ble enige om veien videre. Det blir gentesting og ny utredning for å stadfeste graden av den psykiske utviklingshemmingen hans… Vi vet jo sånn ca hva utfallet blir, men greit å ha det på papiret i forbindelse med ny sakkyndig vurdering og hva skolen skal legge vekt på i undervisningen hans…
Oscar er vandt til å ta blodprøver. Han er en helt! Med emblaplaster på går det som en lek!
Men på torsdag hadde jeg glemt blodprøvene… For de ble bestilt dagen før og ja, planleggingsdager og kaos, lite søvn og you name it…det ble litt mye til mor… 10 min før kommer alarmen om at han skal ta blodprøver… Vi hiver oss i bilen hele familien og rekker det på en knapp!
MEN!!!! Jeg hadde ikke satt på emblaplaster!!!
Shit! Men jeg sa til sykepleieren at vi vet jo ikke om han klarer det uten før vi har prøvd og går det ikke ja så må vi bare komme tilbake en annen dag med plaster på sant!?! Bommer du så går vi bare… Sånn er livet…
Vi er på fornavn med omtrent alle som jobber på legekontoret vårt vi…Eller rettelse de er på fornavn med oss❤ De har stått med oss de siste 4 åra og har sett det meste og ikke minst hørt det meste… Så det var en lettere nervøs dame som satt der og skulle stikke han. Og jeg var nervøs også men det var godt kamuflert for å si det sånn…
Og vet dere!!!
Det gikk så BRA!!! Gutten satt der som en bauta og gjorde ingenting og hun traff og var så lettet og jeg var så stolt av hele gjengen(men spesielt Oscar selfølgeli) at jeg grein… Og jeg tror ikke jeg gjør noe galt når jeg sier at sykepleieren nesten grein litt hun også, for det sa hun selv… Så sa hun; Du skal vite at vi framskakker deg alle sammen her på huset Line! Du er så utrolig sterk og et forbilde og ja…alt du står i og du bare går på…du er virkelig sterk… Og da gråt jeg jo ikke noe mindre da kan man si…😅
Det er så fint å vite og også så fint å høre og det gir et løft når man har det litt tøft(ha ha ha, det rima…)
Flinke gutten min!
Så dro vi på city syd og han fikk kjøre rulletrapp(som han elsker, men det har blitt litt lite av pga corona…) Han fikk is!
Og så var vi på besøk til guttene sin farmor på ettermiddagen 🙂
I ferien har det vært meg og gutta… Oss tre! Vi har hatt det fantastisk! Vi har kosa,leka,lest,dansa,bada og tulla💙
Meg og gutta mine! Og høsten sniker seg rundt hjørnet… Med ansvarsgruppemøter, spesialisthelsetjenestet, PPT, BFT, BUP og Trondsletten, Sankt Olavs og BPA…
Men veien videre er det ingen som vet💙
Alt vi vet er at; Det kunne vært verre. En kunne vært dau!
Vi var på Hunderfossen og badet i Mjøsa, vi var i Oslo på cruise i skjærgården og vi badet. Vi var i Drammen hos gode venner, på Tusenfryd og badet. Vi dro tilbake til Oslo og fikk sove hos min kjære tante T og vi BADET!
Vi har hatt sol, nydelig varme og vi har spist is og god mat og vi har badet og badet og badet!
Har vi hatt noen småtterier som ikke var perfekt? Selfølgeli har vi det…Men vi har løst det i ekte Røllhem-Albertsen stil!
Hotellrom som manglet luft og en seng og tett sluk på badet. Vi åpnet vinduet og Oscar “svømte” på badet og vi “lånte” en seng som vi bar inn på vårt rom fra et annet rom😅😂(vi bar den tilbake altså, dagen etter…😂😂😂)
Aircondisjon mistet på vei hjem fra Oslo til Trondheim…vi gjorde som i gamle dager og åpnet vinduene. Sto i kø i en time pga revovasjon av en bru, fram med tlf og nettbrett til gutta og mor stakk beina ut av vinduet😅
Den beste historien er denne; Vi er ved Stemmer’n et vann i Oslo med nesten hele storfamilien vår som bor i Oslo og omeng. To tanter og søskenbarn med partnere og deres barn(altså mine gutters tremeninger)… Odin står i trusa og blir smurt med solkrem av BPA assistent M. Han er urolig som vanlig og klar for bading. Så utbryter han; Du M… Fikk jeg solkrem på trusa mi nå? M svarer; ja du gjorde nok det Odin, littegrann… Odin ser ned på trusa og svarer; Ja ja…jeg får vel bare leve med det da!😅❤
Og vi ler!!!
Alle sammen…
For han har så rett! Livet er så fantastisk herlig akkurat der og da at uansett hva slags småting som ikke blir helt perfekt så kan vi leve med det faktisk…
Dette høres kanskje rart ut for dere som evt leser dette som første blogginlegg…🙈😂 Men da anbefaler jeg dere å starte helt fra begynnelsen vår… For vi har hatt tøffe tak og tunge stunder…
Dette er fra Trollfallet i Hunderfossen familiepark. Bildet er tatt for 2 dager siden. Dere tenker kanskje at; “jo’a man skal jo se litt rar ut når man blir tatt bilde av i en slik karusell”…
Men eeee…Vi kan nok være enige i at mitt utrykk kanskje skiller seg litt ut i fra “bermen” 🤣 De som jobbet der synes iallefall det😂😂😂
Så for å forklare det litt merksnodige utrykket; Oscar kan ikke snakke og han ELSKER å ta karuseller. Og da mener jeg typ spykoppene på Tivoli 7 ganger på rad elsker…🤣 Jo mere fart jo bedre og nå er han større og vil ha mer utfordringer…
Dette skremmer livshiten ut av mora hans! Jeg har en sånn frykt/angst for at karusellen enten skal dette fra hverandre eller at belte/sikringen ikke er god nok og Oscar skal falle ut. Og da i en sikker død! Ja! Le gjerne dere, men det HAR SKJEDD!!! Folk har mistet livet i karuseller… Og Oscar som ikke kan snakke han kan ikke si i fra om.noe føles feil heller…
Jeg kunne valgt det vekk… Kunne ha latt angsten styre og ikke latt han gjøre det han elsker… Men det er for gæli tenker jeg… Han er så lidenskapelig opptatt av dette at jeg utsetter meg selv og hans assistenter for “fare” istedenfor 🙈😂😅 Og nettopp dette er fanget på kameraet i denne karusellen. Man blir heist opp i lufta i svarteste mørket og aner ikke hva som skal skje. Alt man har er et belte over livet. Og PANG! Så dropper man ned og mitt instinkt som godt mor er umiddelbart å beskytte ungen😂🙈😅
Jeg skal blogge mere om ferien vår seinere i kveld ❤
Det er et ordtak på engelsk som går som følger; “Bad things only happen to bad people and good things happen to good people” Det betyr at fæle ting skjer med de som ikke er snille og gode ting skjer med de som er snille…
Vel dette er en svært enkel og barnlig måte å se verden på etter mitt syn. Men til syvende å sist tror jeg faktisk at regnestykket går opp…
Jeg kjenner såååå mange utrolig fine mennesker som opplever den ene vonde og tøffe erfaringen etter den andre. Folk med svært syke barn som må sloss mot systemet for barna sine. Folk som elsker barna sine over alt på jord og blir meldt til barnevernet når de ikke er enige i det PPT mener for eksempel. Folk som har lett etter et nytt hus i årevis og når de endelig finner drømmehuset så brenner det før de rekker å flytte inn…Dette er venner av meg, nære venner! Nydelige, flotte, snille og genuint gode mennesker som skal igjennom den ene prøvelsen etter den andre💔
Jeg selv og min lille familie som har opplevd traumatiske hendelser, ulykker, barnevernet og inkompetente leger. Vonde ord fra lesere og hetst og det å bli misstrodd… Folk har faktisk tatt seg tid til å skrive bekymringsmeldinger og ringe politiet i tillegg til å skrive stygge ting inne på bloggen(som jeg forøvring sletter for det er ikke greit at folk får seg til å si slike ting!)
Og NEI folkens! På tross av dette ser jeg ikke på meg selv eller gutta mine som offer! Vi står opp hver dag og sammen som den lille familien vi er møter vi alle utfordringene som kommer vår vei!
For vet dere hva?
Jeg VET at jeg er et godt menneske! Jeg vet at dritten folk tar seg tid til å skrive bare er hestedritt og tull. Jeg VET noe de ikke vet, jeg vet sannheten. Og den gjør at på tross av forsøk på å rive meg av pinnen, og få meg til å tvile og gjøre meg lei meg, sinna eller i tvil, eller jeg vet ikke helt hva folk har som intensjoner bestandig når de lirer ut av seg all dritten jeg men…; Så sover jeg godt om natta…
Eller rettelse; jeg sover med fred i mitt sinn! For begge gutta er jo en del aktive på natta så kvalitetssøvn er ikke alltid like enkelt. Men jeg har fred i sjela mi!
Forrige uke kom vaskedama mi med blomster på døra helt utav det blå. Du er et nydelig menneske sa hun til meg. Du fortjener dette! I dag kom mannen som lager vårruller med en STOR pose med snaks til gutta, helt utav det blå. Det fortjener de og du sa han, du er et fint menneske!
Og tenk det er jeg faktisk! Det føles godt å si det; JEG er et fint menneske!
Jeg bryr meg om at andre skal ha det bra og ønsker på ingen måte andre noe vondt… Og jeg kan godt være sint på enkelte i livene våre, og ønske at de stilte mere opp, vise at de brydde seg mer, skaffet seg hjelp/behandling, sluttet å drikke osv… Sluttet å hakke på oss og legge skylda for egen ulykke over på meg men…;
Jeg ønsker de ikke vondt! Hadde en av dem ringt og sagt; Line, jeg trenger deg! Så kan jeg med hånda på hjertet si at uansett hva som har skjedd og hvem vedkommende var og hvor sint/bitter jeg har vært så hadde jeg kommet og hjulpet dem!
For sånn er jeg!
Det har vært mye vondt som har skjedd med oss…Tunge stunder, tøffe ulykker, vanskelige situasjoner og hatere… Og enkelte har vondt for å tro at det de leser i bloggen faktisk kan stemme… Hvordan er det mulig? Men det er mulig…Alt er sant og kan bevises også for de som har mest vondt for å tro…
MEN! SÅ UTROLIG MYE FINT har også skjedd! Og så utrolig mange fine folk vi har rundt oss. Fantastiske BPA ansatte, nydelige venner, flotte ansatte på skolen til gutta. Flotte, dyktige leger som nå ser og tar gutten min på alvor!❤ BUP teamet og PPT teamet og BFT teamet! Ergoterapeuten til Oscar! Trondsletten! En kommune som som oftest spiller på lag! Søstra mi og broren min og deres familier! Kjæresten min som stiller opp på tross av sin egen kreftdiagnose! Og ALLE støtte personene rundt oss❤ De som kommenterer på Facebook, de som sender messenger, de som sender sms og de som ringer❤
Jeg er dere evig takknemlig alle som en! Jeg ser dere, hører dere og føler støtten fra dere!❤ og jeg er her tilbake!
Og jeg vet at; Bad things can happen to good people…💔
Ettersom det skjer mye rart med både hunder og katter i Trondheimby og omeng om dagen…💔 Vil jeg gjerne appelere til dem som fokuserer på det negstive med dyrehold og de individene som kan være tilbøyelige til grusomheter…💔 Jeg håper de leser dette og kan koble seg på sin indre samvittighet og empati❤
Det er mindre misshandling av dyr og klaging på dyrehold i bygdenorge enn i bynorge… Jeg tror den enkle forklaringen på dette er at på bygda kjenner de fleste til hverandre og de er knyttet sammen i ulike relasjoner. De bryr seg om hverandre og har derfor mer toleranse ovenfor hverandre… I byen kan vi bo i klynge men vi kjenner ikke hverandre…Vi har ikke relasjoner til hverandre og ofte bryr vi oss lite om hverandre…
Her er vår historie; TERAPIKATT??? Ja liksom!?! Tenker nok veldig mange av folk der ute i det langstrakte land når de ser denne overskriften. Det går jo ikke ann, terapihud det har folk flest hørt om, men terapikatt må jo bare være tull? Katter er jo selvstendige, egosentriske og lite sosiale dyr…De bryr seg om mat og seg selv…
Jeg har hørt dette utallige ganger når jeg har fortalt folk om Oscar sin terapikatt… Det går jo ikke, hund ja, katt nei.
Men jeg vil fortelle historien om vår katt Bagheera som i aller høyeste grad er hele familien sin terapikatt…
Oscar har barneautisme og uspesifisert psykisk utviklingshemming. Da han ble født hadde vi to katter som elsket han og han elsket dem… De fulgte han overalt og det var ble en stor sorg mens jeg gikk gravid med Odin for naboene vi hadde på den tiden slo seg sammen og klagde på kattene og krevde de vekk. Jeg var på det tidspunktet så gravid og hormonell og hadde lille Oscar å tenke på at jeg klarte ikke ta opp kampen. Enda jeg hadde søkt om å få ha kattene og fått det godkjent.
Heldigvis gikk de to pusebarna mine til fantastiske folk som ikke hadde barn selv og behandler dem helt fantastisk og vi har kontakt den dag i dag❤ Men jeg savner dem fortsatt…
Oscar fikk diagnosen sin og mistet alt av språk og jeg som mor googlet natt og dag. Vi jobbet hvert våkne minutt med språket og programmer og læring og ja…jeg søkte og søkte….
Så kom det opp flere forskningsrapporter om at dyr hadde en positiv påvirkning på nonverbale barn sine kommunikasjonsevner. For dyr krever andre former for kommunikasjon. Autister kan ofte føle ubehag ved øyekontakt blant annet og dyr har en egen måte å “snakke” på. Flere rapporter om at barna ble tryggere og mer kontaktsøkende og ute av “boblen” sin med dyr…
Jeg kjente på kroppen at hund ville bli for mye jobb for meg da Odin på dette tidspunktet også begynte å vise tegn til litt avvikende atferd. Katt elsket jeg og tenkte på det. Men var skeptisk til å begynne med jeg også… Kan katter være terapidyr? Jeg googlet som en gal og flere videoer på YouTube dukket opp med barn og katter og flere historier om hvordan katten hjalp barna…
Så jeg bestemte meg for å søke styret på nytt om en terapikatt til min sønn i 2016. Og satte meg opp på venteliste for å få tak i en ny Sibirkatt da jeg er allergisk mot både hund og katt. Og jeg tenkte også på de som kunne være allergiske rundt oss. Søknaden ble godtkjent. Men det tok 2 år før vi fikk vår første terspikatt Pusur. Han var en artig skrue og jeg ble veldig glad i han men han ble ikke så glad i barna desverre. Så vi fikk tak i Bagheera istedenfor og Pusur ble omplasdert til en nydelig familie i Sandnes(som vi også har kontakt med enda💙)…Savner han også, men vet han har det bedre der han bor nå!
Bagheera er vår terapikatt nå. Han er kullsort med gul/grønne øyne. Han får fort tovete pels og hater og bli gredd. Han ELSKER agurk! Og det eneste han spiste de første 2/3 mnd han bodde her var agurk og kokt kylling… Han nektet å spise kattemat😂 Men sakte men sikkert lærte vi han det også. Men agurk er fremdeles å foretrekke❤ Bagheera er med oss overalt! Han vil gjerne følge gutta til skolen(til min store skrekk!)… Han bader ofte med Oscar(ikke med Odin for han er litt for ernergisk😂). Og han ligger alltid på kleskorgen ved siden av badekaret når gutta dusjer eller bader. Han følger Oscar ute og er med på lekeplassen og passer på. Han ligger ved hans side når han fisker i komlokk og ligger på plattingene der vi er. Han ligger på gulvet eller i fanget eller mellom beina mine i senga hele natta. Og sitter oppi hylla på kjøkkenet når jeg jobber eller lager mat. Han er med Odin på rommet sitt og leker med lego og selv om han liker å sove hos mamma mest så springer han opp og legger seg hos Odin hvis han er urolig og gråter på natten. Han er en del av vår familie og jeg og guttene elsker han. Han tar mye plass og vi merker når han har vært ute litt for lenge(etter mor sin standard)… De fleste naboene rundt oss liker han! De fleste…men ikke alle…
Den 14 mai kom Bagheera inn etter en luftetur. Det var fint vær og alt virket normalt til jeg ser han ikke har det greit. Han kommer og legger seg rett foran meg på gulvet(jeg satt på gulvet og sorterte klær) og jeg ser at han sliter med å puste. Jeg trodde det var hjertet for det slo enormt fort. Så besvimte han og jeg kvakk til og kakket i han. Han våknet til igjen og vi styrtet til dyrlegen. Han hadde høy puls, pustebesvær og ujevn hjerterytme da. De kunne ikke gjøre noe der og vi ble sendt på dyresykehuset på Tiller. Der lå Bagheera i respirator og fikk veske og kortisonbehandling i 2 dager…
Mens jeg satt på sykehuset med Oscar som hadde vært i en alvorlig ulykke og ba til øvre makter om at når Oscar våknet fra operasjonen og hadde amputert deler av to fingre på høyre hånd så måtte vi få slippe å komme hjem til et tomt hus i tillegg…💔
Jeg viste sykepleierene bilder av de to sammen og alle spurte hvordan det gikk med katten, til og med kirurgen som kom på visitt ville vite om katten hadde overlevd🙈❤… Vilt fremmede brydde seg om katten til gutten min for de kunne se hvor mye de betydde for hverandre…
Nå har det seg sånn at det er ikke alle som bryr seg like mye om hva Bagheera betyr for oss i familien. De er mest opptatt av irritasjonen han påståelig utgjør ovenfor dem…
Mitt største ønske og hjertesukk går egentlig til alle der ute i landet. Denne koronapandemien har tatt knekken på en del av våre medmenneskelige evner… Les i kommentarfeltene i ulike medier… Folk er så sinte… Og de HATER! Og de er seg selv så inderlig nære…
Vi har vært så lenge inne med oss selv at vi har glemt at det også kan være viktig å sette andre først…
Kan det være at den psykiske helsen til gutta borte i veien er viktigere enn min irritasjon over en katt som ikke er min som befinner seg på min eiendom…Kan det være at jeg kan heve meg over min egen irritasjon og egoisme og prøve å leve med denne katta, evt jage han, kaste litt vann etter han når han kommer eller kjøpe en “Cat Away” spray(som.forøvrig ikke er giftig eller farlig for katter eller hunder), så guttene borte i veien slipper å miste kompisen sin?
Går det virkelig så hardt utover min egen livskvalitet at jeg ser meg nødt til å ta fra noen andre sin livskvalitet???
Dette er spørsmål vi alle bør stille oss selv i alle sammenhenger der vi kjenner vi hisser oss opp eller vil kommentere i et kommentarfelt… Hvorfor gjør jeg dette? Hvem går dette utover? Og sist men ikke minst; Er jeg, meg og mitt viktigere enn dem?
Dette er historien om hvordan Oscar bruker en katt for å komme mer ut av bobla si. Hvordan Odin bruker kompispusen når han er engstelig redd og har angst/OCD…Det er mindre skummelt å gå på do når pus er med. Det er lettere for Odin å være alene i noen minutter mens mamma henter klær på vaskerommet når pus ligger under bordet. Og det er bedre for mor å ligge med en varm pelsklump på korsryggen når gutta er borte på avlastning og hun fryser i senga si. Å våkne ikke helt alene…
Bagheera er en terapikatt og et familiemedlem…
Tenk på det nestegang du irriterer deg over naboen din sin hund eller katt…
For deg er de kanskje i veien på ferden… Men for andre er de hele verden!💙
